Profesjonsetikk er noe annet en juridiske bestemmelser: noen punkter som kan bidra til meningsfull profesjonsetikk

Profesjonsetikk

Profesjonsutøveren er bundet opp av en forpliktelse til å følge juridiske bestemmelser, inklusivt internasjonale juridiske forpliktelser. Profesjonsetikk er overflødig hvis den i praksis har blitt identisk med juridiske forpliktelser – det blir en type dobbelføring som ikke bidrar med noen nye hjelpemidler til profesjonsutøveren, utover det som allerede presenteres av kunnskap fra jussfaget. Profesjonsetikk bør ha større ambisjoner enn å gi alminnelige oppfordringer til å følge eksisterende lovverk og å bidra til at profesjonsutøvelsen er i tråd med lovens intensjoner, eller formål. En ambisjon er at profesjonsetikk kan fungere som et beslutningsstøtte i profesjonsutøvelsen, eller i det minste kunne skissere ut noen retninger for profesjonsutøverne å styre etter. Et mulig sted å starte er og gi en liten, men konkret liste over prinsipper av mer generell karakter, og som profesjonsutøveren kan bruke som et balansepunkt i sin profesjonsutøvelse. Et utvalg av et knippe allmenne prinsipper må nødvendigvis være basert på subjektive preferanser og noen tilfeldigheter. Utvilsomt kan profesjonsutøvere ønske å inkludert andre, færre eller flere prinsipper enn det som det legges an til i teksten her. En offentlig debatt rundt denne tametikken er ønskelig og i seg selv bidragsytende til å holde moralfilosofien levende og relevant både i profesjonsutdanningene og i selve profesjonsutøvelsen.

Moralfilosofiens plass i profesjonen

Fagdisiplinen filosofi rommer en enorm bredde i tematikk den adresser innenfor sitt domene og har samtidig en dybde på emner, som kan virke overveldende (Svendsen, 2003). I hvert fall for de som ikke selv har planer om å bli utdannet fagfilosof. Moralfilosofi er på sin side en viktig gren av filosofien, som i seg selv har en omfattende bredde og en, til tider, uoverkommelige dybde – særlig for de som ikke selv er moralfilosofer (Carson & Kosberg, 2011). Moralfilosofiens kompleksitet, med sin store bredde og dybde i kunnskapen, kan utgjøre alt fra å være en stor inspirasjonskilde, til fortvilelse for profesjonsutøveren i sin profesjonsutøvelse.

Utfordringen for profesjoner, slik som vernepleie, barnevernspedagoger, sosionomer og velferdsvitere, er at utdanningsløpene allerede er presset på en rekke læringsutbytter som kandidatene må kunne for å kvalifisere seg til medlem av profesjonen. En rekke nødvendige læringsutbytter, med en tilhørende anselig stor mengde pensum og undervisningstid, gjør at det er begrenset tid og omfang av læringsutbytter som kan vies moralfilosofi. Samtidig er det en erkjennelse av at betydelig andel av profesjonsutøvelsen er normativ i sin karakter og etiske premisser og utfordringer er tilstede i mange av beslutningene som fattes av profesjonsutøverne daglig i sin profesjonsutøvelse. Tid kan sjelden avses til å fordype seg i metaetikk og grunnlagsproblemene i moralfilosofien. De store moralteoriene og normativ etikk blir dekket, men ikke i et såpass omfang at profesjonsutøveren verken kan ta et informert valgt mellom retningene, eller kan forventes å forstå tilstrekkelig av moralteorien i sin alminnelighet, til at den kan brukes til å løse praktiske etiske utfordringer på en uanstrengt og naturlig måte (Halvorsen, 2017).

Profesjonsetikk som et supplement

Definerende trekk ved en profesjon er dens moralkodeks og profesjonsetikk. Moralkodes er nødvendig for å påse og sikre at profesjonens primære funksjon er å tjene folket og ikke at folket er til for å tjene profesjonen (Halvorsen, 2017). Riktig retningen på denne tjenesteveien er av stor betydning i det profesjoner ofte er forvaltere av kunnskap, ressurser og makt i samfunnet. Profesjonsetikk handler langt på vei om at de tjenestene profesjonsutøverne bidrar med, er faglig og etisk forsvarlig. Profesjonsetikk er noe som kommer i tillegg til en juridisk kompetanse og signaliserer en villighet til å arbeide i tråd med nasjonal og internasjonal rett (jf. menneskerettigheter) og etablerte, anerkjente, etiske prinsipper.

