En bacheloroppgave om krenkelse, grenseoverskridelser og småskalaondskap

Vernepleier Bjarte Malum tok essayformen i bruk når han skulle nøste opp i hvilke situasjonsbetingede faktorer som kan påvirke tjenesteytere til å begå krenkende handlinger mot sine tjenestemottakere. Hva har så punk og anarkisme, gamle psykologiske eksperimenter og teori om makt å tilføre vernepleiere og andre profesjoner i 2016? Vi spør, Malum svarer.

– Bjarte Malum, hvordan endte du opp med temaet krenkelse, grenseoverskridelser og småskalaondskap?

– Jeg gikk ut høyt og stort med «ondskap» som tema, men ble veiledet til å konkretisere det og snevre det inn mot fagutdanningen vår. Før jeg begynte å skrive tenkte vel jeg som så at jeg var nødt å skrive om noe som engasjerte meg. Det viste seg å være lurt – det ble drivkraften i en litt tøff periode med bacheloroppgaveskriving. Etter å ha snakket med medstudenter og ansatte på Høgskolen i Bergen, skjønte jeg at jeg var inne på noe, og begynte å nøste og grave i vernepleieryrkets historikk, psykologi, sosiologi og så videre. Det viste seg at det var jo lang tradisjon for krenkelser, grenseoverskridelser og småskalaondskap – ikke bare på omsorgsfeltet men også ellers ute i verden. Jeg forsøkte å trekke noen linjer bakover i tid på felt som psykologi og sosiologi, men også til meg selv og mine egne erfaringer. Under skriveprosessen klarte jeg å distansere meg til det meste, men det var ikke alt som var like kjekt å lese om nå to år seinere, for å si det sånn. Så vil jeg jo si at det var jo litt gøy å svare «ondskap» når folk spurte hva jeg skrev om. Og det er fortsatt veldig gøy. Det åpner opp for alle de gode diskusjonene.

– Og hvordan er dette relevant for vernepleiere i 2016?

– Hvordan er det ikke det? Som oppgaven min hevder så er småskalaondskap noe alle er i stand til å utføre. Hvis man ikke vil anerkjenne det, er sjansen også større for at man enten utfører det selv eller er med å gjøre det mulig for andre å utføre det vil jeg si. Dette må ikke ties ihjel, det må snakkes ihjel! Vernepleiere og andre som jobber med mennesker i hjelpetrengende posisjoner og faser av livet kan ende opp som krenkere og grenseoverskridere. Jeg har selv vært i mange situasjoner der jeg har kjent på antipati til brukere – det er første skritt. Og jeg har både vært vitne til og hørt mange fortellinger om kollegaer som tråkker over grensene til menneskene de skal yte hjelp til. Noen av disse historiene trekker jeg frem i oppgaven, og jeg bruker dem til å forsøke å ramme litt inn hva det er vi skal være som profesjonelle yrkesutøvere og ikke. Jeg tror det trengs.

– Hvis du skulle oppsummere: hvilke situasjonsbetingede faktorer kan påvirke tjenesteytere til å begå krenkende handlinger mot sine tjenestemottakere?

– Jeg kan ikke uttale meg bastant om hvor mange av disse faktorene som må være på plass, men jeg kan si litt om noen av dem og hvorfor jeg tenker de er sentrale.

Avstand: ved å skape et skille mellom «dem» og «oss» står hjelperen i fare for å gå inn i en dehumaniseringsprosess der de man skal hjelpe blir fratatt en del grunnleggende egenskaper. Dette fenomenet er lett å se i for eksempel rasistisk retorikk men kanskje ikke så lett når kollegaen din med 15 års ansiennitet skjærer alle ungdommene på barnevernsinstitusjonen du nettopp har begynt på over èn kam. Eller beboerne i bofellesskapet. Eller, for å trekke den litt lengre, dyrene i slakteriet. Men det er også en avstandsfaktor mellom de som sitter øverst i samfunnet og lager lover og regler og til de, ofte svake brukergruppene, som skal innrette seg etter de.

Sosiologien sier oss noe om roller og gruppetilhørighet som jeg tenker er fremtredende her. Hvem er du og hvor hører du til? Det kan være vanskelig å ta til ordet for en svak part når ingen andre rundt deg synes å ense at det er et problem en gang. Og da mener jeg virkelig vanskelig, som i at du må grave inn i ditt innerste og vise noe av det frem. Det tror jeg veldig mange er livredde for å gjøre. Med roller kommer også forventinger. Fra omgivelsene, kollegaene dine, de du skal yte hjelp til og ikke minst deg selv. Her kan det være vanskelig å trø riktig til ethvert tidspunkt.

Makt var noe jeg lenge ikke ville erkjenne at jeg hadde i min rolle som profesjonell hjelper. Men uten å erkjenne og definere sin egen makt er det heller ikke lett å se hva som er uttrykk for motmakt hos den du skal hjelpe. Da vil gjerne disse uttrykkene tilskrives andre forhold, som igjen leder til misforståelser og i verste fall krenkelser, grenseoverskridelser og småskalaondskap.

Den skumleste men samtidig mest fascinerende av alle faktorene synes jeg er miljøet som tillater grenseoverskridelser. Når flere profesjonelle hjelpere kan stå og se på at grenser overskrides. Når kollektivet som skal hjelpe ikke gjør noe for å stoppe eller hindre krenkelser. Når småskalaondskap nærmest settes i system og blir en slags vane eller rutine. Det er derfor det er så utrolig viktig med ikke bare innsyn og kontroll i arbeidet vi gjør men også erkjennelsen av at det også kan gjelde deg. Du kan også utføre disse handlingene. Ikke bare én gang, men flere ganger. Og for hver gang du gjør det blir grensene flyttet litt og litt. Skumle greier.

