Vernepleier Marte Bogstad hjelper mennesker som har falt utenfor arbeidslivet finne veien til ordinært arbeid. Vi snakker med henne om kartlegging, samtalesamarbeid, å mobilisere den enkeltes ressurser, samarbeidet med NAV, når hun er på sitt aller mest engasjerte, hva som kan gjøre henne oppgitt, og hvordan hun nå i ettertid vurderer vernepleierutdanningen sin.
– Marte Bogstad, du jobber på Senter for arbeidslivsforberedelse i Bergen, også kalt ALF. Hva gjør du der?
– ALF as er en attføringsbedrift som har mange ulike tiltak. Jeg jobber i tiltaket Arbeid med Bistand (AB) med mennesker som av ulike årsaker står utenfor ordinært arbeidsliv. Målet er utprøving og ansettelse i ordinært arbeid, med utgangspunkt i deltakernes bakgrunn og ønsker.
– Og når du sier at de står utenfor ordinært arbeidsliv av ulike årsaker, hva kan disse årsakene handle om?
– Det er mange ulike årsaker til at NAV henviser deltakere til oss. Noen har blitt utbrent i nåværende jobb, noen har ulike helseproblemer, noen får ikke napp hos arbeidsgivere uansett hvor mange jobber de søker, noen trenger å teste ut hvor mye de klarer å jobbe. Vi tilbyr også noen arbeidsrettete tiltak som er særlig rettet mot deltakere med psykiske helseproblemer. De er utviklet av NAV og heter «Vilje Viser Vei». Der er kriteriene for å søkes inn annerledes enn i ordinær AB. Målet er fortsatt ansettelse i ordinært arbeidsliv, men vi jobber på en litt annen måte. Blant annet har vi en obligatorisk trekantsamtale med NAV og deltaker før vi starter opp, og vi har litt bedre tid på oss enn i ordinær AB.
– Hvilke profesjoner arbeider du sammen med på ALF, og hvordan samarbeider dere?
– På AB-teamet er det en vernepleier til, men ellers har de ansatte ulik bakgrunn, som for eksempel pedagog og aktivitør. Vi har i tillegg opparbeidet oss god erfaring fra mange års arbeid med mennesker, og vi bruker hverandre aktivt. Vi har ukentlige møter med faglige diskusjoner, og gir hverandre gjerne konkrete råd og tips for veien videre for de deltakerne vi har.
– Og hvordan jobber dere med deltakerne?
– Vi jobber til en viss grad etter Supported Employment-metodikk, som handler om å få folk fort ut i praksis, tilrettelegge og finne den enkeltes ressurser derifra. Det første vi gjør når vi har fått en henvisning, er å innkalle deltakeren til en samtale, der vi prøver å finne ut om deltakeren er klar for arbeid, hva hun/han ønsker å jobbe med, om det er realiserbart, hvordan det kan bli realiserbart, om det er andre forstyrrelser i livet som gjør at det kanskje ikke er realiserbart akkurat nå, og så videre. Dersom en person for eksempel har store økonomiske problemer, ustabil boligsituasjon eller fysiske og/eller psykiske plager som tar stor plass i hverdagen, så er det kanskje ikke tiden for å fokusere på arbeid akkurat nå. Da forsøker vi å veilede deltaker til hvordan hun kan ta tak i de utfordringene hun/han har, før vi kan sette i gang med prosessen å komme i jobb. Vi bruker motiverende intervju (MI) og løsningsfokusert tilnærming (LØFT). Vi har også en profil- og samtaleverktøy som heter vip-24, der vi sammen med deltakeren kartlegge interesser, preferanser og verdier, får frem friskfaktorer og kilder til overskudd, samt hva som skal til for at den enkelte føler arbeidsglede. I dette arbeidet er bruk av handlingsplan vesentlig, og det er viktig for oss at handlingsplanen er et dokument som deltakeren eier og skal fylle ut. Vi setter opp ett hovedmål, og brekker det deretter ned i mindre og realiserbare delmål. De er ikke veldig detaljerte, det er ett felt for hovedmål øverst, deretter flere felter for delmål, hva som må gjøres for å oppnå delmål, hvem som har ansvaret, når det ble gjennomført/ikke gjennomført og en boks for evaluering. Underveis i prosessen endres kanskje både delmål og hovedmål, ut i fra hva vi finner ut om hva som fungerer for den enkelte. Det er veldig viktig å bygge en god relasjon til deltakeren, hun skal føle seg ivaretatt og sett, og oppleve at vi jobber for at deltaker skal få bruke sine ressurser. Deltakerne skal i teorien være avklart, hos NAV eller i et annet tiltak før de kommer til oss, men vi gjør likevel en hel del kartlegging. Både for å bli godt kjent med deltakeren, og fordi mye kan ha endret seg siden de var i et avklaringstiltak.
– Og hva er neste skritt etter kartlegging?
– Når vi har avdekket deltakers ønskete arbeidsområde, ringer vi rundt til ulike virksomheter og ber om et uforpliktende informasjonsmøte. Forhåpentligvis ender møtet i at man signerer en praksisavtale. Hovedmålet vårt er å formidle til fast ansettelse, og det vi bruker mest for å få til dette, er praksisperioder. Deltaker skal fungere som en arbeidstaker, men arbeidsgiver skal tilrettelegge for det som er nødvendig. Vi har per dags dato ingen praksisbank med bedrifter som «står klar» til å ta imot deltakere, men jeg håper dette er noe vi kan jobbe opp over tid.
