Om hvorfor atferdsanalyse kan være viktig for mange vernepleiere

Profesjoner har ingen enhetlige innretning på hva som utgjør deres kunnskapskilder – kunnskapskildene er fragmenterte og forenes over det Grimen (2008) kaller praktiske synteser. De oppgitte formålene med profesjonene angir hvilke praktiske synteser som er interessante for profesjonene. En utfordring med fragmenterte kunnskapskilder er at løsrevne kunnskapsbiter og tradisjoner, gjør det ekstra vrient for profesjonsutøvere å tilegne seg den nødvendige kunnskapen for å drive forsvarlig profesjonsutøvelse. I verste fall kan profesjonsmedlemmene risikere og kunne litt om en hel del, uten og egentlig kunne beherske noe som sitt eget – et «noe» profesjonsutøveren faktisk kan beherske i sin utøvelse.

Fragmenterte kunnskapsbiter kan by på åpenbare utfordringer i kunnskapstilegnelse, særlig når de fragmenterte kunnskapsbitene skal huskes, settes sammen i meningsfulle enheter, relateres til konkrete situasjoner i unike kontekster og anvendes på korrekte måter – gjerne flere år etter at den aktuelle innlæringen fant sted. En ting profesjonsutøveren kan være trygg på er at de unike situasjonene som oppstår i praksis sjeldent, eller aldri, vil ligne på de forholdene som blir tatt opp i teoriundervisningen underveis i utdanningsløpet.

Det er mulig å gjøre kunnskapskildene for fremtidige profesjonsutøvere, i sitt utdanningsløp, både enda mer fragmentert, eller mindre fragmentert. Mindre fragmenterte kunnskapskilder gir mulighet for (dyp) dybdelæring, tilegne seg kunnskapskildene som noe eget den enkelte faktisk behersker, og forhåpentligvis kunnskap som er generisk med stor overføringsverdi til andre aktuelle områder. For enkelte profesjoner, slik som vernepleie, kan kunnskap fra fagdisiplinen atferdsanalyse bringe med seg en slik enhetlig kunnskapskilde. Samtidig har fagdisiplinen atferdsanalyse stor overføringsverdi for mange av arbeidsområdene og arbeidsoppgavene til vernepleiere i sin profesjonsutøvelse.

Atferdsanalyse er en fagdisiplin som har en velutviklet kunnskapsbase som er relevant for en rekke av læringsutbyttene, slik de nå er skissert i de foreløpige utkastene, til de nye RETHOS-retningslinjene (Kunnskapsdepartementet, 2018), og selvfølgelig i målene som allerede er nedfelt i den utgående rammeplanen for vernepleie. Relevansen for atferdsanalyse inn mot vernepleierutdanningen ligger blant annet i arbeidet med systematisk miljøarbeid, som er et viktig arbeidsområde for vernepleierprofesjonen. I arbeidet med systematisk miljøarbeid kan det argumenteres for at det er store overføringsverdier fra den atferdsanalytiske kunnskapsbasen, til fremtidige vernepleiere i sin profesjonsutøvelse.

Datainnsamling og reduksjon av feil

Vi er avhengig av sansene våre for å ha kontakt med både omverden og oss selv. Imidlertid er det en utfordring at sanseorganene til mennesker både reagerer ulikt på de samme stimuliene og fortolker samme hendelser på ulik måte. I tillegg til at sansene våre er betydelig redusert, også sammenlignet med flere andre dyrearter, er det slik at det er store variasjoner i evnen til å sanse, både mellom mennesker og innenfor samme menneske til ulike tider og tilstander. Andre ganger blir vi regelrett lurt eller overbevist, om at vi sanser ting som ikke er reelle eller faktisk ikke fant sted (Stansfield, 2012).

