Hverdagsmestring er en habiliteringstjeneste der målet er at bruker skal bli mest mulig selvhjulpen i hverdagslige gjøremål. I Malvik kommune satses det på dette, også i Boveiledningstjenesten for mennesker med utviklingshemming. Vi snakker med fire vernepleiere fra Boveiledningstjenesten: assisterende leder Marthe Vikan Blix, virksomhetsleder Sunniva Rishaug, vernepleier/hjemmetrener Hege Bolland og fagkoordinator Frode Overvik.
– Hvordan har Malvik kommune tatt i bruk prinsippet om hverdagsmestring?
Sunniva Rishaug: – Malvik kommune har innført hverdagsmestring som et felles tankesett i alle virksomheter innen helse og velferd. I tillegg til et eget hverdagsmestringsteam, tilbys også tjenesten til enkelte personer som har en utviklingshemming. Disse mottar tjenestene fra oss i Boveiledningstjenesten, som har spisskompetanse på individuell tilrettelegging overfor personer med utviklingshemming. De fleste fast ansatte hos oss har fått et tretimers kurs om hva hverdagsmestring er, og hvilken rolle hjelperen, som kalles «hjemmetreneren», skal ha. Når kommunens koordinerende enhet mottar en henvendelse om behov for hjemmebaserte tjenester, vurderes det alltid om det kan settes inn hverdagsmestring som forebyggende og rehabiliterende tiltak, og for vår del også habiliterende, fremfor mer tradisjonelle tjenester. Boveiledningstjenesten kontaktes gjerne i de tilfellene der den som søker tjenestene har en utviklingshemming og det er grunn til å tro at vår kompetanse trengs. Vi har to ansatte som har blitt kurset i kartleggingsverktøyet Canadian Occupational Performance Measure. I flere tilfeller har kartlegging blitt utført i samarbeid med ansatte i hverdagsmestringsteamet. Dersom man kommer frem til at hverdagsmestring er den riktige tjenesten, resulterer kartleggingen i et skreddersydd vedtak til den enkelte bruker. Vedtaket har alltid en tidsbegrensning – vanligvis 10 uker. I løpet av perioden skal tiltaket evalueres av bruker og trener i fellesskap. I enkelte tilfeller har man funnet ut at dette av ulike årsaker ikke har vært aktuelt å videreføre. I de fleste tilfellene ender man opp med å justere vedtaket fordi bruker har oppnådd sitt mål eller enkelte delmål. Våre brukere har så langt vært unge og har hatt flere ting de ønsker å trene på. På dette området skiller de seg trolig mest fra målgruppa som får tjenesten fra hverdagsmestringsteamet – de fleste de yter tjenesten til, har rehabilitering eller forebygging som mål. Det er personer som tidligere har mestret oppgaven og som har satt seg mål om igjen å mestre oppgaver som er viktige for dem. De som mottar hverdagsmestring fra Boveiledningstjenesten per i dag har tildelt denne tjenesten en gang ukentlig. Det legges vekt på å unngå for mange tjenesteytere. Etter hvert innebærer dette at det i hovedsak er fire ansatte som veksler på å utføre tjenestene som per i dag er fordelt på to ukedager. Tre av hjemmetrenerne har grunnutdanning som hjelpepleiere og den fjerde er vernepleier. Noen flere har hatt denne oppgaven tidligere, og det hender av og til at andre trår til som vikar. Hovedregelen er allikevel at det er to personer som bytter på treneroppgaven overfor den enkelte bruker. Kun én trener ville vært for sårbart. Flere enn to vil være uheldig med tanke på at tjenesten gis kun en gang i uka. Det er en forutsetning at det som er viktig for brukeren ligger til grunn for tjenestetildelingen, ikke det vi som tjenesteytere synes er smart. Heller ikke det foreldre eller andre nærpersoner tenker de bør trene på.
– Hvordan er denne måten å gå inn med hjelp på annerledes enn det som dere har gjort før?
Marthe Vikan Blix: – Det som er annerledes med denne måten å gå inn med hjelp på er at fokus fullt og helt ligger på bruker selv. Brukerne får sette egne mål og selv bestemme hva de skal trene på og lære seg. Vi som helsepersonell må sette våre «behov» til side og virkelig lytte til brukerne når mål velges. Underveis brukes kompetansen på samme måte som tidligere når det gjelder veiledning i hvordan den enkelte kan oppnå målene sine, men brukerne får i mye større grad enn tidligere sjansen til å prøve å feile. Hjelperen skal jobbe «med hendene på ryggen».
