En interessant forskjell mellom fagdisipliner og profesjoner er at der hvor førstnevnte har som formål å søke sannhet og klarhet i tråd med vitenskapelige idealer, selv om det finnes unntak, har profesjonen som formål å løse praktiske utfordringer.
En interessant forskjell mellom fagdisipliner og profesjoner er at der hvor førstnevnte har som formål å søke sannhet og klarhet i tråd med vitenskapelige idealer (Lund, 2002; NOU 2006:19), selv om det finnes unntak, har profesjonen som formål å løse praktiske utfordringer (Grimen, 2008). For profesjonene har det følgende implikasjoner; profesjonsutøvere kjenner til og anvender en rekke avgrensende teorier, begreper, teknikker og metoder, uten at det typiske trekket for profesjonsutøvere er å ha en ambisjon om å forstå fagdisiplinens egenart fra der de ulike kunnskapene har sitt utspring. Det betyr at mange profesjonsutøvere tilegner seg kunnskap uten å ha en forståelse for at de ulike kunnskapskildene på et mer avansert, eller abstrakt nivå, til tider er uforenlige. Kunnskapen settes ikke sammen med tanke på indre konsistens, og en direkte følge er at kunnskapen som presenteres under utdanningsforløp er fragmentert og integreringen mellom kunnskapskildene går ikke sømløst i hverandre. Profesjonsstudenter kan på en mandag lære om menneskerettigheter og universelle verdier og hvordan disse gjelder for alle mennesker, på alle steder og til alle tider – for deretter på påfølgende undervisningsdag lære at alt er relativt, sosialt konstruert og universelle ideer er illusoriske. En slik inkonsistent tilnærming til kunnskap anses ikke nødvendigvis som et problem i seg selv av profesjonsutøverne, så lenge utfordringene profesjonene står ovenfor løses. Slik sett er det rimelig å anta at profesjonene har en pragmatisk forståelse av kunnskap; det søkes praktiske løsninger i tråd med styrende normative premisser, fremfor sannhet, klarhet og konsistenkning (Halvorsen, 2017).
Profesjonene skal i tråd med sitt kunnskapsmandat, bidra med å løse en rekke utfordringer på vegne av velferdsstaten (Grimen, 2008). Samfunnet er imidlertid i kontinuerlig endring og utfordringene er skiftende (Heggen & Kirkevold, 2017). I møte med et komplekst verdensbilde og en stor variasjonsbredde i det kliniske feltet, selv om hvert enkelt tjenestested i seg selv ikke nødvendigvis er så komplisert, skal profesjonene samlet sett være bidragsytende til å løse flere utfordringer enn det er mulig å forberede kandidater på – selv gjennom en lang, formell utdanning. Spennvidden i utfordringer profesjonene må løse på vegne av velferdsstaten, er dermed såpass store at kunnskapen som de enkelte profesjonsmedlemmene må erverve gjennom sine profesjonsløp nødvendigvis må bli fragmentert. Kunnskapskildene kan til tider til og med stå i et motsetningsforhold til hverandre. Antageligvis er det dette hovedgrunnen til at Grimen (2008) lanserte betegnelsen «praktiske synteser» – et begrep som benyttes for å illustrere at det som forener profesjonenes kunnskapsbases verken er felles ideologi, eller vitenskapsfilosofi, men en pragmatisk forståelse at profesjonsmedlemmer må tilegne seg kunnskap fra mange kunnskapskilder. Profesjonen må ta i bruk de kunnskapene som er nødvendig for å bidra med og oppfylle profesjonens samfunnsmandat.
Kunnskapen om distinksjonen mellom fagdisipliner og profesjoner er en fordel for profesjonsutøvere, både for å forstå hva formålet til profesjonsutdanningene er, og samtidig forstå noe av begrunnelsen for hvorfor og hvordan kunnskapen til profesjonene settes sammen slik det gjøres. En ytterligere hjelp for profesjonsutøveren er å kategoriserer kunnskap på en måte som gjør det mulig å forstå bakgrunnen for kunnskapen som skal tilegnes under profesjonsutdannelsen. Imidlertid finnes det mange måter å kategorisere kunnskap på, avhengig av hva som er formålet. Hvis profesjonsutøvere ønsker å forstå hvorfor deres kunnskapsbase til tider er selvmotsigende, eller lite konsistent satt sammen med tanke på indre logikk, kan kategorisering ut fra hva som er det primære formålet med kunnskapen fra fagdisiplinene være til hjelp. En tommelfingerregel kan være å dele all kunnskap som presenteres for profesjonsutøvere inn i to primære formål. Det første formålet er de som presenterer kunnskapen hvor målet er å tilføre kunnskap om hvordan noe er (Knowles, 2000; Lund, 2003), eller hvordan noe bør være (Carson & Kosberg, 2011). Førstnevnte handler om den deskriptivt verden, og sistnevnte om den normative verden. Fellespunktet er at disse kunnskapstradisjonene bidrar til å opplyse profesjonsutøverne om hva og hvordan de bør gjøre noe, handle, agere og løse bestemte problemer. Normative fag- og kunnskapsområder som teologi, etikk, jus og sosial politikk er viktige premissleverandører. Deskriptive kunnskapsområder, slik som medisinsk, pedagogisk, statsvitenskapelig og psykologisk forskning, bidrar til å fortelle profesjonsutøverne hvordan de best kan fortolke fenomener, bidra med løsninger til ulike utfordringer, organisere opplæring og behandling.