Datainnsamling med minst mulig feil er av stor betydning for en rekke viktige beslutninger i menneskers liv. For å redusere, eller begrense, alle problemene som følger av sanseutfordringene våre, er vi avhengig av å ha kunnskap om både sanseproblemer og hvordan ulike teknikker for datainnsamling kan begrense de samme sanseproblemene (Cooper, Heron & Heward, 2007). Atferdsanalytisk kunnskap og praksis er av ypperste kvalitet når det kommer til presis datainnsamling av menneskers atferd på et sterkt detaljnivå i seg selv, ikke minst når det kommer til sammenhengen mellom atferd og omgivelsene den forekommer i. Hva den registrerte atferden eventuelt kan være et uttrykk for er et annet spørsmål, men den slutningen vil uansett måtte forutsette mest mulig presis datainnsamling i forkant, underveis og i etterkant. Et solid kunnskapsgrunnlag i datainnsamling har en stor overføringsverdi i mange sektorer for vernepleiere.

Kunnskapsgrunnlaget som følger av atferdsanalytisk kunnskap er dermed i stor grad overlappende med kunnskap som er påkrevd for å drive etterrettelig dokumentasjon- og kvalitetssikringsarbeid; med vekt på hvilke type data som i prinsippet kan samles inn, ulike sanseproblemer vi alle nødvendigvis erfarer i større og mindre rad, og forslag til løsninger for disse utfordringene relatert til datainnsamling. Dette kan være kjente heftelser som er knyttet til observatørene, en forståelse av hvilke type data som er hensiktsmessig å samle inn til hvilke tider, utvikling av ulike systemer for innhenting av data av typen time-samplings prosedyrer, utvikle gode protokoller for hvordan notere mest mulig korrekte beskrivelser av observasjoner – inklusivt skille mellom beskrivelser og oppsummerende merkelapper, trening på ulike måter å oppnå observatørenighet på, osv. (Catania, 2007; Cooper mfl., 2007; Kazdin, 2011).

I og med at det legges vekt på hvilke type sansefeil som ligger til grunn for empirisk arbeid/datainnsamling og hvordan disse sansefeilene i prinsippet begrenses, eller demmes opp for (Kazdin, 2011; Stansfield, 2012), er argumentet at denne type tenkning har stor overføringsverdi utover de atferdsanalytiske grenser. En vil eksempelvis unngå misnøye og det å bli møtt med lite forståelse, som hvorfor man må dobbeltsjekke alt fra økonomiregnskap eller lagte medisiner. Dette følger av enkle reliabilitetshensyn. En vernepleier som er godt drillet i atferdsanalytisk datainnsamlingsmetodikk kan med andre ord en hel del om hva som skal til for å kvalitetssikre dataene som samles inn, uavhengig om dataene er relatert til atferdsanalyse eller ikke.

Innenfor deltager design (N=1 design)

Evaluering av hvordan opplæring og/eller behandling fungerer, bør være sentralt for alle relevante profesjonsutøvere. Det holder ikke å vite via store RCT-studier hva som på et generelt nivå har gode effekter, men vi må vite hvordan intervensjonen fungerer for den personen, eller gruppen, som mottar akkurat denne intervensjonen. Forskjellen på hva som fungerer på et generelt gruppenivå og hva som fungerer på individnivå, kan som kjent variere stort (Kazdin, 2011). Generelle brukerundersøkelser av tilfredsstillelse er heller ikke tilstrekkelig, vi bør vite noe om intervensjonen faktisk hadde effekt, god nok effekt, om alternative forklaringer er utelukket (slutningsfeil), osv. Innenfor deltaker design kan selvfølgelig brukes utenfor atferdsanalytisk øyemed, men få disipliner har så stor kunnskap og praktisk erfaring med hva som skal til for å maksimere utbyttet av denne designen.

Opplæringsteknikker og behandling

Få disipliner, om noen, har utviklet såpass kraftfulle intervensjoner som atferdsanalyse, at de også fungerer over et bredt spekter med utfordringer som skal mestres og over såpass mange populasjoner av befolkningen (Cooper mfl., 2007) – inklusivt mennesker med betydelige læringsutfordringer/problemer. Tilsvarende vil mange av de empirisk støttende behandlingsformer for miljø- og psykologisk behandling, inkludere en atferdsanalytisk komponent som en sentral del, og i en del tilfeller en mer reindyrket selvstendig atferdsanalytisk tilnærming (Cooper mfl., 2007; Society of Clincal Psychology, 2018). Deltakelse i behandling av utfordrende atferd er sentral arbeidsoppgave for mange vernepleiere.

