Profesjonsutøvelse og profesjonsetikk

Av Lars Rune Halvorsen, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold

Lars Rune Halvorsen

En type introduksjon

Verden kan være både et komplisert og ukomplisert sted når barn vokser opp. Komplisert fordi det er ufattelig mye et barn ikke kan eller forstår. Ukomplisert fordi nysgjerrigheten ofte lar seg midlertidig tilfredsstille med enkle svar som tolkes som fasitsvar. I voksen alder risikerer en person at omtrent alle overbevisninger om verden fra barndommen blir utfordret. Kunnskap om hvordan verden «fungerer», formidlet fra nærfamilie og barneskole, kan i ettertiden vise seg å trenge alt fra kraftige korreksjoner til rene forkastninger. Normative bedømminger må også tåle en god del korreksjoner og blir med tiden både kultivert og modnet gjennom livserfaring og skolering.

Trening i vitenskapsteori/metode og kritisk tenkning har utfordret mange etablerte forestillinger om sammenhenger i verden. I det hele tatt hvordan sannhetsbegrepet kan tolkes, og om det er mulig å snakke om sannhet, kan vise seg å være notorisk vanskelig å forholde seg til på en konsis og god måte. Skeptikere som David Hume, eksistensialister som Jean Paul Sartre og sosialkonstruktivister som Ian Hacking – kan utfordre barndomsforestillinger om at det finnes noe som er godt og ondt, eller rett og galt i verden. De utfordrer nemlig tanken på at det finnes en universell sannhet som er uavhengig av menneskets sanseerfaringer eller forestillinger om hvordan verden er.

David Hume gav en særlig vanskelig utfordring for alle som skal befatte seg med normative teorier. Hume argumenterer for at det ikke fines noen logiske overganger fra hvordan noe «er» til hvordan noe «bør» være. Utfordringen er også kjent som det naturalistiske feilgrepet. Noen eksempler; om en antropolog kommer over en gruppering som praktiserer menneskeofring for å opprettholde harmoni i naturen og påviselig kan spore denne tradisjonen flere tusen år tilbake i tid, kan i midlertidig denne viten i seg selv ikke være tilstrekkelig for å trekke en valid slutning om at menneskeofring er en moralsk riktig handling – «folk bør ofre andre folk for å opprettholde en sunn balanse i naturen». Et annet eksempel kan være en journalist som kommer over en gruppering som holder på med grov mishandling av kvinner og barn for egne forlystelser, og finner at denne tradisjonen kan spores tilbake både langt i tid som en kulturell praksis og tilhørende en bestemt etnisitet. Likeså med antropologen, kan ikke journalisten med bakgrunn i avdekning i denne langvarige kulturelle praksisen knyttet til en bestemt etnisitet, konkludere med at den avdekkede praksisen er moralsk akseptabelt – kanskje til og med moralsk høyverdig praksis. Det finnes ingen logiske overganger fra å påvise en bestemt praksis, uavhengig om vi intuitivt bedømmer den som god eller ond, til en normativ konklusjon om at slik bør det være.

Hensikt

Hensikten med denne teksten er å adressere noen av utfordringene som følger av profesjonsutøvelse og dermed det tilsynelatende behovet for profesjonsetikk. En mulig løsning er å gi alle fremtidige profesjonsutøvere en liste med regler, be dem pugge reglene, ikke å sette spørsmålstegn ved reglene og deretter oppfordre profesjonsutøverne til å forsøke å følge reglene så godt de kan i sin fremtidige profesjonsutøvelse. En slik fremgangsmåte klinger ikke helt godt av flere grunner. En helt åpenbar grunn er at innenfor høyere utdanning er man ikke tilhenger av at folk, særlig godt utdannende profesjonsutøvere, kun skal følge ordre blindt uten å stille spørsmålstegn ved regler eller forstå hvorfor reglene er der.

