Vi har nå utdannet vernepleiere ved Høgskolen i Molde i 20 år. 528 nyutdannede vernepleiere har i disse årene gått ut dørene på Høgskolen – med vitnemål i hånd. Våren 2016 var det 73 vernepleiere som fullførte studiet. Og kompetansen er en helt annen og bedre i kommunene enn den var for 20 år siden. Hva tenker vi så om veien videre?
På mange måter ligger det fint til rette for videre faglig og kapasitetsmessig vekst. Vi erfarer at vernepleierne våre er etterspurte i arbeidsmarkedet. De får gode og viktige jobber – ofte før de er ferdige med utdanningen. Og de mener i ettertid at utdanningen er god og relevant. Jeg tror også at vi har et ganske godt rykte som utdanningssted – i alle fall forteller mange søkere nettopp det.
Jeg mener det er vesentlig at vi som utdanningsinstitusjon fullt ut tar konsekvensen av at studentene trenger både teori, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig kompetanse. Ikke minst forutsetter utviklingen framover at studentene utvikler seg til modne, reflekterte fagmennesker. At de blir profesjonelle yrkesutøvere som virkelig kan ta relasjonene til andre (og seg sjøl) på alvor.
Dette betyr at vi som ledere og lærere også må satse mye på en enda bedre relasjon mellom lærere og studenter. Vi må ta på alvor at kommunikasjon er det aller viktigste kompetanseområdet framover. Og at det også gjelder i relasjonen mellom fagansatte og studenter. Denne kommunikasjonskompetansen må også omfatte det tverrprofesjonelle perspektivet, og et særdeles viktig grunnlag for dette framover er en tverrprofesjonelt sammensatt lærerstab.
Tverrprofesjonelt samarbeid vil måtte få mer plass framover, ikke bare fordi det bidrar til bedre kompetanse. Men også fordi det gjennom faglig mangfold og ulikhet kan gi mer kreativitet og innovasjon i virksomheten. Men dette hviler hele tiden på fordringen om anerkjennelse. Det å se, løfte fram og verdsette ulike mennesker med forskjellige kompetanser er avgjørende – overfor kolleger, ledere, studenter og andre medborgere.
Jeg mener absolutt det er grunnlag for å øke utdanningskapasiteten vår ytterligere framover. De første fem årene utdannet vi ca. 22-23 vernepleiere pr. år. Dette har gradvis økt, og de siste seks årene ligger snittet på 40 ferdige vernepleiere pr. år. Jeg tror dette enkelt kan økes til ca. 55 vernepleiere pr. år, og tror vi kan være der allerede om to år. Det krever to ting. 1) Øke det årlige opptaket på heltidsutdanningen til vel 50 og 2) Sette i gang deltidsutdanning minst hvert andre år. Dette vil trolig kunne finansieres med økte inntekter.
Jeg mener også det er svært betydningsfullt å jobbe mer med å få fram andre/flere studietilbud framover. Jeg tenker her særlig på fagkurs/etterutdanning på områder som er vesentlige for vårt fagområde. Og jeg tenker på relevant videreutdanning/masterutdanning framover. På dette området er det viktig å styrke rekrutteringen til og kvaliteten på videreutdanningen (1. års master) «Miljøarbeid og tverrprofesjonalitet». Men også andre nye videreutdanninger (mastermoduler) bør jobbes fram, f.eks. inkludering av flyktninger og asylsøkere.
Endelig: Forskningen vår må styrkes ytterligere, så vel på vernepleiefaglige kjerneområder som på andre områder som er relevante og kan gi oss faglige og menneskelige synergier. Vi trenger flere mastergrader og flere doktorgrader på det vernepleiefaglige området! Likevel: Særlig betydningsfullt er det å trekke brukere/medborgere med i forskningsprosjekter framover. Dette er vi alt i gang med, det har allerede vært svært fruktbart – og det ligger åpent for videre satsing framover.