– Underveis i essayet deler du egne erfaringer, med et analytisk og relativt nådeløst blikk på egne handlinger og motiver. Tenker du at det er dette som skal til for tjenesteytere? Hvordan kan fagpersoner sikre seg mot å bli en ”god person som gjør onde handlinger”?

– Jeg er glad for at du spør om det siste, for det er på en måte lyset oppi alt dette mørke grumset jeg kommer trekkende med. Men ja, jeg er ganske ærlig og rett frem både i oppgaven og ellers i livet og ja, det må gjerne til. Ikke bare for å bli en god hjelper men for å kunne takle alle de vanskelige delene av jobben. Det krever evne og vilje til å fange opp og erkjenne våre egne antipatier overfor brukere, at vi setter grenser både for oss selv og for hverandre. Blant mye mer. Med fare for å gjenta meg selv, tenker jeg at alle fagpersoner må erkjenne at også de kan være i stand til å utføre slike handlinger. Dette begrunner jeg i oppgaven min, og jeg vil anbefale en titt på kildene mine: Philip Zimbardo, mannen bak Stanford Prison Experiment, har skrevet mye bra. Greta Marie Skau likeså. Les med åpent sinn. Diskutér med andre. Dette tror jeg ikke kan snakkes nok om. Det starter med informasjon og diskusjon, så kommer kanskje erkjennelsen etter hvert, og så kan man begynne å jobbe med det. Forhåpentligvis i et miljø der det er takhøyde for å snakke om disse tingene. Vernepleiernes yrkesetiske retningslinjer sier noe om solidaritet. Det tenker jeg er viktig. Og så er vi heldigvis ikke slaver av de situasjonsbetingede årsaksfaktorene som jeg trekker frem her og i oppgaven min. Men de må frem i lyset for at de skal kunne jobbes med.

– Du valgte å skrive essay. Var det ditt første møte med essaysjangeren? Vil du anbefale andre å skrive bacheloroppgaven som essay? I så fall – hva krever det, og hva gir det den som skriver?

– Det var nok mitt første møte med essayet ja. Og for å være helt ærlig så valgte jeg den formen fordi jeg skjønte at da slapp jeg unna en god del av de kravene en vanlig bacheloroppgave stilte. Jeg var livredd hele oppgaven og utsatte og utsatte det meste. Så kom essay-sjangeren som en befriende engel. Så hvis man er livredd sånn som jeg var så kan det anbefales ja. Det krever at en er åpen mot seg selv og stoffet sitt. Og åpen for at spørsmålene man stiller i oppgaven ikke alltid gir de svarene man trodde eller ønsket seg. Eller at de gir noen svar i det hele tatt. Man må tørre å undre og stå i undringen. For meg passet det jo som hånd i hanske med temaet mitt der jeg uansett skulle reflektere mye rundt både meg selv og mye annet. Jeg tenker det kommer vel litt an på hva slags type du er, men liker du å reflektere og klarer å stille deg åpen slik som nevnt, så tror jeg du får et veldig godt utbytte av det. Og det kan lette på skriveprosessen litt også kanskje?

– Du siterer flere steder engelske punkband, og beskriver deg selv som anarkist. Hva har punken og anarkismen å tilby fagpersoner i dag? Og hva betyr det for deg som fagperson?

– Haha! Godt spørsmål. Og vanskelig. Mange vil kanskje stille seg undrende til begge disse begrepene som man gjerne forbinder med kaos, opprør, vold og nihilisme. For meg er de ikke det. Den anarkistiske punken, anarko-punken, var kanskje den mest slagkraftige versjonen når den kom i kjølvannet av Sex Pistols på slutten av 70-tallet. Blant annet fordi den var så kompromissløs og full av klare svar. Den har tvunget meg til å se meg selv og verden i et annet lys enn det man på en måte blir oppdratt til. Det er litt skummelt og slitsomt men også ganske befriende å stille seg litt på utsiden av alle andre. Det har også vært en lang prosess med masse diskusjoner og kompromisser med meg selv og andre. Noen ting har jeg forlatt mens andre ting har jeg tatt videre. For eksempel valgte jeg tidligere i år å gå fra å være vegetarianer til veganer fordi jeg ikke kan stå inne for måten dyrene blir behandlet på i den industrielle dyreproduksjonen. For meg er dette helt naturlig og tett sammenvevd både med anarkismen, klassekamp, kamp mot rasisme og sexisme og yrkesutøvelsen som vernepleier. Det siste da spesielt sett i lys av det jeg trekker frem i oppgaven min. Jeg forventer ikke at alle vernepleiere skal være enig med alt dette og aller minst etterfølge det, fordi det er så mye der som rokker ved en del faste bestemtheter i livene og utdannelsen vår og slike prosesser tar tid. Jeg kan bare være det beste eksempelet jeg klarer å være og så får jeg håpe at andre tar inspirasjon ut av det. For meg så handler det rett og slett om noe så pompøst som at det gir meg mening med livet og i yrkesutøvelsen min. Jeg håper at flere kan få den samme opplevelsen. Jeg tror det ligger noe her. I solidariteten med alle de andre levende skapningene. Det må i alle fall snakkes om.

Her kan du lese bacheloroppgaven ”Krenkelser, grenseoverskridelser og småskalaondskap – situasjonsbetingete årsaksfaktorer”

Her kan du sende Bjarte Malum en mail