Høyere utdanning: Institusjonenes autonomi og standardisering – noen betraktninger fra sidelinjen om arbeidet med RETHOS

Lars Rune Halvorsen

Vernepleierutdanningen får, i likhet med de andre grunnutdanningene, nye retningslinjer. Alle rammeplanene skal bort og erstattes med nye nasjonale retningslinjer. Innenfor en profesjon må det utvikles et «felles minste multiplum» som setter standarden for hva den enkelte kandidat skal sitte igjen med av læringsutbytte etter endt utdanning. Arbeidet med «Utvikling av nasjonale RETningslinjer for Helse- Og Sosialfagutdanningene (RETHOS)» åpner opp for, til tross for en sterk nasjonal føring på arbeidet, at institusjonene kan få økt autonomi. RETHOS og kvalifikasjonsrammeverket, gir institusjonene handlingsrom til å utvikle lokale profiler – muligheten for å fremheve noe den enkelte institusjon har spisskompetanse på eller mener er særlig prioritert kompetanse. Alle kandidater må oppnå de læringsutbyttene RETHOS legger sentrale føringer for, og institusjonene står deretter fritt til å legge til eller utvide noen av læringsutbyttene, men kan ikke legge til læringsutbytter som motstrider de sentrale føringene. Innenfor et bachelorprogram kan det bety at et læringsutbytte blir såpass høyt prioritert, enten i dybde eller brede, at enkelte læringsutbytter ligger på tilsvarende nivå som læringsutbyttene for mastergrad.

Et slikt utgangspunkt skulle man tro ville føre til jubel fra alle med hjertet for frihet, selvbestemmelse, autonomi, akademisk frihet, liberalisme, osv. Imidlertid er det signaler, fra mennesker som berøres av prosessen med RETHOS, som indikerer tvert om et ønske om å begrense institusjonenes frihet – i praksis å gjøre «felles minste multiplum» arbeidet såpass omfattende og detaljert, at man i størst mulig grad begrenser faglig frihet og dermed gjør institusjonene mest mulig like, om enn ikke identiske, i den grad det er mulig.

Dette paradokset eller det tvetydige forholdet mellom frihet og standardisering, er et vanskelig landskap å bevege seg i. Mange, meg inklusivt, opplever frihet som en verdi i seg selv, samtidig som den fra sak til sak har flere instrumentelle nytteverdier. Standardisering har ofte instrumentelle begrunnelser, men knyttes også til verdier som er sentrale for mennesker; ofte et ønske om mer rettferdighet (se eksempler nedenfor), selv om det kan være helt uavklart hva rettferdighet er fra tilfelle til tilfelle. Samtidig som at rettferdighet kan oppfattes ulikt avhengig av hvilke posisjon den enkelte har i utgangspunktet. Antageligvis er de vanligste begrunnelsene for standardisering et uttrykk for et ønske om å redusere feil og samtidig gjøre mer nytte, enn det som er mulig å oppnå i fravær av standardiseringene.

Paradokset eller det tvetydige forholdet mellom frihet og standardisering, er vanskelig. Noen ganger kan bruk av eksempler gjøre oss oppmerksom på tvetydighetene, og vi får anledning til å reflektere over tematikken. De påfølgende to eksemplene utgjør et bakteppe for å diskutere paradokset eller tvetydigheten. Det handler om når de samme folkene er både tilhenger av og motstander av standardiseringer. Særlig når en og samme person, går fra å være prinsipielle motstander av standardiseringer og tilhenger av frihet, til motstander av frihet og tilhenger av standardiseringer.

Eksempel 1
I noen kommuner leverer de, av ulike årsaker, tjenester som blir oppfattet som bedre eller mer verdige – enn tilsvarende tjenester i andre kommuner. Oppfattelsen av urettferdigheten, særlig hvis den rammer spesifikke grupperinger av befolkningen, reiser ofte krav om standardisering av tjenestetilbudet på tvers av kommuner. I praksis betyr det et krav om at staten tar over kontroll på bekostning av kommunenes frihet til å styre sitt indre anliggende.

Eksempel 2
I noen kommuner mottar brukere/pasienter behandling og opplæring, som av ulike årsaker, ikke har like godt empirisk belegg som andre behandling og opplæringstilbud levert andre steder i velferdsstaten. Oppfattelsen av urettferdigheten fører ofte til et krav om at leverandørene av tjenestene skal ha tilby empirisk støttet behandlings- og opplæringstilbud til sine brukere/pasienter. I praksis betyr dette en til tider kraftig begrensning i fagfolks autonomi eller bruk av faglig skjønn.

