Torunn Ovrid er vernepleier og arbeider ved Barnehabiliteringen på Finnmarkssykehuset. I intervjuet forteller hun om sin jobbhverdag, om fagområdet seksualitet (hennes hjertebarn), om hvordan konsulentene på Barnehabiliteringen har tilpasset sin utadrettete virksomhet og oppfølging i et fylke preget av så store avstander, og hva som ellers kan være annerledes med vernepleie i Finnmark.
– Torunn Ovrid, hva dreier jobben din på Barnehabiliteringen seg om?
– Barnehabiliteringen får henvist barn og unge fra 0 til 18 år med ulike funksjonshemminger. Som vernepleier i teamet arbeider jeg mest med oppgaver knyttet til utviklingshemming, autisme, seksualitet og atferdsproblematikk. Vi deltar i utredning og oppfølging i etterkant. Vi møter barnet/ungdommen og familiene deres både hos oss i vår enhet og i deres hjemkommune. Vi samarbeider med det lokale hjelpeapparatet og eventuelle eksterne instanser. Vi holder også kurs innen de ulike fagområdene. Seksualitet er et viktig fagområde for meg. Jeg ønsker å sette mer fokus på dette da jeg mener at utfordringer knyttet til temaet er underrapportert innen barnehabilitering. Vi ser at jo mer vi arbeider med temaet, jo flere henvisninger får vi. Det er et stort udekket behov for oppfølging innen dette området. Jeg opplever at seksualundervisningen på skolen er mangelfull. Dette gjelder for barn og ungdom generelt, og barn- og unge med utviklingshemming spesielt. Barn skal blant annet lære om alle deler av kroppen sin og hvordan de fungerer, følelser, grenser, og å gjøre egne valg. Det bør ideelt sett være et undervisningsforløp for seksualitet som går som en rød tråd fra barnehagen og ut videregående skole, der man hele tiden tilpasser undervisningen til det utviklingsnivået barnet og ungdommen til enhver tid befinner seg på. Jo mer kunnskap barn og unge har om kropp og seksualitet, jo bedre rustet er de til å møte ungdoms- og voksentiden med de krav og forventninger det innebærer. Det finnes etter hvert mye bra faglitteratur og undervisningsmateriell som kan benyttes i undervisningen. Det er mange lærere og helsepersonell som føler de mangler kompetanse til å arbeide med temaer knyttet til seksualitet, men som synes det er meningsfullt og spennende når de er kommet i gang. Barnehabiliteringen får henvisninger om ulike problemstillinger knyttet til seksualitet. For foreldrene er det ofte en utfordring når seksualiteten blir synlig, og det er da behov for hjelp til å lage trygge og akseptable rammer for utøvelse av seksualiteten. Grensesetting og onani er vanlige problemstillinger. Seksuelle overgrep er også et viktig område som det er mye fokus på, både når det gjelder forebygging og når det har skjedd overgrep. Her har Barne- og Voksenhabiliteringen i
Finnmark og Fylkesmannen i Finnmark utarbeidet en håndbok, Utviklingshemming og seksualitet – Forebygge og håndtere overgrep, som er gratis og kan lastes ned fra hjemmesiden til Finnmarkssykehuset. I tillegg anbefaler jeg nettsiden www.nfss.no som både har informasjon om litteratur, undervisningsmateriell og ulike prosjekter.
– Finnmark er fylket med størst areal, men færrest innbyggere. Hvordan kommer en i kontakt med dere, og hvordan følger dere opp foreldre og hjelpeapparat i kommunene når avstandene er så store?