– Kan du gi noen konkrete eksempler på slik tilrettelegging fra arbeidsgivers side?
– Tilretteleggingen kan gå ut på at deltakeren får variere arbeidsstillingene sine, får ta hyppigere pauser, kortere arbeidsdager og lignende. Vi ønsker hele veien at deltaker skal lykkes, så i tilfeller der vi og deltaker er usikre på arbeidskapasiteten, begynner vi gjerne et praksisløp med en relativt lav prosent først, kanskje 30, 40 eller 50 prosent, og så kan vi heller øke opp hvis deltakeren kjenner at det er riktig. Det er innlysende at det er mer motiverende å mestre arbeidsoppgavene sine slik at man orker å jobbe mer, enn det er å slite seg ut og måtte gå ned i stillingsprosent.
– Når dere får til en praksisavtale, pleier det å gå bra? Har dere en høy suksessrate?
– For de aller fleste så går praksisløpet fint. Mange bedrifter sier at de har gode erfaringer med å ha deltakere i praksis, og at de blir en ressurs for arbeidsplassen. En del får også ansettelse etter endt praksisperiode, men dette er ikke alltid så lett å styre. I 2014 gikk 54 % av AB-deltakerne videre til lønnet arbeid. Fra plassene øremerket Vilje viser vei gikk 36 % av deltakerne videre til lønnet arbeid.
– Hva opplever du ofte er de største hindringene for fast ansettelse? Når er det dere ikke kommer i mål?
– Selv om arbeidsgiver gjerne ønsker å ansette en deltaker, så kan det være andre faktorer som gjør at det ikke går akkurat nå. De kan ha ansettelsesstopp eller de er i en periode der de nedbemanner. Den største hindringen er gjerne arbeidsplasser som ikke har anledning til å ansette når deltaker er klar for ansettelse. Det kan også være andre faktorer for at vi ikke kommer i mål med arbeid, for eksempel kan deltaker finner ut at hun/han ønsker å starte på en ny utdanning eller en videreutdanning. Kanskje er det helseproblemer som må avklares først, og det trengs en utredning.
– Hvordan kom du til å jobbe med dette?
– Jeg begynte å jobbe i ALF etter endt siste års praksis på vernepleierutdanningen. Jeg hadde praksis i gatemagasinet Megafon, og begynte å jobbe der etter det. Der var jeg i tre år, og jeg jobbet også en del på Dagsverket, som er et lavterskel arbeidstilbud for rusavhengige. Etter en tid ønsket jeg nye utfordringer, og jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å jobbe i AB, og det kunne jeg veldig gjerne. Jeg begynte i AB i august i år.
– Når er du på ditt aller mest engasjerte?
– Jeg er på mitt mest engasjerte når jeg får veilede folk til å finne de gode løsningene i sine liv. Det gjør meg glad og engasjert når jeg ser resultater av arbeidet deltakeren og jeg gjør sammen, at deltakeren får fornyet selvtillit, tro på seg selv og en glede over å være i arbeid.
– Hva gjør deg oppgitt?
– Det som kan gjøre meg oppgitt, er bedrifter som er veldig avvisende når jeg henvender meg for å spørre om praksisplass. Mange har gjerne ikke en god forståelse av hva det vil si å ha en AB-er i praksis. Det er en ressurs for bedriften! De får en ekstra person i sitt team, de gjør en stor samfunnsnyttig innsats og når de skal rekruttere har de allerede en kandidat som gjerne er godt opplært, kjenner rutiner og som bedriften kjenner godt. Det er klart at ikke alle praksiser er like vellykkede, men da er vi raske med å avslutte på en ryddig måte, og går i gang med å finne en som passer bedre. Jeg skulle ønske at alle bedrifter og virksomheter så nytten i å ha en person i praksis, både i det private næringsliv og kommunale virksomheter og ideelle organisasjoner.
– Når du ser tilbake på vernepleierutdanningen din, hvilke deler av den bruker du aller mest i det daglige arbeidet? Er det noe du savner i grunnutdanningen?
– Jeg bruker mest det jeg har lært om å bygge gode relasjoner. I samtaler og veiledning er jeg også svært bevisst på hvordan jeg stiller spørsmål, hvordan jeg lytter og hvordan jeg legger opp samtalene. I de første samtalene, der vi gjerne skal fylle ut skjemaer og har noen konkrete ting vi må gjennom, pleier jeg å legge skjemaene til side i starten av samtalen og tar selve utfyllingen til slutt. Mange deltakere opplever å bli møtt med skjemaer som skal fylles ut overalt, hva de enn søker hjelp for, og jeg syns det er bedre å prate sammen og bli godt kjent før vi går på den rent mekaniske utfyllingen av skjemaer.
Jeg måtte tenke meg nøye om for å si om det er noe jeg savner i utdanningen. Det eneste jeg kommer på må være mer utdypende informasjon om hvor vernepleiere kan jobbe og konkret hva de gjør der de finnes. Vi fikk en rask innføring i rus og psykiatri, og det ble også påpekt at vernepleiere behøves i skole og barnehage. Det gjør det absolutt, men jeg savnet å få besøk av vernepleiere som jobbet de ulike stedene, som pratet om hva de gjorde og hvorfor vernepleierne er viktige der. Jeg kunne godt også tenkt meg mer om politiske føringer, hva den til enhver tid rådende politikken betyr for vernepleiernes arbeidsliv, og hvorfor det egentlig er så få som vet hva det vil si å være vernepleier?
Her kan du sende mail til Marte Bogstad
Foto: Thomas Anthun Nielsen
