Barnehabilitering i Moldova. Mulighet for erfaren vernepleier

Moldovsk barnehjem for funksjonshemmede

Ane Lillian Tveit

I 1947 etablerte overlege Ole B. Munch en ettårig utdanning i åndsvakepleie for ansatte ved Emma Hjorths hjem. Årsaken var det store behovet for kompetanse innen den statlige omsorgen for utviklingshemmede. I 1999 skrev ergoterapistudentene Ane Lillian Tveit og Trine Lilleby sine avsluttende oppgaver ved Høgskolen i Oslo. De skrev om forholdene ved et moldovsk barnehjem for funksjonshemmede. Konklusjon: Behovet for kompetanse blant de ansatte var enormt. Ligger Moldova 52 år bak Norge?

Opplevelsene fra Moldova satte sterke spor hos ergoterapistudentene Tveit og Lilleby. Året etter, som nyutdannede ergoterapeuter, bestemte de seg for å gjøre noe med forholdene ved barnehjemmet. De startet opp organisasjonen Ahead Moldova. I dag, 16 år senere, er Ahead Moldova en viktig aktør innen barnehabilitering i Moldova. Vernepleierportalen møter Ane Lillian Tveit en varm sensommerdag i Oslo sentrum.

Hvordan begynte det?

– På slutten av ergoterapiutdanningen skulle vi gjennomføre et fagutviklingsprosjekt, begynner Ane Lillian Tveit. Dette tilsvarer dagens bacheloroppgave. Vi hadde hørt om et prosjekt Frelsesarmeen hadde gående i Bangladesh. Vi tok kontakt og spurte om vi kunne få se nærmere på dette prosjektet. Imidlertid viste Frelsesarmeen oss en nyhetsreportasje om forholdene ved et barnehjem for funksjonshemmede barn i den moldovske byen Hincesti.

Hva viste denne nyhetsreportasjen?

– Nyhetsreportasjen viste forferdelige forhold. Dette var et barnehjem for funksjonshemmede jenter. Det var 260 jenter som bodde der. Av disse var rundt 60 jenter plassert i kjelleren på barnehjemmet, nærmest for å dø, forteller Tveit. Betingelsene var grusomme.

Tveit og Lilleby reiste ned til barnehjemmet i Hincesti i Moldova. Der var de i fem uker. Oppdraget var å kartlegge behovene ved barnehjemmet. – Selv om forholdene var deprimerende, så følte vi at vi virkelig fikk gjort noe som var viktig, sier Tveit. I tillegg til å kartlegge behovene, ga de seg selv i oppdrag å kartlegge hvilke andre bistandsorganisasjoner som var involvert og hva de gjorde.

Hva fant dere under denne kartleggingen?

– I løpet av den tiden vi var der var det flere organisasjoner som var innom barnehjemmet i Hincesti. De kom med store lass med forskjellig utstyr. De kontrollerte, og så dro de igjen. Men ett av problemene var at det var et fravær av koordinering av denne bistanden. For eksempel var det to små organisasjoner som var involvert. En fra Tyskland og en fra Irland. Først kom den ene organisasjonen med senger av tre. Så kom den andre organisasjonen og mente at disse sengene ikke dugde. Da ble tresengene brent og erstattet av jernsenger, forteller Tveit.

Det mest prekære behovet ved dette barnehjemmet var likevel ikke av materiell karakter. – Det viktigste vi så var at de som jobbet med disse barna hadde et enormt behov for kompetanse. De ansatte forstod ikke hvordan de kunne hjelpe barna på en best mulig måte. Den gjengse oppfatningen var at det beste for disse barna var å bo å store institusjoner. De trodde for så vidt på det de gjorde, og skilte barna fra familien og resten av samfunnet. Dette var også noe legene ved fødselsklinikkene anbefalte. Dersom en kvinne fødte et funksjonshemmet barn, så var praksisen at dette barnet ikke ble med mor hjem fra klinikken. Barnet ble plassert direkte på barnehjem. Mange opplevde skam ved å ha et funksjonshemmet barn. Noen mente til og med at det var en straff fra Gud, forteller Tveit.