Med atferdsanalyse får vernepleierne også en rikelig kunnskapsbase i arbeidet med utfordrende atferd. Atferdsanalytisk kunnskapsbase vil gi kunne gi vernepleierne potensielt viktig kunnskap om alt fra generelle årsaker til hvorfor både utfordrende atferd oppstår og hvordan vernepleiere selv kan gå frem for å identifisere årsaker til den utfordrende atferden – eksempelvis via funksjonelle analyser (Cooper mfl., 2007). Atferdsanalysen har utviklet en rekke veldokumenterte intervensjoner rettet mot utfordrende atferd, både funksjonsbaserte og mer standard teknikker (Arntzen, 2014; Holden, 2013).

GAP-modellen, hvis den skal bli tatt på alvor, krever at profesjonen samlet sett må beherske og arbeide på begge sider av «GAPet» – det vil si både endring av samfunnsforhold og styrke individets egne forutsetninger. Habilitering og rehabilitering er viktige arbeidsoppgaver for fremtidige vernepleiere, og i atferdsanalyse vil vernepleiere erverve en kunnskapskilde som gjør dem i stand til å tenke ut en lang rekke intervensjoner som vil hjelpe tjenestemottakere med å håndtere hverdagen sin slik de selv måtte ønske. I tillegg vil de lære seg effektive teknikker, se sammenhengen mellom mål og tiltak og ikke minst hvordan konstruere en intervensjon i seg selv med tanke på elementer som; brukermedvirkning og verdi for bruker, beregne ressursbruk, gjennomføringsevne, eksempler på utforming av intervensjon, krav til skriftliggjøring/dokumentasjon, plan for tiltaksintegritet, avbrytelseskriterier osv.

Systematikk og individuelle tilpasninger

Profesjonsmedlemmene får et tildelt beslutningsrom i sin profesjonsutøvelse, og innenfor dette beslutningsrommet har utøverne rom for å utvise faglig skjønn. Stor grad av faglig skjønn indikerer at den faglige friheten er stor, mens liten grad av faglig skjønn indikerer at den faglige handlingsrommet er begrenset (Ellingsen, 2014). Forholdet mellom stor grad av faglig frihet og svak grad av faglig frihet i form av standardiseringer, er et evigvarende problemfelt, ikke bare i profesjonsutøvelse, men ved alle sider av samfunnet. Frihet er en egenverdi og generer i tillegg mange fordeler der hvor profesjonsutøvelsen ikke kan, eller det er ønskelig, med standardisering. Der hvor resultater uteblir, eller fagfolks feil er av stor betydning, bedrer ofte standardiseringer resultatene til det bedre (Kirkebøen, 2011; Løkke og Salthe, 2012). Det er imidlertid umulig på et a priori grunnlag å hevde at verken stor, eller liten grad av faglig skjønn er det beste – det er det unike med situasjonen i konteksten og ulike normative premisser, som vil måtte vurderes fra gang til gang, og dermed avgjøre hva som er mest riktig og hensiktsmessig.

Systematisk miljøarbeid krever kunnskap om begge posisjonene, eller ytterpunktene ved faglig skjønn, og klokskapen til å velge riktig blant dem. Atferdsanalyse, sammen med andre relevante kunnskapskilder, har kapasiteten til å hjelpe profesjonsutøvere med å bli gode på å operere på en klok måte innenfor sitt angitte beslutningsrom i profesjonsutøvelsen. Få tilnærminger innenfor miljøarbeid kan bringe med seg stor praktisk kunnskap om hvordan systematisere og standardisere miljøtiltak, samtidig som atferdsanalyse er en utpreget individualistisk tilnærming som ser det unike i hver situasjon enkeltindividet står i. Dette betyr at atferdsanalyse i møte med det idiosynkratisk, vil bruke generisk kunnskap på en måte som alltid bør føre til individuelle skreddersydde tilnærminger. Systematisk miljøarbeid bør være en kjernekompetanse hos vernepleiere, og atferdsanalytisk kunnskap bidra til med denne kompetansen.