– Hvor gjennomførbart er dette i praksis med personer som har utviklingshemming?
Hege Bolland: – Jeg har fått tilbakemelding på at de føler at det er deres mål og deres vedtak.
Brukeren setter sine egne mål. Men dette kan være vanskelig for noen. Mange er ikke vant til å ta egne valg og må øve seg på dette. Ofte har helsepersonell og velmenende pårørende tatt valg på vegne av dem. Så: Hvilke valg har de å velge mellom? Vet de om disse? Kanskje de må introduseres for disse? Mange utviklingshemmede har heller ikke fått sjansen til å ta feil valg gjennom livet. I forhold til å samtale med mennesker med utviklingshemning er det en del en bør ha tenkt gjennom: Tilpass språkbruk og skåringsmetode til brukers utviklingsnivå, tenk gjennom hvordan du formulerer spørsmålene, tenk over hvordan en sitter, kanskje må en sitte i mer skjermende omgivelser for å begrense inntrykk. Det kan også være utfordrende å finne de rette målene for brukeren selv. Målene kan være vanskelig å sette i starten, det tar tid før bruker åpner seg og kommer fram til det som de virkelig synes er viktig å jobbe med. Ofte har vi sett at det som kanskje har hatt størst betydning for den enkelte kommer etter vi har vært hos bruker og samarbeidet noen ganger. Det handler om trygghet og tillitt til hverandre. Det kan også være at bruker blir påvirket av foreldre til å sette målene som de synes at deres unge voksne skal ha.
Frode Overvik: – Dette fungerer strålende, og vi har veldig gode resultater som viser det. I hverdagsmestring bruker vi COPM som kartleggingsverktøy. Det er et individualisert kartleggingsverktøy som fanger opp endringer i brukers vurdering av egen aktivitetsutførelse over tid. Dette gjør at tjenesten konstant blir evaluert av brukeren selv, og i neste omgang bruker vi disse evalueringene til å konstant tilpasse tjenestene og vedtakene til den enkeltes behov. Vedtakene er tidsavgrenset til maks 10 uker, og evalueres og justeres etter det. Når da eventuelt et nytt vedtak fattes for en ny 10 ukers periode er alle justeringer tatt med. COPM gir og også klare resultater på hvor godt våre tjenester treffer. Resultatene har som nevnt tidligere vært veldig gode, faktisk langt over det vi hadde forventet ved oppstart. Re-kartleggingen etter 12 måneder viste en gjennomsnittlig forbedring i brukernes vurdering av egen utførsel av aktiviteter på 95 % og en gjennomsnittlig forbedring i brukernes egenvurdering av tilfredshet med utførselen av aktivitetene på 72,9 %. Tallen er høye, og det er nok mange faktorer som har bidratt til at de ble så gode. Men hovedkriteriet til suksessen er nok den fulle brukerstyringen, både i vedtaket og i tjenesteutførselen. Flere av brukerne har snakket om det at nå bestemmer de selv, og at det er deres vedtak og deres planer. Dette eierskapet har ført til veldig motiverte brukere og stor iver og innsats for å nå målene. Hverdagsmestringen har ført til at brukerne har blitt mer selvstendige og klarer mye mer uten bistand, vi har sett en nedgang i tjenestetimer pr uke på 30,05 % etter et år hos de med hverdagsmestringstjenesten.
– Og hvordan endrer det deres arbeidssituasjon i det daglige? Er det noen tjenester dere mener hadde vært nødvendige, men som dere ikke får gitt fordi bruker avslår?
Hege Bolland: – Det har endret arbeidssituasjonen ved at vi har hatt mer fokus på selvbestemmelse og hva dette betyr for den enkelte. Hvert år, den 4. juni, markerer vi «Hva er viktig for deg?»-dagen. Da har personalgruppa ekstra fokus på akkurat dette, både for den ansatte og brukerne. Det handler om det å lytte til brukernes stemme, involvere dem og gi rom for medbestemmelse når det gjelder retningen i eget liv. Helsepersonellet ønsker å mobilisere brukerens egne ressurser og motivasjon mot et ønsket resultat. For min egen del ser jeg fram til den dagen i uka jeg er hos brukerne som har vedtak om hverdagsmestring. Det er veldig motiverende for meg som yrkesutøver å se hvordan bruker etter hvert blir tryggere og mestrer og etter hvert oppnår målene sine.