Metaetikk

En av utfordringene med bare å få utlevert en liste med regler, slik som profesjonsetiske regler, er at man blir stående fullstendig uten overbevisende grunner eller argumenter for hvorfor akkurat disse reglene er plukket ut av en nærmest uendelig rekke med andre mulige regler. Enda viktigere; hvor kommer reglene fra, hva er utspringet til reglene, hva er det som rettferdiggjør dem og hva er kilden som gjør dem til sanne eller usanne? En av fagdisiplinene som adresserer slike spørsmål er filosofi, nærmere bestemt metaetikk. Her møter imidlertid profesjonsutøvere minst to problemer.

Første problemet er at profesjonsutøvere ikke er trent til å ta stilling til slike spørsmål. En deskriptiv påstand fra min side, basert utelukkende på egen erfaring med profesjonsutøvere som vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer og sykepleiere, er at de aller fleste av profesjonsutøverne verken ønsker å forholde seg til metaetikk, eller har studert metaetikk i noen særlig utstrekning. Andre problemer er at filosofene (og teologene) som engasjerer seg i metaetikk er uenige seg imellom – det finnes posisjoner som argumenterer for at det finnes noe som er godt og rett i verden, hvor kilden er én eller annen form for guddommelighet. Andre argumenterer for at det finnes godt og rett i verden, hvor kilden er en eller annen form for universaliseringsprinsipp basert på naturen/fornuften/følelser. Andre igjen avviser at det finnes noe som er universelt godt eller rett i verden – det finnes ingen kilde som verken muliggjør dette eller som garanterer det.

Et menneske som er opptatt av å finne og forstå kilden til godt og ondt, rett og galt, hvor skal denne personen leite? Verden er som den er og verden er samtidig på ingen måte slik den kan fremstå for den enkelte å være. Det finns minst like mange fortolkninger av verden som det finnes mennesker som kan ha en fortolkning om verden. Kan et menneske, i en sånn verden, finne et fast holdepunkt for å identifisere kilden til gode og onde, eller hva er det som gjør noe til ondt og godt? Et menneske kan i hvert fall identifisere fire potensielle kilder til hva som gjør noe, eller som kan garantere at noe, er godt/ondt: 1) en guddommelighet, 2) en kraft i naturen (e.g., abstrakte innsikter eller regler som matematikk), 3) følelser, eller 4) fornuften.

Problemet med første kilden, «gudommelighet», er i hvert fall trefoldig: a) Usikkerheten knyttet til om det finnes en guddommelighet, og om denne guddommeligheten lar seg påvise med stor grad av sikkerhet; b) Hvis vi forutsetter at a) lar seg løse, gjenstår problemet med å påvise hvilke guddommelighet ut av et nærmest utallige antall guddommeligheter mennesker har latt seg inspirere av; og c) Hvis vi forutsetter både a) og b), hvilke tolkning av kilden er den mest sannferdige (eksempelvis finnes det mange versjoner av kristendom)?

Problemet med den andre kilden, «kraft i naturen», er også trefoldig: a) Hvordan kan en slik abstrakt innsikt eller regel ha kommet til?; b) Hvilke grunner har vi til å følge slike abstrakte innsikter eller regler?; c) Gitt at vi har store sanseproblemer og fortolkningsproblemer, hvordan kan vi vite at vi har fått en sikker og sann tilgang til de abstrakte innsiktene eller reglene?

Problemet med den tredje kilden, «følelser», er: a) Hvordan skal vi skape mening ut av at følelsene våre er selve kilden til godt og ondt?; b) Ulike biologiske forutsetninger og sosialiseringsprosesser gjør at vi har ulike måter å reagere følelsesmessig på og det er ulike forhold vi reagerer følelsesmessig på; c) Hvordan skal vi identifisere hvilke av følelsene som er kilden, eller mest sannferdig, hvis vi har ulike følelsesreaksjoner på de samme forholdene?

Problemet med den fjerde kilden, «fornuft», er: a) Hvordan skal vi skape mening ut av at fornuften vår er selve kilden til godt og ondt, eller hvordan er det mulig at et fornuftig rasjonale i seg selv kan være en kilde til godt og ondt?; b) Ulike biologiske forutsetninger og sosialiseringsprosesser gjør at vi har ulike måter å resonere på og ulik evne til fornuft; c) Hvordan kan vi identifisere hvilke resonnementer som er kilden eller mest sannferdig, hvis vi har ulike resonnementer om de samme forholdene?