Tilhengere av å begrense frihet
Noen ganger er folk sterke tilhengere av at kommunene, staten og fagfolkenes frihet skal begrenses, ved å bruke eller gjennomføre “universelle standardiseringer”, for å både bidra til bedre resultater og redusere urettferdighet.

Tilhengere av frihet
Andre ganger er de samme folkene som er tilhengere av å begrense frihet, sterkt indignert og åpenbare motstandere av rigide systemer. Rigide systemer som kan medfører rigide fagfolk/administrasjon/politikere, som ved å etterfølge standardiseringene mister en ønsket fleksibilitet ved å ta hensyn til det unike i situasjonen og som ikke nødvendigvis blir fanget opp av standardiseringen.

Men er denne tenkning konsis?
Når ulike (fag)folk engasjerer seg i å etablere standardisering, eksempelvis at NAV skal innføre en fellesrutine for å eliminerer kommunale ulikheter og dermed redusere urettferdighet, men i andre sammenhenger “angriper” NAV for å være for rigide og følge standard standardiseringer – er dette et utslag av inkonsistent tenkning eller befriende fleksibilitet?

Når folk er tilhenger av standardisering av universielle standardløsninger som i case 1, men samtidig motstander av universelle standardløsninger som i case 2 – er dette et utslag av inkonsistent tenkning eller befriende fleksibilitet?

Det å fremstå som både en prinsipiell tilhenger og motstander av universelle standardløsninger er en vanskelig øvelse, hvordan kombinere de to tankeretningene? Det å fremstå som en ivrig forkjemper for å begrense fagfolks og lokaldemokratiets frihet på den ene siden, samtidig som man på den andre siden er ivrig forkjemper for å øke friheten deres på andre områder – er dette et eksempel på klok pragmatisme eller prinsippløs vingling?

Hvis det er klok pragmatiske, bør det ikke da være noen allmenn kjente kriterier som styrer; når, hvor og hvordan – de ulike kriteriene kommer til anvendelse?

Tilbake til RETHOS. En veldig klok mann med god kunnskap om internasjonal rett, fortalte meg en gang at de skjøre internasjonale samarbeidsavtalene mellom autonome stater, ofte er å betrakte som minste felles multiplum. Betydningen er at avtalene, også slike som er produsert via FN-systemet, ikke er å betrakte som det ypperste av det ypperste de fremste hodene i verden har klart å presentere. Derimot er avtalene eller jussen, det bunnslammet man sitter igjen med – bunnslammet er «minste felles multiplum» man sitter igjen med etter harde forhandlinger mellom autonome suverene stater, som på sin side har egne agendaer og verdensanskuelse å ivareta. Trenger man eksempler for å visualisere, er det tilstrekkelig å se for seg Russland og USA i sikkerhetsrådet bli enige om et fellessaksforhold.

RETHOS sørger for minste felles multiplum. Samtidig vil retningslinjene antagelig legge såpass store føringer at det er begrenset hvor mye frihet institusjonene sitter igjen med.  Derfor er det av sentralt betydning at RETHOS, som blir det nye grunnfjellet profesjonen skal hvile på, er så solid som bare mulig. Men RETHOS må nødvendigvis i seg selv være et «minste felles multiplum» fra arbeidsgruppen som lager dem og med alle høringsinstanser de skal innom. Hvis den lille friheten som blir igjen til institusjonene i seg selv skal være gjenstand for et større forum bestående av mange autonome aktører, slik som Profesjonsrådet bestående av samtlige utdanningsinstitusjoner, da er jeg bekymret for følgende: Vi sitter igjen med «bunnslam» som topping til RETHOS og med liten grad av autonomi på kjøpet. Det er all grunn til å være begeistret for og samtidig oppmuntre til å hegne om mandatet til RETHOS «Det skal være handlingsrom innenfor retningslinjene til faglig utvikling, nyskaping og institusjonell tilpasning ved den enkelte institusjon»

RHETOS

https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/utvikling-av-nasjonale-retningslinjer-for-helse–og-sosialfagutdanningene/id2569499/

Mandatet til RHETOS

https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/utvikling-av-nasjonale-retningslinjer-for-helse–og-sosialfagutdanningene/mandat/id2569504/

Retningslinjene, sammen med kvalifikasjonsrammeverket, danner utgangspunkt for læringsutbyttene:

https://www.regjeringen.no/contentassets/e579f913fa1d45c2bf2219afc726670b/nkr.pdf 

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.