Vernepleierstudenter bør få effektiv trening i kommunikasjon og deeskalering av vanskelige situasjoner

Politi i samtale
Illustrasjonsfoto tatt av Sveinung Uddu Ystad. Personen på bildet er ikke Thor, som det skrives om i artikkelen. Pressevakta ved Politihøgskolen

I høst intervjuet Vernepleier.no vernepleieren og politistudenten Thor Egil. I intervjuet snakket Thor Egil om betydningen vernepleierkompetansen hadde for ham i utførelsen av politirollen. Nå er Thor Egil ferdigutdannet politi. Bacheloroppgaven, som var en teoretisk oppgave, handlet om nettopp «Politiets kommunikasjon ved tvangsinnleggelse». Den skrev han sammen med medstudenten Halvor. Oppgaven ble gitt karakteren A.

Valg av tema for oppgaven var langt ifra en impulshandling. – Vi hadde begge erfaring fra psykisk helsevern og praksis fra politihverdagen. Vi så utfordringene som kan oppstå når politiet bistår helsevesenet ved tvangsinnleggelse. Allerede tidlig i politistudiet bestemte vi oss for at kommunikasjon med psykisk syke personer som skulle være temaet i bacheloroppgaven vår. Derfor valgte å skrive om hvordan politiets kommunikasjon med den psykotiske pasienten og helsevesenet kan påvirke politiassistert tvangsinnleggelse, sier Halvor.

– Vi har forsøkt å trekke ut hovedelementer i kommunikasjonen som kan påvirke tvangsinnleggelsen, og våre funn er i stor grad direkte overførbart til helsevesenet. Sentralt i møte med disse personene er tydelighet, vennlighet, varsomhet, anerkjennelse av personenes psykiske helsetilstand og være bevisst på eget kroppsspråk. I likhet med helsevesenet er det viktig at politiet ikke reduserer pasienten til en diagnose, men aktivt søker å se hele mennesket.  Dette kan bidra til bedre kommunikasjon og tryggere rammer for pasienten i innleggelsessituasjonen. Alt dette må kombineres med sikkerhetsperspektivet – det vil si å være obs på rommets utforming, gjenstander og hvordan man står plassert i forhold til personen, sier Thor Egil.

Taushetsplikten – av og til en utfordring

Fokuset på deeskalering og minst mulig inngripende virkemidler er like sentralt for politiet som det er for helsevesenet. Imidlertid kan det kan oppstå uheldige situasjoner når helsepersonell som følge av sin taushetsplikt ikke kan gi informasjon til politiet – altså informasjon som er av betydning for måten politiet bør kommunisere med personen på. Politiets og helsevesenets samfunnsmandat blir i noen grad gjenspeilet i lovverk vedrørende taushetsplikt. For eksempel kan politiet i kriminalitetsforebyggende øyemed dele visse opplysninger om pasienter til helsevesenet. Helsevesenet har i mindre grad mulighet til å gi ut opplysninger. Kunnskap om dette vil være viktig for både politiet og helsevesenet. Dersom dette ikke er tydelig kommunisert kan helsevesenet bli opplevd som vanskelige og rigide, mens politiet kan oppfattes som løsslupne.

– Dette kan være alt fra spesielle samtaletema som kan trigge aggresjon til spørsmål om pasienten vil profitere på en sivil tilnærming i stedet for uniformering. Et annet eksempel er informasjon til helsevesenet om hvordan pasienten har fremstått i det første møtet og under transporten. Hadde denne informasjonen kommet frem hadde både politiet og helsevesenet hatt bedre forutsetninger for å løse disse oppdragene på en bedre måte for pasienten, sier Thor Egil.

Vernepleierstudenter får ikke god nok opplæring

– For å sette det litt på spissen så gikk opplæringen jeg fikk om minst mulig inngripende tiltak da jeg var vernepleierstudent ut på at jeg leste om dette i en bok. Dette er litt paradoksalt ettersom slike situasjoner i stor grad dreier seg om hva man faktisk gjør i praksis. Det blir litt som å lære å kjøre bil kun ved å lese boken «Veien til førerkortet». Dette i kombinasjon med at vernepleiere er en av de mest voldsutsatte yrkesgruppene. Vernepleiere bør i høyeste grad få effektiv trening på kommunikasjon i og deeskalering av vanskelige situasjoner. Her er det elementer av den opplæringen som gis politistudenter som vernepleierstudenter også burde få, sier Thor Egil.

Politi og helsevesenet bør ha debrief sammen

– Det er flere grunner til å ha debrief etter slike oppdrag. Både politiet og helsepersonellet kan ha behov for å snakke om egne følelser og reaksjoner i etterkant av dramatiske hendelser. Men en debrief kan også benyttes til å evaluere og lære av hendelsen. Hva ble gjort riktig og hva kan forbedres? Det vi har erfart er at debrief utføres både i politiet og helsevesenet, men hver for seg. Ved at helsevesenet og politiet skaper en felles situasjonsforståelse og fokuserer på kommunikasjon og informasjonsflyt bedres rammen for tvangsinnleggelsen. Dette kan i stor grad gjøre innleggelsen bedre for pasienten. Sannsynligvis gjøres dette på forskjellige måter rundt om i landet. Om det dannes en rutine for felles debrief kan også dette skape en plattform for tverrfaglig utvikling og kompetansedeling. Per i dag gjøres dette i stor grad av politiet og helsevesenet hver for seg, men hadde det vært ressurser og rutiner til å gjøre dette felles så hadde politiet og helsevesenet kunnet lære av hverandre – vi kan gjøre hverandre enda bedre, avslutter Halvor.

Bacheloroppgaven finner du her: http://hdl.handle.net/11250/2495530

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.