– Barnehabiliteringen får henvist barn og unge fra alle kommunene i fylket. Fastlegen henviser, men ofte er PPT, helsesøster eller fysioterapeut medhenviser. Vi har et eget henvisningsskjema som må fylles ut, og vi ber om at relevant tilleggsinformasjon legges ved. Dette kan være IP, IOP, sakkyndig vurdering eller kartlegging som er gjort av andre instanser. Et vanlig forløp er at barn og foresatte kommer til oss for en tverrfaglig utredning. Når resultatene er klare og rapporten er skrevet, sendes den til foreldre, henvisende lege, medhenviser, og ellers de som foreldrene ønsker skal ha rapporten. Vi tilbyr et møte på lyd/bilde for å gi tilbakemelding om utredningsprosessen, resultater, tiltak osv. Deltagerne får stille spørsmål, og vi drøfter videre oppfølging. Hvis det ikke skal være videre oppfølging avsluttes saken fra Barnehabiliteringen sin side. I mange tilfeller avtaler vi videre oppfølging i kommunen. Dette dreier seg ofte om veiledning til barnehage, skole, avlastning og hjemme der vi ambulerer til kommunene for å følge opp barn, foresatte og hjelpeapparat. Vi reiser med fly, leiebil eller båt, og ofte blir det noen netter på hotell. Vi arbeider ofte direkte med barnet, sammen med personalet i kommunen. For eksempel er oppfølgingen av barn og ungdom med diagnoser innen autismespekteret omfattende. Når det gjelder de yngste barna er målet vårt å ha tett oppfølging, noe som vi ser gir gode resultater. Vi ambulerer til kommunene med jevne mellomrom, men mellom hver ambulering skjer veiledningen via lyd/bilde eller telefon. For øvrig dreier generelt mye av oppfølgingen seg om å ta i bruk lyd/bilde, altså videokonferanser. Det har vi en utstrakt bruk av. I og med at avstandene er så store er det helt nødvendig å kunne møtes på denne måten – det er både tids- og økonomisk besparende og sikrer en tettere kontakt når det er nødvendig. Alle 19 kommunene i fylket har utstyr til dette formålet, og det er mye brukt, særlig veiledning i saker som allerede er påbegynt. Dette sparer oss for mange reiser, og vi klarer å gjennomføre hyppigere veiledninger på denne måten. Man lærer å være strukturert på lyd/bilde møtene, særlig hvis det er mange studioer som er koblet opp. Utover denne oppfølgingen i enkeltsaker holder vi også kurs om ulike diagnoser og nødvendig tilrettelegging og oppfølging. Noen kurs er for fagfolk, andre kurs er for foreldre, storfamilien, familiens omgangskrets, støttekontakt og avlaster. Foreldre synes ofte at det er lettere å få forståelse og hjelp når alle har fått samme informasjon om barnet og familiens utfordringer.
– Sett i forhold til resten av landet, hva kan være annerledes med å jobbe faglig i Finnmark?
– De vernepleierne vi treffer arbeider oftest i skole, avlastningsbolig eller barnebolig. I de større kommunene kan det være flere vernepleiere på samme arbeidssted, mens i mindre kommuner er det kanskje bare en. Kommunene har stillingshjemler, men ikke søkere til stillingene. Det er dessverre for få vernepleiere i Finnmark, men fra 2016 starter Høgskolen i Harstad/Universitetet i Tromsø opp vernepleierutdanning i Hammerfest. Etter det jeg forstår har det vært veldig mange søkere til plassene, noe som er svært positivt med tanke på rekruttering av vernepleiere i årene som kommer. Flere vernepleiere opplever at de er ensomme i jobben sin, og at det er få drøftingspartnere i det daglige. Det kan også være vanskelig å få gjennomslag for forslag fordi andre ikke vurderer behovet på samme måte. På den andre siden får vernepleiere veldig mange utfordrende oppgaver, og det er stort rom for egenutvikling. Å danne nettverk blir viktig. Et fast felles møtepunkt kan være fylkesmannens årlige samlinger for faglig ansvarlige som jobber etter helse- og omsorgstjenesteloven kap. 9, bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Siden fagmiljøene er små blir man fort kjent og kan danne nettverk. På disse samlingene tas ulike tema opp for drøfting og diskusjon, eksterne kursholdere hentes inn ved behov. Der får vi også høre eventuelt nytt fra fylkesmannen og/eller ressursgruppen som består av Fylkesmannen i Finnmark, Utviklingssenteret, Barne- og Voksenhabiliteringen og de fire største kommunene: Hammerfest, Alta, Vadsø og Sør-Varanger. For øvrig har Finnmark en stor samisk befolkning. Her er for eksempel SANKS, Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern og rus i Karasjok viktig. De ivaretar henvisninger fra de samiske områdene i fylket. Vi har samarbeid med SANKS, og jeg mener dette har vært med på å styrke tilbudet til samiske barn og unge med funksjonshemminger og deres familier. Ellers har Barnehabiliteringen i dag kontakt med mange familier med utenlandsk bakgrunn. Språket er den største utfordringen, og i de fleste tilfellene bruker vi telefontolk i kontakt med familiene.
Her kan du sende epost til Torunn Ovrid