Profesjonsetikk er både mer tilgjengelig og lettere utformet sammenlignet med øvrig moralfilosofi. Formålet med profesjonsetikk er heller ikke å finne ut hva som er sant, eller det mest konsise etikksystemet, men skal være til praktisk hjelp for profesjonsutøveren. Profesjonsetikk kan anses som et hjelpemiddel for å bidra til at tjenesteutøvelsen er faglig og etisk forsvarlig (Natvig, 1997). Utfordringen med profesjonsetikken kan være at retningslinjene blir stående alene og kontekstløse, og uten den nødvendige faglige rettferdiggjøringen, eller forankringen til øvrig moralfilosofi. På et vis kan profesjonsetikk sees som andrehåndskilder til originaltekstene i moralfilosofien, hvor profesjonsetikken nødvendigvis må hente sin inspirasjon fra. Spørsmål, eller kritisk refleksjon rundt profesjonsetikken, er langt på vei utelatt fra dokumentene som presenterer de etiske retningslinjene.

Profesjonsetikk kan bidra til å sette ut en kurs og skape mening i profesjonsutøvelsen

Således er denne teksten intet unntak. Formålet er å presentere en liste med få regler, eller prinsipper. Begrunnelsen for å legge an til et lavt antall prinsipper, handler om å gjøre systemet intuitivt, oversiktlig og anvendbart. Prinsippene bør ikke være såpass detaljerte at profesjonsutøverne mister en nødvendig manøvreringsfrihet i en praktisk profesjonsutøvelse, men at de kan bidra med noen faste holdepunkter i de mange og uunngåelige etiske beslutningene profesjonsutøvere fatter hver dag i sin profesjonsutøvelse. Listen tar utelukkende utgangspunkt i fire grundig diskuterte prinsipper og er velkjente fra klassisk profesjonsetikk hos medisinerne (Beauchamp & Childress, 2009). Analogien til kompassets fire himmelretninger er mulig, for uansett i hvilke situasjon og hvor du måtte befinne deg i verden, så lenge kompasset er operativt, kan du grovt sett styre i hvilke retning du ønsker å bevege deg. Tilsvarende er det for de fire etiske prinsippene; respektere autonomi, gjøre nytte, ikke skade, være rettferdig. De fritar deg verken fra ansvar, eller gir oppskrift for hvordan du skal løse enhver etisk utfordring, men de gir deg en retning å følge på veien.

Autonomi er ikke bare et juridisk begrep, i den forstand at alle myndige mennesker utover en gitt alder kan per definisjon styre seg selv, uten innblanding fra andre utover det de forordninger legale, juridiske systemene alle må innordne seg etter i et demokratisk samfunn. Begrepet har også en etisk dimensjon, i en kantiansk forstand, ved at mennesket har kapasitet til å styre seg selv ut fra grunner det gir seg selv (Carson & Kosberg, 2011). Disse grunnene bør vi respekterer, innenfor de juridiske rammene samfunnet vårt har laget. Mennesker har egne formål og er utspringet, eller kilden til holdninger/preferanser, som de er tilhengere og/eller motstandere av. Autonomibegrepet i en utvidet forstand krever en respekt for at alle er et formål i seg selv og ikke bare et middel. Dette fordrer at profesjonsutøveren i all sin profesjonsutøvelse legger forholdene til rette for at mennesker skal kunne få utvikle, vedlikeholde og praktisere sin autonomi, under den forståelsen at autonomi er noe som er gitt til mennesket og ikke noe den enkelte må gjøre seg fortjent til (Beauchamp & Childress, 2009).