Hvis vi ikke kan identifisere en absolutt sikker kilde til godt og ondt, en type trygt og fast holdepunkt for å kunne si helt genuint at «det der er godt og det der er bare ondt», står vi da helt nakne igjen? Er alt som følger ren nihilisme? Sannsynligvis ikke, men det krever argumenter for å kunne overbevise mennesket om at begreper som «godt og ondt» og «rett og galt» både er troverdige og gir mening, selv i fravær av en absolutt sann og uomtvistelig kilde til denne form for viten.

Normativ etikk.

Normativ etikk har potensialet til å gi profesjonsutøverne en mulighet til å ta beslutninger og dermed gi profesjonsutøvelsen en etisk forankring. De store klassiske, normative teoriene har som siktemål å utforme et konsist rammeverk som forankrer etikken i en meningsfull helhet og som har potensialet til å produsere etisk akseptable handlinger. Normativ etikk har også potensialet til å hjelpe profesjonsutøveren med å velge den beste løsningen når flere handlinger er mulige ved vanskelige beslutninger. Imidlertid er også normativ etikk heftet ved flere problemer. Et problem er at normativ etikk blir beskyldt for å ikke være lett å omsette til praktisk nytte. Et annet problem er at etikere er uenige med hverandre, noe som har resultert i flere ulike normative teorier. Noen av de normative teoriene gir riktignok en del ganger samme resultat eller beslutning, selv om de har ulike måter å resonere seg frem til løsningen på. En del ganger kommer man frem til ulike konklusjoner og da får den seriøse profesjonsutøveren et stort problem; hvilke normativ teori skal profesjonsutøveren følge og hva skal forhindre at beslutninger blir vilkårlige? Hvilke kriterier skal ligge til grunn for valget, hvordan veit man at kriteriene er sanne eller relevante, hvordan skal man vekte mellom kriteriene, hvem skal bestemte kriteriene, osv.

Et annet problem, særlig for profesjonsutøvere som skal jobbe med mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse, slik som vernepleieprofesjonen, er at mange av de store klassiske normative teoriene ikke er utformet i en tid hvor denne brukergruppen var i fokus. Eksempelvis vil en av de store normative tenkerne, Immanuel Kant, ikke inkludere mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse direkte i sin etikk. Grunnen er at etikken har sitt utspring, og også er grunnlaget for at vi skal respektere andre, i vår fornuftsevne, samt at vi kan utforme og følge våre egne formål. Ut fra Kantiansk etikk er vi likevel forpliktet til å hjelpe andre, men det følger mer indirekte av ufullkomne hjelpeplikter og at vi har en plikt til ikke å brutalisere oss selv.

En annen stor normativ tradisjon, konsekvensetikken eller utilitarismen, har sine tilsvarende problemer. Det store mantraet i utregningene av nytte er at alle teller som én og ingen mer enn som én. Utgangspunktet er bra, men hvis man leser nøyere på de store liberalistisk tenkerne som John Stuart Mills i sitt hovedverk «On Liberty», altså frihetsbegrepet og prinsippet om at alle skal ha stor frihet fra inngrep fra staten, vil man imidlertid også her se at unntak finnes; eksempelvis alle de som ikke har tilstrekkelig modnet kapasitet, som barn eller andre mennesker som har behov for å bli ivaretatt, blir ikke inkludert i frihetsbegrepet.

Andre tenkere, som Emmanuel Lévinas, argumenterer for at det ikke er normativt i det hele tatt. Lévinas har blant annet som utgangspunkt at vi i ansikt til ansikt med andre mennesker blir grepet (av noe) og at dette er utgangspunkt for etikken. Dette fremstår ikke som et normativt spørsmål, men et deskriptivt spørsmål. Det Lévinas gjør her er å beskrive hvordan noe er, og som vi så innledningsvis har allerede David Hume gitt oss gode grunner for å avvise overganger fra hvordan noe er til at sånn bør det være. I tillegg er det mulig å tenke seg situasjoner der profesjonsutøvere møter brukere/pasienter, som er av en sånn karakter, eller har gjort handlinger, som gjør det svært lite tenkelig at profesjonsutøveren blir sterkt grepet i ansiktskontakt med den andre, men likevel vil føle seg forpliktet til å hjelpe.

