Kjetil Viken
Kort fagartikkel

Vernepleieren i spennet mellom tilværelsen som spesialist og som generalist

Vernepleierkonferansen 2017 fikk fram mange spennende og interessante framstillinger av ulike aspekter ved vernepleiertradisjonen.

Vernepleierkonferansen 2017 fikk fram mange spennende og interessante framstillinger av ulike aspekter ved vernepleiertradisjonen. Blant annet ble ulike arbeidsmodeller framstilt, implementering av kunnskapsbasert praksis ble demonstrert, kvalitet i vernepleierbaserte tjenester ble vist fram og det ble diskutert om vernepleierens ståsted i politikken og i et internasjonalt perspektiv.

Sjøl snakket jeg om noen poenger om vernepleieren og dennes kompetanse i et bredt og mangfoldig landskap. Dette landskapet dreier seg om ulike arenaer hvor vernepleiere arbeider i vår tid. Vernepleierens arenaekspansjon fra dens oppstart tidlig på 1960-tallet har vært formidabel. Som alle vernepleiere vet, så startet utdanningen vår i forbindelse med omsorgen for personer med utviklingshemming ved noen av de store sentralinstitusjonene. Som en følge av HVPU-reformen dukket det opp diskusjoner om hvorvidt vår profesjon hadde livets rett lenger. Det hadde den selvsagt, og vernepleiertradisjonen har ikke bare bestått – den har ekspandert. Vi er i ferd med å bli en utpreget uspesifikk yrkesgruppe hva arenaer og klienter gjelder. Vernepleiere jobber på mange ulike steder og med mange ulike typer brukergrupper.

Dette er sikkert bra, men det er også en utfordring. Hva skal vernepleieren kunne, og hvordan skal vernepleieren framstå for å rettferdiggjøre sin eksistens på alle disse ulike arenaene?

Gjennom mitt bidrag på denne konferansen ønsket jeg å problematisere vernepleierens profil og kompetanse. For å spissformulere litt, så tenker jeg at det kan være en utfordring på sikt dersom vernepleieren assimileres og blir for lik andre søsterprofesjoner. Når vernepleieren begynner å tenke, handle og argumentere som om de for eksempel var barnevernspedagoger eller sosionomer, så blir vi «lette utgaver» av disse når vi tråkker inn på arenaer hvor disse har lang fartstid. I en slik framstilling, så vil spørsmålet om eksistensgrunnlaget til vernepleieren godt kunne blusse opp igjen. Poenget mitt er at vernepleieren må skille seg ut med hensyn til kompetanse og profil for å framstå som et tydelig og godt alternativ i framtidens helse- og omsorgssektor. Vi må representere et klart, tydelig og godt alternativ fordi vi besitter kompetanser som fungerer godt i arbeidet med de klientene vi skal arbeide med!

Jens Petter Gitlesen, som representerte NFU med sitt innlegg på konferansen, gav også uttrykk for at vernepleieren framstår som «fortsatt noe forvirret etter at institusjonene forsvant». Jeg forsøkte å gjøre et poeng ut av at vi som profesjon alltid har hatt en litt vaklende plattform. Sosionomene har alltid stått godt plantet i tradisjonen med sosialt arbeid. Barnevernspedagogene har en tilsvarende fundamentering i sosialpedagogikken. Vernepleieren… Vel, vi har siden tidenes morgen stort sett diskutert hva som skal være det faglige fundamentet. I tillegg finnes det nesten ingen grenser for hva som er interessant og relevant for en vernepleier. Dette har blant annet gitt seg utslag i at man i dag har utdanninger som utdanner vernepleiere med temmelig ulik profil.

Et annet skille mellom vernepleierne og søsterprofesjonene er at sosionomene siden starten har vært generalister hva klienter gjelder. De har hatt sitt fokus på mennesker i ulike typer sosial nød. Barnevernspedagogene har vært spesialister i den forstand at de har hatt, og stadig har, et fokus på utsatte barn og unge og deres familier. Vernepleierne har på den annen side, gått fra å være klare spesialister med mennesker med utviklingshemming som fokus til å bli generalister med et bredt spekter av klienter som nedslagsfelt. Dette er selvsagt spennende og utfordrende, men det er også et tankekors når man tenker over at den faglige plattformer er såpass uklar som den er. Gaper vi for høyt, så risikerer vi å få kjeven ut av ledd. Sprer vi oss for tynt utover, så risikerer vi å bli marginale og usynlige dersom vi ikke har en klar nok kompetanseprofil.

For å gjøre en lang diskusjon kort i denne omgang, så ønsker jeg å være litt kortfattet og kategorisk med hensyn til hva jeg mener bør være kjennetegn ved vernepleiere rundt omkring. For å representere et levedyktig alternativ til andre profesjoner i arbeidet med ulike mennesker og deres utfordringer, så bør vernepleierens kompetanse kjennetegnes ved;

  • Evne til å jobbe med omsorg, miljøarbeid og miljøbehandling ut i fra ulike behov
  • Evne til å jobbe systematisk når dette er påkrevd
  • Bruk av arbeidsmodeller for å systematisere deler av sin praksis
  • Metodebruk kjennetegnet ved kombinasjon av kvalitative og kvantitative metoder
  • Tydelighet i skillet mellom egne normative vurderinger og vurderinger basert på deskriptive forhold
  • Utbredt bruk av beslutningsstøtte i form av underbyggende teori og empiri
  • Fokus på løsninger som har dokumentert effekt

Jeg er inneforstått med at denne listen nok ikke er utfyllende for hva en vernepleier skal kunne og mestre, men den peker på noen kjernekompetanser (fra mitt synspunkt). Disse kompetansene har også sitt utgangspunkt i forhold som ikke er like utpreget for andre profesjoner. De er altså kompetanseområder som gir vernepleieren særegenhet og kompetansefortrinn i arbeidet med ulike grupper av tjenestemottakere. I tillegg kommer mange andre tverrprofesjonelle kompetanser som for eksempel at man må ha et tydelig fokus på relasjonsbygging og terapeutiske allianser. Slike viktige kompetanser er ikke hovedpoenget med dette innlegget.

Kanskje har du noen kommentarer eller innsigelser til mine betraktninger? Jeg setter i så fall pris på om du gir uttrykk for disse. Vi trenger debatter innenfor vår yrkesgruppe!