Gjøre nytte-prinsippet, gir profesjonsutøveren en ufullkommen plikt til å sette seg i en posisjon hvor profesjonsutøvelsen faktisk kommer den andre til nytte. Grunnen til at plikten må være ufullkommen, er at profesjonsutøveren ikke til enhver tid kan vite hvilke kunnskap som er den optimale, eller hvordan denne kunnskapen skal tilegnes – eller omsettes til praktisk nytte (Beauchamp & Childress, 2009; Carson & Kosberg, 2011). Profesjonsutøveren må være en aktiv part i arbeidet med å tilegne seg best mulig kunnskap og å gjøre nytte, men er avhengig av en rekke andre faktorer i sitt arbeid – slik som at arbeidsgiver legger forholdene til rette for faglig og etisk profesjonsutøvelse, og hjelpen er ønskelig og passende for de som skal motta tjenestene til profesjonsutøveren.

Ikke skade-prinsippet har både en deskriptiv og en normativ side. På den ene siden er all behandling og opplæringsteknikker heftet med bieffekter og er i mange tilfeller kontraindisert. Utfordringen krever at profesjonsutøveren er sensitiv både for erfarings- og forskningsbasert kunnskap. På den andre siden vil brudd på (menneske)rettigheter og allment akseptert etiske prinsipper i samfunnet, være til skade for personen, selv om personen ikke erfarer bruddet direkte, eller er informert om det (Beauchamp & Childress, 2009; Carson & Kosberg, 2011).

Rettferdighetsproblemer vil ramme samfunnet fra øverste nivå, via politiske fordelinger av goder og byrder, og helt ned til de som skal konkretisere politikken ved å forvalte tjenestene i sin profesjonsutøvelse (Beauchamp & Childress, 2009; Carson & Kosberg, 2011). Profesjonsutøvelsen må ta sikte på å arbeide for inkluderende praksiser, hindre diskriminerende praksiser og innenfor profesjonsutøvelsens mandat, bidra til en rettferdig fordeling av goder og byrder.

Hvorfor er de fire prinsippene viktige for vernepleieprofesjonen?

For vernepleierprofesjonen har de fire etiske prinsippene en viktig betydning, sett opp imot at et av de primære samfunnsmandatene profesjonen har er å yte bistand til folk med ulike former for kognitive funksjonsnedsettelser, ofte over et livsløpsperspektiv. Autonomibegrepet kan tas for gitt i samfunnet, men det kan kreve en ekstra sensitivitet og vilje hos profesjonsutøvere i sin profesjonsutøvelse, i møte med mennesker som ikke alltid har like gode forutsetninger verken for å utrykke sitt behov for selvbestemmelse, eller hva som er sin faktiske vilje i ulike saksforhold. Arbeidet med å utvikle, vedlikeholde og respektere autonomi kan ofte kreve en ekstraordinær innsats hos profesjonsutøveren.

Gjøre nytte-prinsippet og ikke skade-prinsippet forutsetter at profesjonsutøveren er aktiv i arbeidet med å ha oppdatere fagkunnskap og villig til å forene og tilpasse den generelle kunnskapen, i møte med det unike individet og i den spesifikke konteksten. En slik forpliktelse vil gjelde allment for alle helse- og sosialbaserte profesjoner. Mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse vil kunne ha ekstra utfordringer knyttet til det å ha begrensende forutsetninger for selvrapportering av indreforhold, og samtidig kunne reagere atypisk både på ulike tilstander og intervensjoner. Denne sårbarheten gjør at profesjonsutøvere, slik som vernepleiere, har en ekstra forpliktelse til å være sensitiv i sin profesjonsutøvelse.

De fire himmelretningene, eller prinsippene, bør suppleres med noen prinsipper

Ytterligere tre momenter kan legges på som et supplement til profesjonsetikken. Det formale likhetsprinsippet krever at profesjonsutøveren ikke bidrar til praksiser som bryter med forståelser av at de samme prinsippene som gjelder i et saksforhold, også må gjelde i et annet saksforhold, hvis det ikke samtidig kan påvises relevante, moralske forskjeller som begrunner en annerledes behandling. En slik forståelse åpner også opp for at ulike saker kan behandles ulikt (Carson & Kosberg, 2011). Eksempelvis vil mennesker som har ulike forutsetninger for å delta på likeverdige vilkår i det offentlige rom, kunne ha behov for ulik og differensiert bistand og tilrettelegging.