Anvendt etikk

Anvendt etikk tar et steg vekk fra det generelle allmenngyldige teoretiseringen som tenkere innenfor normativ etikk beskjeftiger seg med, og vender oppmerksomheten mot hva som er rett og galt i konkrete saker. Et sørgelig utgangspunkt for anvendt etikk er imidlertid at vi ikke med fullstendig sikkerhet kan si at det finnes godt eller ondt i verden, eller rett eller galt. Eller i så fall hva som skulle være utspringet, eller kilden, for hva som er godt og ondt. Tilsvarende finnes det ingen enighet om en fullstendig sant og konsist normativ etisk teori som gir tydelige handlingsregler i praktiske situasjoner. Like fullt har all profesjonsutøvelse som formål å gi folk hjelp på en eller annen måte. En «anything goes» holdning er ikke tilfredsstillende verken for mottakerne av tjenestene, andre berørte av tjenestene, oppdragsgiverne eller oss selv som profesjonsutøvere. Derfor må det skapes gode holdepunkter for å sikre god profesjonsutøvelse, inklusivt god profesjonsetikk. For å bidra med mulige måter å tenke på hvordan dette er mulig, er planen å gå omveien via profesjonsforståelse, jus og konstruering av normative regler.

Ingen grunn til panikk – enda.

En manglende enighet innenfor etikkfaget kan være en ubehagelig innsikt å ta innover seg. Antagelig er det ikke uten grunn at livsangst har fått en rolle hos eksistensialistiske tenkere som Kierkegaard, Heidegger og Sartre. Tanken på at ingenting forhindrer nihilisme når det universale gode og rette blir borte, kan føre til ubehag hos mange. Kontinental filosofi er et begrep som brukes for å favne et bredt spekter av ulike filosofisk retninger og omfatter et mangfold av tenkere som faller innenfor blant annet postmodernisme, sosial konstruksjonisme og eksistensialisme. En viktig oppgave for kontinental filosofi er å unngå nihilisme, gjerne ved å påpeke frigjøringspotensialet som ligger hos individet og endringer i samfunnsstrukturer. Hvorvidt disse prosjektene lykkes er en annen sak.

En anekdotisk historie kan illustrere vanskelighetene man står ovenfor: I samtale med en forsker som definere seg innenfor en kritisk sosiologisk vitenskapsfilosofisk retning, snakket vi om temaet «finnes det godt og ondt». Jeg forsøkte, gjennom å gi ekstreme eksempler, å overbevise om at det finnes ondskap – at det er mulig å si uten tvil at den med mine merkelapper, «sadistiske handlinger utført utelukkende for egen tilfredstillelse» måtte kunne sies å være et eksempel på ren ondskap. Ganske lett ble jeg avfeid for å ha et essensialistisk tankesett. I samme samtale fortalte forskeren meg om hvordan legemiddelindustrien, i tråd med den medisinske forståelsen på psykiatriske lidelser og diagnoser, handlet på ugreie måter. Eksempelet var en illustrasjon på makt og skjulte strukturer som burde avsløres. På et oppfølgingsspørsmål fra meg om dette var et eksempel på noe som var ugreit og om det er noen poeng å henge seg opp i skjeve maktforhold, var svaret ja – forskeren manglet imidlertid en grunnleggende teori om hvorfor det var viktig (hvorfor var det ondt og/eller galt) og hvorfor vi skulle bry oss.

Et søk på engelsk om religioner, eksempelvis på Wikipedia, viser et omfattende omfang av antall religiøse bevegelser som har eksistert og som fortsatt eksisterer. Hensikten med å inkludere poenget om det er et høyt antall mulige tolkninger av Gud, er at dette faktum i seg selv på ingen måte beviser at Gud ikke fins. En slik slutning vil regnes som en logisk feilslutning (av typen «The genetic fallacy»). I beste fall vil mange konkurrerende, og gjensidig utelukkende, fortolkninger av Gud kun være et eksempel på at de målestokkene som benyttes for å «bevise» at sin Gud er sann, er heftet med problemer. Analogien kan trekkes til metaetikken; det kan være konkurrerende teorier om hvilke metaetikk som er korrekt – dette er i seg selv er ikke et argument for at det ikke finnes noe som er godt eller ondt, rett eller galt. En av teoriene kan være sann, alle kan være feil og kanskje en gang i fremtiden vil en annen sannferdigteori bli lansert. I mellomtiden kan den enkelte profesjonsutøver selv vurdere argumentene for og imot de ulike posisjonene som finnes. Tilsvarende for de normative teoriene.

