Siri Kristiansen har jobbet som vernepleier siden 2008. I hovedsak har hun jobbet med personer med rusavhengighet og psykiske lidelser. Nå jobber hun i Stiftelsen Erlik som utgir gatemagasinene =Oslo og =Norge. Nå er Kristiansen aktuell med sin forskning på fremmedkrigere med erfaring fra Syria – såkalte Syriafarere. Denne forskningen ble utført i forbindelse med en nylig fullført mastergrad i habilitering og rehabilitering ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Siri Kristiansen har jobbet som vernepleier siden 2008. I hovedsak har hun jobbet med personer med rusavhengighet og psykiske lidelser. Nå jobber hun i Stiftelsen Erlik som utgir gatemagasinene =Oslo og =Norge. Nå er Kristiansen aktuell med sin forskning på fremmedkrigere med erfaring fra Syria – såkalte Syriafarere. Denne forskningen ble utført i forbindelse med en nylig fullført mastergrad i habilitering og rehabilitering ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Kan du kort fortelle hva du har forsket på og hvordan du utførte forskningen din?
Jeg har gjort en kvalitativ studie av returnerte Syriafarere – muslimske menn som har kommet tilbake til Norge etter opphold i krigsområder i Syria. Jeg har fulgt samtlige rettsaker hvor tiltalen gjelder brudd på terrorbestemmelsene i straffeloven i perioden jeg drev med feltarbeid og jeg har samtalet over mange timer med flere Syriafarere. Gjennom å være tilstede i rettsaker og selv snakke med Syriafarere fant jeg at det er et sprik i hvordan Syriafarerne blir presentert i rettsakene og hvordan de presenterer seg selv. Videre argumenterer jeg for at de konstraterende oppfatningene kan påvirke et fremtidig rehabiliteringsarbeid, siden hva vi gjør med dem ofte henger sammen med hvordan vi forstår dem.
Hva har du kommet frem til?
Det ser ut til at forståelsen av Syriafarere i dag domineres av et sikkerhetsperspektiv, noe som selv om det er viktig å tenke på sikkerhet, kan prege måten vi møter dem på – også i rehabiliteringssammenheng. De som blir kategorisert som fremmedkrigere og ekstreme islamister blir langt på vei sett på som vår tids ‘monstre’, og vi kan bli blinde for de individuelle menneskelige forskjellene som kan være av stor betydning for rehabiliteringen. En av deltakerne i studien beskrev måten han ble fremstilt på som at han «dro som en helt som bekjempet undertrykkelse, og kom hjem som et monster». Samtalene med dem stod i stor kontrast til det «monsterbildet» som ofte blir presentert av dem i offentligheten. De er mer enn hva en handling de har gjort, de er mennesker, med alt det det innebærer. På dette feltet snakker vi mye om dem, få snakker med dem. Og siden det er store kontraster i hvordan de presenterer seg selv og hvordan de blir presentert tror jeg, i et rehabiliteringsperspektiv, at det er viktig at vi snakker med dem og ikke bare om dem. Jeg diskuterer også kort om dagens straffende praksis kan bli morgendagens baksmell.
Du sier at dagens straffende praksis kan være morgendagens baksmell. Kan du si litt mer om hva du mener med dette?
Kriminaliseringen og straffeforfølgelsen av Syriafarerne, kombinert med stigmaet det innebærer, kan fungere som hva den franske sosiologen Loïc Waquant kaller et «omvendt eksamensbevis». Dette eksamensbeviset på dine manglende muligheter kan vanskeliggjøre en reintegrering og rehabilitering. Metodene som benyttes i dag preges også av mye tvang, og resultatet blir tilgjengelig for offentligheten når mediene dekker rettsakene. For eksempel at private samtaler som politiet har overvåket blir avspilt under rettsaken, eller chattelogger fra chat i sosiale medier blir vist frem under åpen rettsak med media til stede. Mange har fått sine livsvalg og samtaler som en gang var private på trykk. Dette skaper utrygghet og flere opplever at ting de tidligere har sagt har blitt tolket i verste mening og brukt imot dem. Dette kan gjøre det spesielt vanskelig å få etablert trygge tillitsfulle relasjoner som er av betydning for endringsarbeid. Sikkerhet er selvfølgelig viktig, samtidig har de tvangsbaserte metodene bare tatt oss så langt – kanskje er det de samtykkebaserte metodene som nå kan ta oss lenger.
Hvorfor valgte du å skrive om rehabilitering av fremmedkrigere med erfaring fra Syria?
Da jeg begynte å tenke på å skrive min masteroppgave om unge muslimske menn som kom tilbake fra Syriakrigen, var det ikke et så ‘hett’ tema som det er nå. Yngve Carlsson skrev i Aftenposten 2. januar 2015 at ‘rehabilitering av de mest ekstreme fremmedkrigerne’ burde være et statlig ansvar. Dette innlegget representerte for meg starten på en debatt hvor rehabilitering var et tema. Rehabiliteringsfeltet i Norge fikk en ny målgruppe, de returnerte Syriafarerne.
Jeg har lenge jobbet med mennesker med rusavhengighet og psykiske lidelser, mennesker som lever andre liv enn hva vi ofte kaller A4-liv. En annen medvirkende årsak til at det ble nettopp dette temaet var nemlig spekulasjoner om at flere av mennene som dro var unge menn med kriminell bakgrunn og som tidligere hadde brukt rusmidler. Det var tross alt mitt arbeidsområdet de snakket om. I så fall, hvis dette stemte, hvem er mennene bak alle overskriftene? Som vi vet fra rusfeltet også, folk er ofte mer enn hva man umiddelbart ser.