Anti-mentalisme og kritisk tenkning

Oppøving av kapasiteten til kritisk tenkning er sentralt i alle profesjonsutdanninger. Kritisk tenkning innbefatter verken total avvisning av kunnskap som ikke er produsert via vitenskapelige metoder og tenkning, eller ukritisk hyllest og godtakelse av all kunnskap som er produsert via vitenskapelige metoder og tenking. Anti-mentalisme er en av de viktigste innstillingene innenfor fagdisiplinen atferdsanalyse (Baum, 2005), og uavhengig om hvorvidt denne posisjonen er sann, eller usann i seg selv, kan denne tenkningen gi et viktig bidrag i oppøvingen av den kritiske tenkningen hos profesjonsutøvere. Merk at det her er snakk om mentalisme og ikke mentalisering.

Det florerer av utallige forklaringsmodeller på hvorfor mennesker handler som de gjør – bare antallet innenfor de akademiske disiplinene og profesjonene som; psykologi, pedagogikk, sosiologi osv., overstiger hva en enkelt profesjonsutøver er i stand til å lese seg opp på. Beveger profesjonsutøveren seg utenfor akademia, overstiger antall forklaringsmodeller på menneskers handlinger, langt over det en profesjonsutøver i det hele tatt er i stand til å begripe og forholde seg til. Mennesker klarer både å snakke inne i seg selv og visualisere objekter og hendelser (tenkning). Dermed klare mennesker alt fra å huske tidligere hendelser, og i praksis konstruere uendelig med nye scenarioer, som igjen kan deles med omverden. Dette kan være bidragsytende til å forklare det store behovet for å tingliggjøre naturlige prosesser i kroppen. Denne form for tingliggjøring oppstår når vi antar på bakgrunn av atferdsprosesser, som regel basert på observasjoner av ytre handlinger, at noe av prosessene som foregår via nervesystemet faktisk er et eget subjekt, i tillegg til en prosess. Altså, et subjekt med en egen eksistens, og som er noe annet enn selve prosessen og det biologiske vevet prosessen foregår i. Det mentalistiske feilgrepet er når dette subjektet i neste omgang brukes for å forklare selve prosessen vi kan observere via ytre handlinger.

Anti-mentalisme bidrar til å tenke kritisk på samtlige forklaringsmodeller som opererer med årsaksforklaringer, som det antas verken i prinsippet, eller i praksis, kan forårsake menneskers handlinger. Innenfor atferdsanalyse er det akseptabelt å operere med gode beskrivelser, gjerne de observasjonene som kan sjekkes ut med gode reliabilitetsmålinger. Oppsummerende merkelapper kan aksepteres, hvis det samtidig anerkjennes at merkelappen kun er et kreativt produkt vi sluttet oss til på bakgrunn av konkrete beskrivelser. Beskrivelsene eller fenomenet kan være reelle nok, det vil si at de er mulig å identifisere i tid og rom. De oppsummerte merkelappene derimot, er ikke mulig å spore i verken tid eller rom. Forklaringsfiksjoner, i motsetning til oppsummerende merkelapper, avvises innenfor atferdsanalyse. Denne type handlinger gjenkjennes i det profesjonsutøveren bruker en oppsummerende merkelapp for å forklare de samme handlingene som danner bakgrunnen for bruken av den kreative merkelappen i utgangspunktet. Slike forklaringer kalles gjerne også sirkulære forklaringer eller tautologi.

Det hevdes her at de profesjonsutøverne som blir dyktige på å gjenkjenne hva som er reine beskrivelser av fenomener/handlinger, identifiserer når folk bruker oppsummerende merkelapper på hensiktsmessige måter og stiller kritiske spørsmål når det oppdages at folk benytter seg av forklaringsfiksjoner. De står i en særstilling til å stille kritiske spørsmål til omverden og reduserer betydelig sjansen for å bli lurt. Hvis det likevel skulle vise seg at en, eller flere, av de vi kaller for oppsummerende merkelapper likevel skulle eksistere innenfor tid og rom, og at de i neste omgang faktisk kan forårsake menneskers handlinger, er vi i en posisjon hvor vi i det minste har kunne gått kritisk igjennom hvilke belegg som måtte eksistere for disse påstandene. Da er alt greit, og vi har benyttet oss av kritisk tenkning underveis.

