Over tid har vernepleierne inntatt flere arenaer innenfor helse – og omsorgstjenesten og sosialtjenesten, som blant annet sykehjem og eldreomsorg.
Historisk har vernepleiere hatt sitt virke i arbeid med mennesker med ulike psykiske og fysiske funksjonshemminger. Yrkesgruppen springer ut fra sentralinstitusjonene for psykisk utviklingshemmede. Overlege Ole B. Munch ved Emma Hjorts Hjem regnes som vernepleierutdanningens grunnlegger (FO, August 2013). Over tid har vernepleierne inntatt flere arenaer innenfor helse – og omsorgstjenesten og sosialtjenesten, som blant annet sykehjem og eldreomsorg.
Som autorisert helsepersonell kan vernepleiere administrere medikamenter på lik linje med sykepleiere innenfor kommunens helse- og omsorgstjeneste. Imidlertid har vernepleiere i liten grad fått opplæring i medisinske prosedyrer og i bruken av medisinteknisk utstyr, som intravenøs administrering av medikamenter (FO, 2002). I møtet med sykepleiere kommer ofte vernepleiere til kort. Vernepleierne kan fort få rolle som en sykepleier «light» når vernepleierne ikke er tydelige på det unike i sin profesjonskompetanse. Dette fordi vernepleiere kan administrere og dele ut medisiner, men i mindre grad være deltakende i medisinske prosedyrer. For å unngå dette urimelige stempelet er det særdeles viktig at vernepleierkompetansen tydeliggjøres. Vi må tørre å tydeliggjøre vernepleiernes unike bidrag i tverrfaglige- og helhetlige tjenester til en stadig yngre brukergruppe som mottar tjenester innenfor sykehjem (SSB Oktober 2017).
Det er sentralt at vernepleiere skal kunne lese og forstå forskningsrapporter og nyttiggjøre seg disse i sin yrkesutøvelse. Videre skal vernepleiere kunne identifisere interesser, ressurser og begrensninger i samarbeid med pasienter og brukere og kunne planlegge og gjennomføre praktisk, metodisk miljøarbeid med sikte på god livskvalitet og størst mulig grad av mestring (Undervisnings og forskningsdepartementet, 2005). Denne kompetansen kan bidra til å sette et større fokus på den enkelte pasients behov enn hva den mer «standardiserte» tilnærmingen bidrar til, noe som er viktig for å unngå et for stort fokus på diagnoser og medikamentell behandling. Et eksempel er bruk av psykofarmaka som ofte brukes ved utfordrende adferd hos personer med demens, men som i liten grad anbefales med bakgrunn i bivirkninger (Selbaek, 2005; Selbaek et al., 2017; Weiner, 2009).
I et prosjektsamarbeid mellom Høgskolen i Østfold og nærliggende kommuner har vernepleierstudenter vært knyttet til sykehjem og eldreomsorg. Fokuset i dette samarbeidet er implementering og videreutvikling av forskningsbasert kunnskap i eldreomsorgen. Flere studier har blitt publisert i kjølevannet av dette samarbeidet. Vold, Thøgersen og Johansson (2016) viser et eksempel på hvordan man kan bruke vernepleieres kompetanse innenfor kartlegging og analyse i samarbeid med medisinsk personale under behandling av utfordrende adferd som behandles med psykofarmaka. I denne studien ble ulike typer utfordrende atferd kartlagt ved hjelp av døgnregistrering av forekomst parallelt med en reduksjon av psykofarmaka. Studien viste at man kunne redusere bruken av psykofarmaka uten at dette medførte en økning av utfordrende atferd, noe som man vanskelig kunne vist uten at dette ble kartlagt under seponering av medikamenter (Vold, Thøgersen, & Johansson, 2016).
Det har blitt publisert en rekke andre studier, blant annet personalopplæring knyttet til å la personer opprettholde ferdigheter i sykehjemsavdelinger (Løkke, Andersen, Olsen, & Vold, 2010; Løkke, Drabløs, Strand, Thorvaldsen, & Vold, 2011), hvordan øke sosiale interaksjoner mellom beboere i sykehjemsavdelinger (Løkke, Falck, Steen, Unnemark, & Vold, 2011), hvordan aktiviteter påvirker glede hos beboere på sykehjem (Løkke, Bjerke, Hansen, Nilsen, & Vold, 2011), tiltak med differensielle forsterkningsprosedyrer knyttet til motstand under stell og vandring i miljøet (Løkke, Berger, Aadalen, & Vold, 2011; Løkke, Iversen, Lind, Riis, & Vold, 2011), undersøkelser på hvordan kartlegge preferanser hos eldre (Løkke, Eriksen, Hansteensen, Karlsøen, & Vold, 2011), og hvordan språkfunksjoner kan re-trenes for kunne be personalet om hjelp (Løkke, Granmo, Leirvik, Lund, & Vold, 2013). Andre utdanningsinstitusjoner har replisert studier hvor resultatene da viser at metodikk virker over flere personer (Berge, Hamre, & Hillestad, 2016).