Et neste skritt å ta for å nærme oss en forståelse av hvordan profesjonsetikk kan begrunnes, finnes i forståelsen av pluralisme. Relevansen ved pluralismen er at den er «en selvmotsigelse med potensialet for å fungere i praksis». Grunnen er enkel. For å kunne praktisere eller ha et fungerende samfunn hvor ulike livssyn kan sameksistere—underforstått at ingens verdier er mer verdifulle eller sanne enn de andres—må nødvendigvis alle underkaste seg følgende ikke-pluralistiske verdi eller prinsipp: Egne verdier skal ikke tvinges på andre, og andres verdier skal respekteres. Denne verdien må forståes kategorisk, absolutt og går over alle andre verdier. En verden hvor ingens verdisyn skal ha forrang er altså avhengig av at det finnes en verdiregel som faktisk har forrang over alle andre verdier. Et annet eksempel kan være at «frihandel» er underlagt noen sentrale premisser, hvor de suverene statene, legger føringer som gjør at den ikke er fullstendig fri—det er den eneste muligheten per dags dato å få til en frihandel på.

Profesjon 

Profesjonsforskning har vist at det er vrient å gi en fullstendig og entydig definisjon om hva en profesjon er, og som det samtidig er en stor faglig enighet rundt. Ulike inkluderings- og ekskluderingskriterier er blitt lansert. Imidlertid er det noen holdepunkter som har større enighet. En profesjon må ha en 1) legitimt samfunnsmandat (politisk), 2) kunnskapskilde som er vitenskapelig forankret (i bred forstand) og undervist om på nivå som tilsvarer høyere utdanning (universitet og høgskole) og 3) en moral kodeks (profesjonsetikk). Generell kunnskap om normative teorier, slik som etikk/jus/sosial politikk, vil dekkes opp av det andre punktet. Punkt tre er midt i kjernepunktet for denne teksten.

Hvor omfattende og hvilke funksjoner en profesjons kodeks skal ha er mindre avklart. Den kanskje viktigste funksjonen til en profesjonskodeks er at den kan fungere som en form for garantist; at profesjonen ikke handler ut fra egeninteresse, men fra hva som er det beste for samfunnet i tråd med det angitte samfunnsoppdraget. For eksempel skal profesjonsutøvere fra vernepleie bidra til at mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser får et godt liv, mens barnevernspedagoger skal bidra til at barn får en trygg og god oppvekst. Moralkodeksen skal sørge for at profesjonsutøvelsen ikke handler om berikelse av den enkelte profesjonsutøver eller goder og makt til fordel for profesjonen i seg selv, men at de skal forvalte samfunnets ressurser innenfor sitt angitte profesjonsområde til gunst for det samfunnsmandatet omhandler.

I tillegg kommer spørsmålet inn om moralkodeksen også skal inkludere profesjonsetikk i betydning av etiske beslutningsregler. En form for anvendt etikk som fungerer som støtte i den konkrete profesjonsutøvelsen hos profesjonsutøveren. Fra før av har allerede profesjonsutøveren en rekke normative premisser som styrer profesjonsutøvelsen. All profesjonsutøvelse foregår innenfor juridiske rammer. En del av profesjonsutdannelsen handler om å lære den fremtidige profesjonsutøveren hvordan det juridiske systemet er bygd opp og hvordan det juridiske systemet kommer til syne og faktisk i stor grad styrer all form for profesjonsutøvelse. All profesjonsutøvelse foregår også innenfor et politisk system. En del av profesjonskunnskapen blir dermed også å forstå hvordan politiske systemer fungere, hva politiske styringssignaler er, hvilke rammebetingelser profesjonsutøveren vil måtte forholde seg til og hvordan det politiske systemet i seg selv kan påvirkes, blant annet av profesjonsutøvere.