En anti-mentalistisk innstilling hjelper profesjonsutøveren i å redusere antall ganger denne blir lurt, men den kritiske innstillingen kan også gå på bekostning av noe som ikke burde blitt avvist. Derfor anbefales det en kritisk gjennomgang av belegget for påstander, fremfor blank avvisning på a priori grunnlag. Bruken av oppsummerende merkelapper, eller konstrukter, kan allikevel i mange tilfeller argumenteres å ha, til tross for at det er vanskelig å påvise dens eksistens, en pragmatisk nytteverdi i samhandling mennesker imellom. Til tross for at dette kan stemme i flere tilfeller, er ikke denne nytteverdien uten bakdeler. Det største problemet er nok når fagpersoner, gjerne profesjonsutøvere ute i første- og andrelinjen, blir «mer katolske enn paven». Altså, der mange forskere og akademikere benytter konstruktene som metaforer på prosesser de studerer via ulike forskningsprosjekter (eksperimenter og andre undersøkelser), blir konstruktene i nesteomgang av fagfolk/praktikere med tiden ervervet som reelle subjekter med egen eksistens og essens. Et sted på veien glir bevegelige og hele tiden foranderlige konstrukter, med praktisk nytteverdi i forskningsøyemed, over til noe statisk og ubevegelig, noe som blir en del av den menneskelige essens.

Når denne bruken av konstruktene får fotfeste risikerer fagfolk å få en demper på sin nysgjerrighet, og samtidig økes mengden av fenomener som faktisk trenger forklaring (Baum, 2005). Nysgjerrighetsproblemet har en uheldig effekt ved at nysgjerrigheten dempes, ettersom konstruktet forklarer situasjonen. Dette fører samtidig til en økt risiko for at jakten på mer vitale og potensielt reelle forklaringer i den aktuelle situasjonen blir redusert, ettersom handlingens mysterier tilsynelatende allerede er oppklart. Konstruktene øker i tillegg forklaringsbehovet; tidligere måtte vi kun forklare hvorfor en bestemt person handlet som den gjorde i en bestemt kontekst, nå må vi i tillegg forklare hvordan det aktuelle konstruktet i seg selv fører til handlinger. En anti-mentalistisk innstilling kan være for streng og dermed utelukke forklaringer med potensielt nytteverdi (Halvorsen, 2018; Halvorsen & Granmo, 2017), samtidig vil denne type innstilling garantere at profesjonsutøvere ikke blir «mer katolske enn paven» i sin profesjonsutøvelse.

En funksjonell tilnærming og et optimistisk syn på mennesker

Atferdsanalyse tilbyr ikke bare gode opplærings- og behandlingstilbud, men de gir også muligheten for en interessant måte å betrakte menneskers handlinger på; nemlig at folks atferd slett ikke er formålsløst, eller meningsløst. Selv atferdsformer, som for majoriteten av befolkningen ser tilsynelatende meningsløs ut, kan ha en funksjon. Atferden er et resultat av noe annet, og via funksjonelle analyser er det ofte mulig å identifisere, eller sannsynliggjøre, hva dette annet består av, altså en atferdsfunksjon. Denne tilnærmingen gjør det mulig å tolke strømmer av atferdsformer, som muligens for andre vil se tilsynelatende meningsløse og urelaterte ut, til å både ha en mening og å ha adaptive funksjoner sett ut fra individets forutsetninger i møte med sine omgivelser.  Atferdsanalyse representerer et hyggelig syn på menneskers mulighet for å lære og å utvikle seg. Denne optimismen gjør at mange som er inspirert av den atferdsanalytisk tilnærmingen, finner mening i å bidra til å gjøre livene til mennesker med læringsutfordringer majoritetsbefolkningen ikke har, til noe forhåpentligvis bedre. Resignasjon og oppbevaring er fremmedord – optimisme og fremtidshåp er sentrale stikkord i atferdsanalyse.