Fremover bør vernepleiere i eldreomsorg fokusere på den kompetansen vernepleiere har innenfor kartlegging, datainnsamling og metodisk tilnærming til miljøarbeid. Dette er et nødvendig supplement i en mer helhetlig oppfølging av eldre i behov av helse- og omsorgstjenester. Vernepleierkompetansen kan dekke områder som i liten grad ivaretas i dagens helse- og omsorgstjenester, særlig videreutviklingen av ikke-medikamentelle metoder i behandlingen av utfordrende atferd hos eldre med kognitive svekkelser.
Referanser
Berge, U., Hamre, H. K., & Hillestad, E. V. (2016). Bruk av NCR hos person med demens og sosialt forsterket vandreatferd. Norsk tidsskrift for Adferdsanalyse, 151 – 156.
FO. (2002). om Vernepleieren som autorisert helsepersonell. Retrieved from https://www.fo.no/getfile.php/13272/06%20Profesjonene/Vernepleierne%20som%20autorisert%20helsepersonell.pdf
FO. (August 2013). Vernepleieren – Utdanningen og profesjonen. Retrieved from https://www.fo.no/getfile.php/138993/01%20Om%20FO/Hefter%20og%20publikasjoner/Vernepleier.pdf
Løkke, J. A., Andersen, L. K. M., Olsen, F., & Vold, J. A. (2010). Effekter av personalopplæring i ADL prompting på et sykehjem. Norsk tidsskrift for Atferdsanalyse, 1-10.
Løkke, J. A., Berger, C., Aadalen, R., & Vold, J. A. (2011). Tidsbasert presentasjon av stimuli med forsterkereffekt og vandring hos en person med demens. Norsk tidsskrift for Atferdsanalyse, 45-50.
Løkke, J. A., Bjerke, N. H., Hansen, M. H., Nilsen, B. J., & Vold, J. A. (2011). Effekten av prefererte aktiviteter på lykkenivået hos to personer med demens. Norsk tidsskrift for Atferdsanalyse, 97 – 104.
Løkke, J. A., Drabløs, A. H., Strand, T. M., Thorvaldsen, B., & Vold, J. A. (2011). Personalopplæring i bruk av mindre påtrengende prompts ved måltider på en sykehjemsavdeling. Norsk tidsskrift for Atferdsanalyse, 105 – 113.
Løkke, J. A., Eriksen, E. S., Hansteensen, C., Karlsøen, A. N., & Vold, J. A. (2011). Preferansekartlegging for personer med kognitiv svikt på sykehjem. Norsk tidsskrift for Atferdsanalyse, 77 – 88.
Løkke, J. A., Falck, R., Steen, L. K., Unnemark, G. A., & Vold, J. A. (2011). Økt sosial interaksjon som følge av primingaktiviteter blant eldre med demens. Norsk tidsskrift for Atferdsanalyse, 89 – 95.
Løkke, J. A., Granmo, S., Leirvik, S., Lund, P. A., & Vold, J. A. (2013). Tekst og vokal prompting for å bedre manding hos personer med demens. Norsk tidsskrift for Atferdsanalyse, 189 – 195.
Løkke, J. A., Iversen, A. B., Lind, A., Riis, M., & Vold, J. A. (2011). Tidsbasert fjerning av krav, differensiell forsterkning og motstand mot stell hos en person med demens. Norsk tidsskrift for Atferdsanalyse, 69 – 75.
Selbaek, G. (2005). Atferdsforstyrrelser og psykiske symptomer ved demens. Tidsskriftet Den Norske Legeforeningen, 125(11), 1500-1502.
Selbaek, G., Janus, S. I. M., Bergh, S., Engedal, K., Ruths, S., Helvik, A. S., . . . Zuidema, S. U. (2017). Change in psychotropic drug use in Norwegian nursing homes between 2004 and 2011. International Psychogeriatrics, 1-10. doi:10.1017/S1041610217001788
Utdannings og forskningsdepartementet. (2005). Rammeplan for vernepleierutdanningen.
Vold, J. A., Thøgersen, M. T., & Johansson, H. S. (2016). Using scatterplot to monitor behavioural changes during discontinuation og psychotropic drugs. Paper presented at the Association for Behavior Analysis International, 42nd Annual Convention, Chicago.
Weiner, M. F., Lipton, A. M. (Ed.) (2009). The American Psychiatric Publishing textbook of Alzheimer disease and other dementias. Washington, DC: American Psychiatric Publishing.