Juridiske premisser og etiske premisser er ikke ekvivalente og henter sin rettferdiggjøring fra ulike kilder.  Derfor kan ikke en profesjonsutøver avlede fra det faktum at en handling var juridisk holdbar til at den er etisk korrekt, eller motsatt. Nasjoners juridiske systemet er menneskeskapte produkter. Innenfor disse juridiske systemene finnes det utallige eksempler, både historiske handlinger og nåtidige handlinger andre steder i verden, som vi vil fordømme som umoralsk, men som er tillatt eller til og med påbudt i andre nasjoners juridiske systemer. Andre nasjoner kan se til vår nasjons juridiske system, og grøsse med tanke på hva som er tillatt her. Eksempelvis vil mange i norsk kultur reagere på et juridisk system som har kraftige straffereaksjoner, til og med dødsstraff, for en kvinne som har sex utenfor ekteskap. Tilsvarende finner mange, inklusivt borgere i det norsk samfunn, det sterkt etisk problematisk at vi har et juridisk system som tillater selvbestemt abort. Poenget med disse eksemplene er å understreke at jus og etikk er to adskilte fagdisipliner.

Den primære fordelen med jus er imidlertid at den forplikter profesjonsutøveren på et helt annet nivå en etiske prinsipper normalt vil kunne gjøre. Brudd på juridiske prinsipper eller bestemmelser kan føre til straffereaksjoner. Brudd på etiske prinsipper, som ikke er samtidige brudd på juridiske regler, medfører ikke straffesanksjoner fra en legitim rettsinstans. Håndhevelse av juridiske regler og etiske prinsipper kan dermed ikke sammenlignes, i hvert fall ikke fullt ut.

Profesjonsetikk har to åpenbare funksjoner. Det første funksjonen er allerede nevnt og er antagelig den viktigste; det må være åpenbart at profesjonsutøvelsen handler om å ivareta samfunnsmandatet og at profesjonens eksistens handler om det beste for folket, og ikke hva som er det beste for profesjonen. I tillegg til at profesjonsetikken fungere som en reklameplakat som gir hyggelige assosiasjoner og signaliserer at profesjonen er et gode for samfunnsborgerne, og ikke er forbundet med noe snuskete eller uredelig. Utforming av profesjonsetikk kan ha andre funksjoner i tillegg. En potensiell viktig funksjon for profesjonsetikken er at den kan fungere som et beslutningsstøtte i klinisk arbeid. En slik beslutningsstøtte forutsetter at profesjonsetikken tilfører, spesifiserer og/eller begrenser, noe av den kunnskapen som allerede fins i normativ og anvendt etikk. Veldig mye – om ikke alt, profesjonsarbeid, innebærer at valg og prioriteringer gjøres kontinuerlig. Nærmest til enhver tid vil ulike hensyn, verdier og prinsipper stå i konflikt eller motsetning til hverandre. En profesjonsetikk, som ikke gir noen føringer eller på noe måte bidrar til at profesjonsutøveren får drahjelp når valg tas, kan kun fungere tilfredsstillende i henhold til de to førstnevnte funksjonene.

En fjerde funksjon kan være at profesjonsetikk fungerer skjerpende på profesjonsutøverne. Funksjonen kan sannsynligvis kun oppnås hvis profesjonsutøverne er: I) tilknyttet en form for forpliktende etisk samhold; II) samholdet har tydelige etiske retningslinjer som det er mulig å si noe om profesjonsutøveren i sin profesjonsutøvelse har fulgt eller misligholdt; III) det finnes en legitim instans som profesjonsutøvere kan berømmes eller klages inn til; IV) at instansen har reaksjonsmuligheter; og V) at reaksjonsmulighetene er av en slik karakter at de potensielt har reell innflytelse på profesjonsutøvere. Et eksempel på en profesjon som ikke tilfredsstiller slike krav er vernepleierprofesjonen. Punktene I) og III) er ikke tilfredsstilt ettersom profesjonen mangler et tydelig og sterkt profesjonsetisk råd som favner alle profesjonsutøverne. I skrivende stund er profesjonsutøverne ikke forent rundt et felles etisk råd som fungerer på vegne av profesjonen.