Vernepleie og atferdsanalyse har aldri vært det samme, og slik bør det være

Atferdsanalyse er imidlertid verken noe som er spesielt enkelt å lære seg, og representerer på ingen måte noen lettvinte løsninger. For det første kreves det betydelig innsats over tid, både av kunnskap og praksis, for å etablere et tilstrekkelig kompetansenivå for å bruke atferdsanalyse. Det holder ikke med noen ukers kurs. For det andre er det ikke alle deler av fagdisiplinen atferdsanalyse sine kunnskapstradisjoner som verken er nødvendig, eller ønskelig, for vernepleierprofesjonen å tilegne seg. Atferdsanalyse kan bidra med mye godt til profesjonene, men er verken en statsreligion eller profesjonsreligion. For det tredje er det viktig å forstå at all samhandling mellom mennesker foregår i bestemte kulturelle kontekster og vernepleieprofesjonen har et bredt anlagt samfunnsmandat. Det betyr at annen kunnskap er både viktig og nødvendig for å oppnå formålet med profesjonen; kunnskap som jus, etikk, kommunikasjon, somatikk, samfunnsforståelse og politiske føringer må selvsagt også beherskes. Derfor vil aldri vernepleie og atferdsanalyse bli det samme, og det er heller ikke et mål om at de bør bli det samme– derimot kan atferdsanalytisk kunnskap bli en viktig og sentral kunnskapskilde i profesjonsutøvelsen for vernepleiere.

 

Referanser

Arntzen, E. (2014). Funksjonelle Analyser: Status, utfordringer og veien videre. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 41, 51-73.

Baum, W. M. (2005). Understanding Behaviorism. Malden, MA: Blackwell Publishing.

Catania, A. C. (2007). Learning (4 ed.). Cornwall-on Hudson, NY: Sloan Publishing.

Cooper, J. O., Heron, T. E., & Heward, W. L. (2007). Applied behavior analysis (2nd ed.). Upper Saddle River, New Jersey: Pearson Merrill Prentice Hall.

Ellingsen, K.E (2014). Vernepleiefaglig kompetanse og faglig skjønn. I K. E. Ellingsen (red). Vernepleiefaglig kompetanse og faglig skjønn (s.23-46). Oslo: Universitetsforlaget

Grimen, H. (2008). Profesjon og kunnskap. I Molander, A. & Terum, L, I. (red). Profesjonsstudier (71-86). Oslo: Universitetsforlaget.

Halvorsen, L. R. (2018).

Atferdsanalyse: Når eksistens blir sirkulær bør man ta et skritt ut av sirkelen. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 45, 61–69.

Halvorsen, L. R., & Granmoe, S. (2016). Seleksjon er vel og bra–men hva med variasjonen? Et bidrag for varierte under­søkelser av privat atferd. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 43, 31–42.

Holden, B. (2013). Funksjonelle analyser av problematferd. En introduksjon. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 40, 121–132.

Kazdin, A. E. (2011). Single-Case Research Designs, Second Edition. New York, NY: Oxford University Press

Kirkebøen, G. (2011). Kan vi stole på fagfolks skjønn? I Molander, A. & Smeby, J, C. (red). Profesjonsstudier II (27-43). Oslo: Universitetsforlaget.

Kunnskapsdepartementet. (2018). Retningslinjer i et nytt system for styring av læringsutbytte i helse- og sosialfagutdanninger – Vernepleierutdanningen. Hentet 5.august 2018 fra https://www.regjeringen.no/contentassets/874ef4e2da2e401a8e06de7da1c83e65/utkast-til-retningslinje-for-vernepleierutdanningen.pdf

Løkke, J. A. & Salthe, G. (2012).  Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 39, 17-32. (16 sider).

Society of Clincal Psychology. (2018). Psychological Treatments. Hentet 5.august 2018 fra https://www.div12.org/treatments/

Stansfield, W. D. (2012). Science and the senses: perceptions & deceptions. The American Biology Teacher, 74, ss. 145-149.

 

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.