Det andre formålet omfavner alle de som har som hovedagenda å påpeke at en praksis, eller tradisjon, kunne vært annerledes (Critchley, 2001). Fra disse kunnskapstradisjonene blir profesjonsutøverne gjort oppmerksom på at kunnskap er for usikker til å trekke gode konklusjoner når det kommer til menneskelige forhold, samt en påpekning av at kunnskap i seg selv er illusorisk, har maktelementer i seg og er sosial konstruert. Tradisjoner som skeptisisme, postmodernisme og sosial konstruksjonisme er typiske eksempler, selv om disse tradisjonene også har andre elementer i seg. Tradisjonene har bidratt – og fortsetter å bidra, til å sette spørsmålstegn ved alle former for etablerte praksiser og har vært bidragsytende til radikale samfunnsendringer. Kunnskapssøken handler om å utfordre etablerte tradisjoner, vaner, verdier, praksiser og å finne unntakene som bekrefter regelen – hvor den primære argumentasjonen handler om at ting kunne vært annerledes. Tradisjonen, vanen, verdiene og praksisene er sosialt konstruert, med den følgen at sedvanene heller ikke representerer universelle sannheter og dermed ikke trengs å følges. Andre ganger argumenteres det for at ettersom vi har begrenset tilgang til kunnskap om verden og at mennesker og samfunn er så komplekse, er det begrenset hva vi kan si med sikkerhet.
Begge tradisjonene, på sitt beste, benytter seg av empirisk kunnskap produsert i tråd med etablerte metodiske krav, samt bruk av logiske resonnementer og kritisk tenkning. Spillereglene for de to primære formålene med kunnskap er derimot svært ulike og kunnskapene fra de ulike tradisjonene er til tider uforenlige. Allikevel bidrar de to tradisjonene hver for seg med viktige kunnskapstradisjoner for profesjonene. Begge formålene er med andre ord ønsket i profesjonenes kunnskapsbase, men det er uklart hvordan slike uforenlige og fragmenterte kunnskapskilder kan sys sammen sømløst i en felles kunnskapsbase for profesjonsutøverne, eller hvordan de skal vektes mot hverandre. Hadde formålet med profesjonsutøvelsen vært å søke sannhet, klarhet og konsis tenkning, hadde profesjonene vært i trøbbel – det er åpenbart en krevende øvelse å balanserer tørrskodd mellom disse to formålene ved kunnskap. Når morgendagens profesjonsutøvere er i sine utdanningsløp, er det ikke uvanlig å kunne erfare at det den ene foreleseren sier står i et motsetningsforhold til hva en annen foreleser sier, uten at denne innsikten ser ut til bringe de utdanningsansvarlige ut av fatning når de gjøres oppmerksomme på fenomenet. Det de utdanningsansvarlige kan gjøre derimot, er å bruke tid på forklare hvordan praktiske synteser muliggjør forsvarlig profesjonsutøvelse og å bidra med og legge forholdene til rette for at nye profesjonsutøvere kan beherske ulike kunnskapstradisjoner uten å miste tiltro til kunnskap i seg selv.
Carson, G. S., & Kosberg, N. (2011). Etikk. Teori og praksis. Oslo: Cappelen Damm akademisk.
Grimen, H. (2008). Profesjon og kunnskap. I Molander, A. & Terum, L, I. (red). Profesjonsstudier (71-86). Oslo: Universitetsforlaget.
Halvorsen, L. R. (2017). Profesjonsutøvelse og profesjonsetikk. Vernepleie.no.
https://vernepleier.no/2017/05/profesjonsutovelse-og-profesjonsetikk/
Heggen, K. & Kirkevold, M. (2017). Mastergrad i avansert klinisk sykepleie – «mastersyke» eller minstringskompetanse?. I Mausethagen. S. & Smeby, J, C. (red). Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse. Oslo: Universitetsforlaget.
Knowles, J. (2000). Vitenskap, rasjonalitet og common sense. Oslo: Cappelen Akademiske forlag.
Lund, T. (2002). Innføring i forskningsmetodologi (red). Oslo: Unipubforlag.
NOU 2006:19. (2006). Akademisk Frihet. Individuelle rettigheter og institusjonelle styringsbehov. Oslo: Departementenes servicesenter Informasjonsforvaltning.