Hva gjorde dere med disse funnene?

– Da vi kom hjem til Norge fortalte vi Frelsesarmeen hvilke områder vi mente måtte prioriteres. Alt handlet om de ansattes kompetanse og arbeidsforhold. Ikke bare om kunnskap og ferdigheter, de ansatte måtte også få lønn. Moldova hadde kollapset etter Sovjetunionens fall. De ansatte fikk ikke lønn hver måned. Det er mye man kan kritisere Sovjetunionen for, men forholdene på barnehjemmene var veldig mye bedre under Soviet-tiden enn da vi kom dit i 1999. Bilder på den tiden viser barn med langt hår og fletter, pene kjoler og produktive aktiviteter hvor de lagte produkter som konvolutter og lignende. Da vi kom var alle jentene skamklipt, skitne og utmagrede, slår Tveit fast.

– Noen måneder etter at vi hadde gitt våre anbefalinger til Frelsesarmeen, kontaktet de oss med spørsmål om vi kunne tenke oss å reise tilbake til barnehjemmet i Hincesti for å følge opp våre anbefalinger – altså våre anbefalinger knyttet til kompetanseoppbygging. Da vi kom tilbake var forholdene blitt enda verre. Og det bare på noen få måneder. Vi trodde første gang vi var der at vi observerte bunnen av bølgen – at det derfra bare kunne bli bedre. Vi hadde tatt skikkelig feil. Bunnen av bølgen var så langt i fra nådd. Dette opplevde jeg svært traumatisk, forteller Tveit.

Frelsesarmeen hadde ikke anledning til å følge opp Tveit og Lillebys råd. Tveit og Lilleby ville ikke glemme. De ville ikke stikke hodet i sanden. I år 2000 startet de opp organisasjonen Ahead Moldova – en organisasjon hvis formål var kompetanseoppbygging ved dette barnehjemmet. Ahead? Association in Hincesti for Education, Aid and Development.

Hva slags kompetanse trengte de på dette barnehjemmet, og hva gjorde dere for å skaffe denne?

– På barnehjemmet trengte de alt av kompetanse som hadde med barns utvikling og funksjonshemning å gjøre. Dette dreide seg om helt konkrete ting, som for eksempel liggestilling ved spising –  skal barnet ligge i sengen når det blir matet? Vi forsøkte å gi opplæring til de ansatte, men det var vanskelig å nå fram med informasjon, forteller Tveit.

Derfor ansatte Ahead tre moldovske leger. Legene var ansatt i Ahead, det vi si at det var Ahead som betalte deres lønn, men deres fysiske arbeidsplass var på barnehjemmet. Disse legene hadde ingen erfaring med funksjonshemmede barn fra tidligere. Legene fikk derfor opplæring i Norge. Ved barnehjemmet i Moldova var en av deres viktigste oppgaver å undervise de ansatte som jobbet der. Disse legene satt ikke inne på et kontor og skrev ut medisiner, men var med i arbeidet med barna og viste ved eksempel hvordan barna skulle aktiviseres og behandles.

I 2003 var barnehjemmet blitt et bra sted – både materielt og kompetansemessig. Da innså styret i Ahead at de ikke lenger drev med nødhjelp. Faktisk bidro Ahead til å skille funksjonshemmede barn fra sin familie og fra samfunnet. Da startet Ahead opp Voinicel, senter for tidlig intervensjon, og trakk seg gradvis ut av barnehjemmet. Hensikten var å hjelpe foreldre med funksjonshemmede barn fra fødselen av – for at barna skulle bo hjemme hos sin familie.

På Voinicel, Aheads senter for tidlig intervensjon, er det i dag ansatt 12 fagpersoner – psykolog, logoped, fysioterapeut og sosialpedagog. Sosialpedagogen har arbeidsoppgaver knyttet opp mot ergoterapi. Senteret har også ansatt flere leger, blant annet leger med spesialisering i nevrologi, pediatri og kosthold. Alle fagpersonene har sin utdanning fra Moldova. Sammen danner disse et tverrfaglig team.