Motsigelsesprinsippet er et kriterium som bidrar til at profesjonsutøvere kan ha diskusjoner i det offentlige rom, og på mer avgrensede faglige rom om normative og deskriptive prinsipper og kunnskap, uten at diskusjonene eller profesjonsutøvelsen blir tilfeldig, kaotisk og lite etterprøvbart (Carson & Kosberg, 2011). Motsigelsesprisnippet sørger for at profesjonsutøvelsen ikke blir selvmotsigende, og at profesjonen forblir en rasjonell samfunnsaktør som tar ansvar for sitt samfunnsmandat.

Reflektiv likevekt, bidrar til at profesjonsutøveren balanserer egen moralsk intuisjon, opp mot og sammen med, mer allmenngyldig etiske prinsipper, eller avledninger fra normative teorier. Reflektiv likevekt har potensialet til å fungere som et viktig beslutningsrom, ved å harmonere ulike, moralske intuisjoner og etiske prinsipper mot hverandre, innenfor etisk tilnærming hvor profesjonsutøveren utøver et etisk faglig skjønn (Carson & Kosberg, 2011). I det profesjonsutøveren tilkjennes et etisk faglig skjønn, innebærer dette samtidig en ansvarliggjøring av profesjonsutøveren i sitt faglige virke og et ansvar for at profesjonsutøveren ikke er bidragsytende til at grunnleggende menneskerettigheter brytes.

Beslutningsregler og klargjøring av normative- og deskriptive premisser

I profesjonsutøvelsen vil mange profesjonsmedlemmer erfare situasjoner, som uansett hvilke beslutning som fattes, nødvendigvis må bryte med et, eller flere, etiske prinsipper. Etiske dilemmaer er kjennetegnet ved at beslutninger ikke er preget av vinn-vinn-situasjoner, men derimot at noe som ikke burde gå tapt, faktisk går tapt. Etisk refleksjon krever som et minimum, at sakens faktum, eller de deskriptive premissene, kan beskrives og gjengis på en mest mulig korrekt og etterrettelig måte. Deretter at samtlige normative premisser klargjøres og påpekes hvordan de kommer til utrykk, eller hvordan de henger sammen med de deskriptive premissene.

En klargjøring av deskriptive og normative premisser vil kunne rydde unna potensielle skinnuenigheter, som i seg selv vil være en viktig start (Løkke & Salthe, 2017). Uenigheter om deskriptive premisser kan avklares med ytterligere undersøkelser, eller konfereringer med annen ekspertise og/eller gjennomgang av relevant litteratur. En vurdering av hvordan de normative premissene skal avveis mot hverandre kan være særlig utfordrende, og profesjonsutøveren kan i enkelte situasjoner dessverre ha få holdepunkter til rådighet. Av de fire nevnte hovedprinsippene, kan ikke skade-prinsippet ofte få forrang ovenfor nytte-prinsippet. Samtidig kan hensynet til autonomi ofte vektes høyere enn både nytte- og ikke skade-prinsippet – som regel skal det kriterier, som stor fare for vesentlig skade, til for at autonomi-prinsippet vurderes og brytes. Rettferdighetshensyn, særlig hvis tredjeparter risikerer vesentlig skade, vil også ved en del anledninger kunne vektes høyere enn autonomiprinsippet.

Referanser

Beauchamp, T. L. & Childress, J. F. ( 2009). Principles of biomedical ethics. Oxford: Oxford University Press.

Carson, S. G., & Kosberg, N. (2011). Etikk: teori og praksis. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Halvorsen, L. R. (2017). Profesjonsutøvelse og profesjonsetikk. Vernepleier.no.

Løkke, J. A. & Halvorsen, L. R. (2017). Sånn bør du debattere. Khrono.

Natvig, R. S. (1997). Sykepleieetikk. Oslo; Universitetsforlaget.

Salthe, G. (2003). Planning and deciding for people with mental retardation. Oslo: Faculty of Arts, University of Oslo Unipub

Svendsen, L. F. H. (2003). Hva er filosofi. Oslo: Universitetsforlaget.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.