eg takker for meg som redaktør, og ønsker god sommer med noen betraktninger om kunnskap og kunnskapens fallgruver. I disse betraktningene inngår også en femti år gammel forståelse av autisme, og en gammel film med Elvis Presley – i en illustrasjon av hvordan det vi definerer som virkelig blir virkelig i sine konsekvenser.
Det siste kalles for øvrig ”Thomas-teoremet” – ikke etter meg, men etter William Isaac Thomas og Dorothy Swaine Thomas, to amerikanske sosiologer som formulerte det slik: ”If men define situations as real, they are real in their consequences” (Thomas & Thomas 1928, her sitert i Merton 1995).
Etter et siste intervju om noen få dager, avslutter jeg rollen som ansvarlig redaktør for Vernepleierportalen. Det meste har allerede vært sagt om at FO overtar og hvilke forutsetninger som ligger til grunn for det, så det trenger jeg ikke å gjenta her. Jeg ønsker Rolf Magnus Grung, som er ny redaktør, og FOs profesjonsråd for vernepleiere, som skal fungere som hans redaksjonsutvalg, lykke til i det videre arbeidet!
Selv har jeg hatt et relativt intensivt engasjement i det vernepleiefaglige siden jeg begynte på vernepleierstudiet på Høgskolen i Bergen i 1992, og tolv år senere begynte å undervise samme sted. Det har vært rike år, både faglig og personlig. Når jeg nå etter tolv år på vernepleierutdanningen går videre til en stipendiatstilling ved Senter for nyskaping ved Høgskolen i Bergen, blir det med et annet fokus: innovasjon og profesjon i et sosiologisk perspektiv. Om det vi kan og klarer også duger i andre og nye sammenhenger er alltid et spørsmål – og det vil jo vise seg.
Skulle jeg ha trukket frem en ting jeg har lært, ville det vært at vi som fagpersoner til enhver tid er mer eller mindre fanget i våre kunnskapsperspektiver – som i sin tur vil være sammensurier av teoretisk og praktisk faglig kunnskap, personlig kunnskap, allmennkunnskap, og kulturelt betingete forståelser av virkeligheten som er så innbakt at de er vanskelige å få øye på, fordi det er de vi ser med. Og i den grad brukerne av våre tjenester er avhengig av oss – det vil si, ofte i stor grad – er de også avhengig av hvordan vi forstår dem og deres situasjon. Det er det som vil styre hvordan vi handler overfor dem, hvilke dører vi bidrar til å åpne og lukke i deres liv, og hva vi – gjennom våre ord og handlinger – lærer dem om hvem de selv er.
Men det er ikke så lett å få øye på sine egne forståelser. Eller at de bare er forståelser blant andre mulige forståelser. Noen ganger kan det være til hjelp å ta en titt på forståelser som står fjernt fra våre egne. Ikke for å få bekreftet vår egen kunnskaps fortreffelighet – kanskje snarere for å så tvil om den. I møte med det som høres totalt fjernt ut, finnes det noen valg: Vi kan for eksempel okke oss over det som er så veldig feil, ut fra vår ”overlegne” kunnskaper – eller undre oss over det faktum at våre måter å forstå, med tilstrekkelig avstand, antakelig vil kunne høres like fjerne ut. Det er det siste, tror jeg, som kan fostre en grad av refleksiv distanse til det vi tar for gitt i fagutøvelsen, en grad av refleksiv distanse – og en porsjon tvil. Og det vil være bra. Fagfolk uten tvil kan være farlige både for brukeres helse og menneskeverd.
Jeg lovet dere Elvis, og han kommer. Men vi må først innom autismeforskningens barndom og barnepsykiateren Leo Kanner – den første som brukte begrepet autisme om den gruppen biologisk og nevrologisk betingete tilstander som vi nå kjenner som autismespekteret. Han sto i en psykoanalytisk tradisjon, der psykiske lidelser ble forstått som uttrykk for opplevelser i tidlig barndom, og kilden særlig var relasjonen til foreldre. Og med psykoanalysen som kunnskapsperspektiv så Kanner autisme som en forstyrrelse av barnets evne til tilknytning – forårsaket av ”kalde rasjonelle foreldre” som så vidt ”hadde tint opp nok til å produsere et barn”, som han sa det i et intervju i Time i 1960. Psykoanalytiker Bruno Bettelheim tok dette noen skritt videre i 1967, i boken ”The Empty Fortress”, der han forklarte autisme som en ”reaksjon på å føle seg i en ekstrem situasjon, helt uten håp (s. 68), en ”oppgivelse av selvet” (s. 76) som følge av foreldrenes ubevisste negative følelser overfor barnet (s. 66). Bettelheim sammenliknet autistiske barns situasjon med fanger i konsentrasjonsleir, med foreldrene i rollen som SS-vakter. Løsningen var – logisk nok – å skille barna fra foreldrene som hadde ”skadet dem», for å kunne ”rekonstruere deres utvikling” i et ”varmt terapeutisk miljø”. Disse to fagpersonene, respektert av sine fagfeller, fikk enorm innflytelse i sin samtid. Det var deres ideer som rådde grunnen når fagpersoner møtte autistiske barn og deres foreldre og ga råd og utformet tiltak. Disse ideene ble også gjenspeilet i populærkulturen. I filmen ”Change of Habit” fra 1969 spiller Elvis Presley en lege som ”kurerer” et barn med autisme, Amanda. Ut fra en forståelse av at Amanda har trukket seg tilbake i et skall for å beskytte seg selv, ”gjemmer seg bak en vegg av sinne” over å ha blitt ”avvist” av sine foreldre, og derfor ”bare kan elske ting, ikke folk”, er doktoren tale klar: ”You’ve got to start loving people. I’m gonna hold you until you get rid of all your hate”, ”Let’s see how mad you can get, baby”. Han holder Amanda inntil seg med tvang. Hun skriker og sparker fortvilt, mens han gjentar, om og om igjen: ”I love you, Amanda”. Etter en grundig omgang med denne ”behandlingen”, er Amanda ”kurert” for sin autisme. For den som ønsker å se denne scenen, pågår den fra 42:30–47:00 i filmen, som du finner her
Hva kan vi lære av dette? Kanskje at vi ikke bare skal søke tegn og kunnskap som bekrefter vår faglige forståelser, men også aktivt oppsøke kunnskap og perspektiver som kan nyansere eller svekke dem. Bettelheim hadde rik anledning til det – men gjorde det aldri. Allerede i 1964 stilte forskere som Bernhard Rimland spørsmål ved den psykoanalytiske forståelsen av autisme. På empirisk grunnlag pekte han på at autisme måtte ha et biologisk grunnlag. Slik kunne filmskaperne forstått at de baserte filmen på tull, om ikke så mange vektige menn hadde holdt på sin klokkertro. En annen ting er at også forskning fødes og formes innenfor overordnete faglige forståelser, og at de funn som forskning kan frembringe, uansett hvor stringent datainnsamlingen og analysen gjennomføres, også må tolkes i lys av overordnete forståelser på sin vei mot å bli funn. Slik slipper vi aldri helt ut av kunnskapsperspektivene våre – og slett ikke langt nok til å se hvordan våre faglige sannheter og praksiser kan oppfattes om femti år.
Så – vit at alt det du vet og kan er bygget på sand. Vær den første til å så tvil. Se etter flere måter å tolke. Undres over hvordan det du får øye på også er formet av blikket du ser med. Vær på vakt. Hjelperes forestillinger kommer og går, men har til enhver tid høyst virkelige konsekvenser i andres liv.
Takk for meg – og god sommer!
Hilsen Thomas