Marthe Vikan Blix: – Det kan være at man underveis avdekker behov som ikke dekkes av hverdagsmestring og som man mener er viktig/nødvendig. Da kan det være man må inn med andre vedtak i tillegg.
– Har dere vernepleiere noen spesiell rolle i dette, f eks i kartleggingsarbeidet?
Frode Overvik: – Vernepleiere har en veldig viktig rolle i kartleggingsarbeidet. Når en bruker COPM som kartleggingsverktøy i arbeid med mennesker med utviklingshemming, er det flere faktorer en må ta hensyn til. Det er viktig å tilpasse intervjustil, språkbruk og skåringsmetode til brukers utviklingsnivå og evne til å forstå abstrakte begreper. Man må være påpasselig med formulering av spørsmål og ha klare alternativer for respons. Dette er noe vernepleiere er spesielt gode på, og som det fokuseres mye på i vernepleierutdannelsen. Om kartleggingen ikke tilpasses til den enkelte, kan hele tjenesten havarere, da det vil være bygget opp på helt feil grunnlag. Mennesker med utviklingshemming kan ha problemer med å gjennomføre abstrakte skåringsprosedyrer. Dette gjør at den som intervjuer må ha kunnskap om dette for å tilpasse metode, med alternative metoder med for eksempel symboler for å illustrere skalaen. Kunnskap og erfaring i arbeid med mennesker med utviklingshemming er ofte nøkkelen til suksess og til å tilrettelegge for at bruker skal forstå og engasjere seg i scoringen.
Hege Bolland: – Vi som er hjemmetrenere skal inn og samarbeide med brukeren på brukerens premisser og nivå. Vi kan fungere som samtalepartner, motivator og utfordre den enkelte til å videreutvikle seg. En hjemmetrener er en som er flink til å jobbe med hendene på ryggen, vi skal ikke gjøre ting for dem, men sette dem i stand til å mestre dette selv. I veiledning bruker jeg ofte sende spørsmål av typen «Hvordan skal jeg gjøre dette?» fra bruker i retur som «Hva tenker du om dette?». Jeg har ofte opplevd at de selv har svar på disse spørsmålene, og det i seg selv virker veldig motiverende at det er de selv som har kommet med forslag til løsning. Etter hvert som de har mestret målene med meg tilstede, får de utfordringen med å prøve helt på egen hånd. Det kan hende de får i oppgave å gjennomføre noe til neste gang jeg kommer. Hvis det ikke da gikk bra, så må en øve mer, eller kanskje en finner en løsning selv. Det er også en viktig egenskap for hjemmetreneren å komme med tilbakemeldinger i form av oppriktig ros og skryt.
– Hvordan har det vært å samarbeide med andre profesjoner i dette arbeidet? Og hvordan har dere i ulike profesjoner samarbeidet? Kan dere gi noen konkrete eksempler på hvordan dere utfyller hverandre?
Hege Bolland: – Det er flott å vite at jeg kan henvende meg til de andre i hverdagsmestringsteamet om jeg er usikker på noe eller bare vil ha noen å diskutere med. Det er flott at vi har ulike synsvinkler og at vi kan se på alternative løsninger sammen. Vi har ingen faste møtepunkter, men det er lett å ta kontakt hvis det skulle være noe. Dette gjelder begge veier. Det kan gjelde at bruker har behov for å søke om et hjelpemiddel for å oppnå målet sitt. Da tar jeg kontakt med ergoterapeuten i hverdagsmestringsteamet. Hvis en bruker har et ønske om å få et tilpasset treningsprogram for å unngå smerter i leddene, så tar jeg kontakt med en fysioterapeut. En annen bruker hadde et ønske om å lære seg å sende mail og bruke et skriveprogram på PC, dette var ikke min sterkeste side. Så da overlot jeg den opplæringen til en av mine kolleger som er bedre på det området.