En mulig løsning kan være å etablere et ideelt etikkråd uten kobling til en konkret eksisterende organisasjon. Et ideelt etisk samhold kan etableres hvis tilstrekkelig representative medlemmer er representert i rådet, og profesjonsutøverne finner et slik etisk samhold meningsfullt. Et slikt profesjonsetikkråd kan hente representanter fra flere kilder; 1) profesjonsrådet for vernepleierprofesjonen (et råd bestående av medlemmer fra samtlige utdanningsinstitusjoner som utdanner vernepleiere), 2) fagorganisasjoner med vernepleiere som medlemmer, 3) vernepleiestudenter/tillitsvalgte og 4) et utvalg av medlemmer som representerer det mangfold av arbeidssteder/brukergrupper/offentlig- og privatvirksomhet, som vernepleieprofesjonen består av.

Etablering av et slikt ideelt etisk råd, hvis det i det hele tatt er mulig, er kun et førsteskritt. Hvis profesjonsetikken skal bestå av noe mer enn de to primære funksjonene, en garantist for at profesjonen ikke eksisterer for egen vinning og en reklamefunksjon, må etikkrådet være i stand til å utforme en etisk plattform. Den etiske plattformen må som tidligere nevnt kunne gi relevant beslutningsstøtte, en beslutningsstøtte som tilfører/spesifiserer/begrenser den kunnskapen som allerede fins i normativ og anvendt etikk, med henblikk på å oppfylle profesjonens politiske samfunnsmandat på en best mulig måte. Utforming av de nevnte reaksjonsmulighetene (se pkt. III) ovenfor) er tilsvarende krevende å få satt ut i praksis. Medlemskap i et ideelt etisk samhold kan være virkningsfullt på profesjonsutøverenes faktiske beslutninger og hvorvidt disse er i tråd med etiske prinsipper. Imidlertid er det avhengig av at det store flertallet av profesjonsutøverne faktisk verdsetter et medlemskap høyt, og tilsvarende at fraværet av medlemskap er aversivt. Kanskje arbeidsgivere ved ansettelser kunne sette pris på at medlemmene er med i en slik ideell etisk samhold og at anbudsgivere vekter etisk samhold som et viktig kriterium ved tildeling av anbud.

Anbefalt litteratur

Beauchamp, T. L., & Childress, J. F. (2009). Principles of biomedical ethics. Oxford; OxfordUniversity Press.

Carson, G. S., & Kosberg, N. (2011). Etikk. Teori og praksis. Oslo; Cappelen Damm akademisk.

Curd, M., Cover, J. A., & Pincock, C. (Red). (2013). Philosophy of science. The central issues (2.utg).

Critchley, S. (2001). Continental philosophy. A very short introduction. Oxford; Oxford University Press.

Edvald, J., Fjørtoft, K., Gilje, N., Grimmen, H., Lavik, T., Pedersen, J., …Torjussen, L. P. S (2014). Exphil for juss. Oslo; Universitetsforlaget.

Griffin, J (1996). Value judgement. Improving our ethical beliefs. Oxford; Clarendon.

Hacking, I. (1999). The social construction of what? Cambridge, Mass; Harvard University Press.

IFIKK. (Red). (2015). Exphil II. Tekster i etikk. Oslo; Universitetet i Oslo/Gyldendal akademisk.

Natvig, R. S. (1997). Sykepleieetikk. Oslo; Universitetsforlaget.

Ruyter, K. W., Førde, R., & Slobakk, J. H. (2007). Medisinsk og helsefaglig etikk (2.utg). Oslo; Gyldendal akademisk.

Shafer-Landau, R., & Cuneo, T. (Red). (2007). Foundations of ethics. An anthology. Oxford; Blackwell.

Salthe, G (2003). Planning and deciding for people with mental retardation (Doctoral thesis), Faculty of Arts, University of Oslo, Oslo.

Sartre, J. P. (1993). Eksistensialisme er humanisme. Oslo; Cappelen.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*