Hvordan ser dere i Ahead på begrepet tidlig intervensjon?

– Fokuset vårt er på hele familien. Familien er jo barnets første helhet, slår Tveit fast. Hver faggruppe har sitt perspektiv, men målet er at summen av disse ulike perspektivene skal dekke familiens og barnets behov. Tidlig intervensjon betyr at man må jobbe med barnets omgivelser slik at familien i størst mulig grad settes i stand til å møte sitt barns behov.

Det er i stor grad familiene som kontakter Voinicel senter. – De kontakter oss fordi de har hørt om oss – en slags jungeltelegraf. Men en del henvises fra det statlige helsevesenet, forteller Tveit.

Har dere også fokus på at de jentene som bor på barnehjemmet i Hincesti skal integreres og inkluderes i resten av det moldovske samfunnet?

– Ahead har fremdeles kontakt med barnehjemmet i Hincesti, de har støtte fra andre organisasjoner nå. Jeg mener det er et feil spor å fokusere på at disse barna skal tilbakeføres til det ordinære samfunnet. Disse barna har aldri fått en trygg og god tilknytning til sine familier. Mangel på god og trygg tilknytning preger disse også i voksen alder. De anser barna de er vokst opp med som sin familie. Vi vil ikke ta fra de sine relasjoner på grunn av en ideologi. Det er jo institusjonen som er deres normalitet, ikke resten av samfunnet, slår Tveit fast.

– Det er noen organisasjoner som jobber med tilbakeføring av barn fra barnehjem til samfunnet. Det vi ser er at disse barna er uten beskyttelse emosjonelt og sårbare for utnyttelse og overgrep. Fokuset til Ahead er derfor det nyfødte barnet – å jobbe for at dette barnet skal få bo med familien sin, i stedet for institusjon. Jeg har jobbet som behandler for mennesker som har vært utsatt for menneskehandel. Det er sjelden de menneskene som blir offer for slik kriminalitet, har fått en grunnforståelse av at de er verdifulle mennesker, sier Tveit.

Til tross for de svært dystre betingelsene som medførte at Ahead ble etablert i 1999, så er forholdene for funksjonshemmede i Moldova generelt blitt bedre siden den gang. – I 1999 så vi aldri funksjonshemmede i ute i samfunnet. Nå er det vanlig, sier Tveit. Vi ser at det er en del funksjonshemmede som tigger. Det er trist. Det er nok av problemstillinger å ta tak i, men det viktigste er at forholdene har blitt veldig mye bedre siden vi reiste dit første gang. Moldova er fattig – fattigst i Europa. Men Moldova ligger ikke 52 år bak Norge, slår Tveit fast.

Nå ønsker Ahead i komme i kontakt med en vernepleier.

– Jeg vet alt for lite om vernepleiere. Først og fremst ønsker vi kontakt med en vernepleier med bred erfaring fra barnehabilitering og tidlig intervensjon. Det er også en stor fordel om denne vernepleieren har erfaring med politisk påvirkningsarbeid, særlig når det gjelder sammenhengen mellom sosial- og helsefag. Det å bidra i Ahead sitt arbeide er basert på idealisme. Vi har dessverre ikke egne midler til å betale lønn, sier Tveit.

Idealisme er for mange vernepleiere en viktig drivkraft, men idealisme fører ikke til mat på bordet, betaling av husleie og til nedbetaling av lån. Finnes det noen støtteordninger man kan søke dersom det blir aktuelt å bidra i Aheads arbeide?

– Mange av de som har reist for oss tidligere har fått støtte gjennom jobben, både Rikshospitalet og Frambu. Man kan også søke ulike stipender, slik vi gjør for å få penger til driften, sier Tveit.

Dersom du ønsker kontakt med Ahead så kan du sende epost til post@ahead-moldova.no. Du kan også ringe 93265930.

Her kan du lese mer om Ahead Moldova: http://www.ahead-moldova.no/

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*