Som en reaksjon på jordskjelvet 25. april startet jeg og flere vernepleierstudenter fra HiST «Innsamlingsaksjon for utviklingshemmede rammet av jordskjelvet i Nepal 2015» samt organisasjonen Help IDPN. Situasjonen for utviklingshemmede i Nepal er generelt dårlig, og etter jordskjelvet kom flere utfordringer. Aksjonen har vekket interesse over all forventning både i fagmiljø og allmennheten.
Hver uke oppleves fortsatt flere etterskjelv, de fleste måler mellom 4-5 på Richters skala, og i tillegg er jordskred og flom nå store utfordringer. Mange har mistet sine hjem og avlinger, og bygninger og veier er ødelagte.
Min norske venninne, som var i Nepal da jordskjelvet inntraff, sa noe som vi kan forsøke å relatere til: – Se for deg at selve bakken, i motsetning til luft eller vann, den trygge, stabile og konstante bakken, som du alltid kan stole på at er der og som du kan sette føttene på og jorde deg selv til når du trenger «fotfeste», plutselig forsvinner under deg. Du er fotløs, rotløs og har ingen trygghet. Din tillit til jorden forsvinner.
Det er vanskelig å forstå hvordan dette føles uten og ha opplevd det. Min venninne kan uttrykke seg, fortelle meg hvordan hun opplevde det og hvordan hun har det, og jeg kan forsøke å forstå og trøste henne. Utviklingshemmede har ofte nedsatte ressurser til å forstå og formidle situasjon og behov, det kan være utfordrende å forstå dem, og det kan være utfordrende å hjelpe dem å forstå. Nepals myndigheter og befolkning mangler kunnskap til å se og etterkomme funksjonsnedsatte sine behov. Myndighetene prioriterer generelt lite midler og tiltak til funksjonsnedsatte borgere, og har kommet til kort å etterkomme FN-konvensjonen for funksjonshemmede som de ratifiserte i 2008. Heldigvis er det flere foreldreorganisasjoner som jobber for at utviklingshemmede skal ha et godt og rettferdig liv, og gjennom dagsenterdrift, tilrettelagte arbeidstreninger, samarbeid med utenlandske fagmiljø som bl.a. FO, politisk arbeid, og informasjonsformidling vokser det sakte frem mer synlighet om utviklingshemming.
Vi som startet aksjonen og Help IDPN var 3 måneder i praksis i Nepal gjennom HiST våren 2015. I starten var det overveldende mange inntrykk å fordøye. Innelåste barn, barn i fotlenker og bur, barn som kunne ha klart å gå hvis familien hadde hatt råd til fysioterapi, barn som ble avvist av familiemedlemmer, barn som ble slått… fordi de var utviklingshemmet. Etterhvert bygget jeg en forståelse for situasjonen, og den sakte utviklingen. Jeg bidro med min kompetanse, og så at det nyttet. Nepal fikk en helt spesiell plass i hjertet mitt. Da jordskjelvet inntraff hadde jeg vært hjemme kun èn uke. Jeg engasjerte meg straks, da jeg visste at disse menneskene trolig sto lengst bak i køen for å få hjelp. Jeg ledet innsamlingsaksjonen, og så snart bacheloroppgaven var levert og avslutningsseremonien ved høyskolen var over dro jeg til Nepal for å kartlegge behov for bistand til utviklingshemmede etter jordskjelvet. Pramila Dewan og Shila Thapa, fra Down Syndrome Society Nepal, var gode informanter og støttespillere i denne prosessen. Jeg besøkte 6 dagsenter, dro på hjemmebesøk i 3 distrikter, og hadde møter med foreldreorganisasjoner. Behovet for hjelp viste seg å være stort og sammensatt.
Jeg besøkte mange som hadde mistet hjemmene sine og sov utendørs i midlertidige «hjem» laget av presenning, blikktak og resirkulerte materialer fra sine falne hjem. Flere av disse midlertidige «hjemmene» er ikke regntette, noe som er en stor utfordring siden det i disse månedene er regnsesong. De har ikke råd til materialer for å bygge nye hjem eller bedre midlertidige hjem. Flere foreldre fortalte at barna deres er traumatiserte, og at mange har søvnvansker, atferds- og kommunikasjonsendringer som følge av jordskjelvene. Noen er redde for å gå utendørs og gråter vilt når de går på gaten og ser de ødelagte bygningene. Noen vil i det hele tatt ikke oppholde seg innendørs i frykt for at huset skal rase over dem. Flere bor i midlertidige hjem i nærhet av jungelområder, og er redde for tigre og slanger. Noen familier må sove i teltcamp med andre, noe som gir utfordringer sosialt, da ikke alle forstår at utviklingshemmede kan ha kommunikasjons- og atferdsmåter som er annerledes. En mor fortalte at hennes sønn ofte selvstimulerer og lager høye lyder, noe de andre menneskene i teltcampen ikke likte. De kjeftet derfor ofte på henne for at hun ikke oppdro sønnen sin bedre. For personen med utviklingshemming kan den store forandringen i omgivelser og hverdagsliv være overveldende og vanskelig å forstå. Dagsenteraktiviteten er derfor viktig, da dagsentrene tilbyr et trygt sted å være for personer med utviklingshemming, og gir foreldre fri til å arbeide eller å bygge opp sine ødelagte hjem. Dessverre ble flere dagsenterbygninger også ødelagte, og flere måtte åpne dagsentertilbudet utendørs under presenning. De gjenopptok likevel aktivitet som musikkterapi, lesing og skriving og prøvde å tilby en hverdag med aktivitet uten bekymring.
Jeg gjorde mye kartlegging i løpet av de tre ukene jeg var i Nepal. Der behovet var størst ble det satt inn tiltak, og gjennom samarbeid med Pramila Dewan og Shila Thapa har de nedenfornevnte fått hjelp av norsk velvilje gjennom innsamlingsaksjonen:
Det er fortsatt behov for støtte til tiltak for å bedre forholdene for utviklingshemmede i Nepal. Innsamlingsaksjonen og arbeidet til Help IDPN fortsetter. All støtte mottas med største takknemlighet! Norske penger er 13 ganger mer verdt i Nepal. En liten sum fra deg, utgjør en stor forskjell for dem. Og vit at det som doneres til Help IDPN går uavkortet til formålet, tiltak blir iverksatt, og vårt arbeide gjør faktisk en stor forskjell!
Her kan du lese mer på Help IDPNs hjemmeside
Her kan du gi penger for å hjelpe
Her kan du sende mail til Nina Aune
