Førsteordensønsker handler veldig forenklet om ønsker slik som å skaffe seg reine hedonistiske gleder, eller ønske om å fjerne ubehag (Griffin, 1986). Ønsker om gode opplevelser står sentralt og er følgelig svært individuelt, eksempler er folk som ønsker seg godt mat, røyk, vin, kjøre karuseller, gå på date, kysse et annet menneske, se på tv, spille et spill, reise på tur, osv.
Førsteordensønsker handler veldig forenklet om ønsker slik som å skaffe seg reine hedonistiske gleder, eller ønske om å fjerne ubehag (Griffin, 1986). Ønsker om gode opplevelser står sentralt og er følgelig svært individuelt, eksempler er folk som ønsker seg godt mat, røyk, vin, kjøre karuseller, gå på date, kysse et annet menneske, se på tv, spille et spill, reise på tur, osv. Uønskede opplevelser er like individuelt, men kan eksempelvis være å stå opp på morgen når en er trøtt, ikke reise på jobben hvis den er slitsom, droppe å ordne eget hjem hvis det blir for slitsomt, være hyggelige i sosiale settinger vi ikke ønsker å delta i, osv.
Andreordensønsker handler om å ha ønsker om ønsker (Griffin, 1986). Eksempelvis vil en person som røyker fast ha som jevnlige førsteordensønsker å få røyk. Imidlertid kan samme person ha et ønske, basert på ulike kostander ved røyking, å ha andreordens ønske om å ikke være under kontroll av røykebehovet. En person med utfordringer relatert til det å holde på studieplass og jobb, grunnet førsteordens ønske med å fortsette å sove på morgen, kan ha andreordens ønske om få til det å stå opp allikevel på tross av sine førsteordensønsker.
Tredjeordensønsker handler om hva slags type liv som ønskes å leve, hele livet sett under ett (Griffin, 1986). Tredjeordensønsker er ikke nødvendigvis bare en oppsummering av en rekke første- og andreordensønsker en person har, men kan antagelig kobles på hvilke verdier som både anses som verdifulle og som er verdier som utgjør et kompass livet kan styres etter. Noen mennesker har tredjeordensønsker om å leve et stabilt familieliv og være bidragsytende til at familien blomstrer. Andre har tredjeordensønsker om kombinere familieliv med et ønske om å bidra til å gjøre verden til et mer opplyst sted med kunnskapsproduksjon. Noen vil har et tredjeordensønske om å kombinere et liv med gode opplevelser, sosialt felleskap og gode prestasjoner på idrettsbanen.
Alle tre formene for ønsker kan sies å være av stor betydning for folk flest, samtidig som de krever helt ulike sett med ferdigheter og kunnskap for å både gi mening og bli virkeliggjort. Førsteordensønsker er en relativ primitiv form for ønsker og krever egentlig kun kapasiteten til å uttrykke preferanser. Denne form for ønsker passer således utmerket med en markedskonsument tankegods som bakteppe. Fordelen med uttrykkspreferanser er at så lenge du kan velge en vare teller du med i regnestykke. Valget av førsteordensønske fyller kriteriene til selvbestemmelse under forutsetning at det ikke er gjort under uforholdsmessig stort press fra eksterne aktører.
Andreordensønske nærmer seg den type autonomi som gjenkjennes hos Immanuel Kant, og som også kreves for å oppøve seg til et dydig menneske i tråd med dydsetikken (Carson & Korsberg, 2011). Et ønske om å etablere førsteordensønsker, eller stå imot en serie med førsteordensønsker, krever at andreordensønskene etterfølges av tilstrekkelig sjølkontroll til å iverksette, eller opprettholde virkeliggjørelsen av andreordensønskene. Tredjeordensønsker derimot, de angir retning for livet. Tredjeordensønsker antyder dermed behovet for en kognitivkapasitet til å kunne forestille seg ulike framtidsscenarioer, vurdere blant scenarioene og deretter være i stand til å gjøre en serie med små og store små valg i hverdagen, i retning av det ønskede livet.
Både i kantianske tenkning og i klassisk liberalistisk tenkning, ser det ut til at frihet og ansvar sees i sammenheng med hverandre. Kapasiteten til å stå imot drifter ala førsteordensønsker, ved å la seg styre av ideer tilsvarende tredjeordensønsker og kapasiteten til å utvise sjølkontroll i tråd med andreordensønsker, ligger tett opp til hvordan Kant skisserte autonomi. Tidlige liberalistiske tenkere, slik som John Stuart Mill (1859), ser også ut til å forutsette at mennesker tildeles negativ frihet (frihet fra inngrep fra staten) på bakgrunn av deres kapasitet til å ta ansvar for seg selv. Interessant nok skisserer Mill allerede tidlig i sitt klassiske verk «On Liberty (1958)» noen unntak fra de som tildeles frihet ut fra et liberalistisk ståsted: «It is, perhaps, hardly necessary to say that this doctrine is meant to apply only to human beings in the maturity of their faculties. We are not speaking of children, or of young persons below the age which the law may fix as that of manhood or womanhood. Those who are still in a state to require being taken care of by others, must be protected against their own actions as well as against external injury (s.13-14)».
Interessant nok kan det se ut til at selv menneskerettighetene forutsetter, eller i det minste indikerer, at mennesker kan styre seg selv ut fra fornuft. Førsteartikkel i «Verdenserklæringen for menneskerettigheter» består av to setninger; «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd (Artikkel 1)». Hvis vi tar utgangspunkt i denne norske oversettelsen, er det åpenbart at den første setningen er normativ. Den andre setningen derimot er en mer uklar setning, hvor første del av setningen utgjøres av en deskriptiv påstand og andre halvdel av setningen igjen er normativ. Når det kommer til deskriptive påstander er det i prinsippet mulig å sjekke ut om de er sanne (Salthe & Løkke, 2013). I dette tilfelle, så sant det ikke legges en særdeles uortodoks og fleksibel fortolkning av «fornuft», er dette påviselig feil. En rekke ulike tilstander og syndromer, gjør at en del mennesker er født uten kapasitet til å utvikle den form for fornuft som kantianske forståelse av autonomibegrepet forutsetter, eller for å bli inkludert i liberalistiske frihetsidealer ala Mill (1859).
Mange profesjonsutøvere, slik som vernepleiere, har som sitt primær anliggende å hjelpe mennesker med å få et godt liv. Det som særlig kjennetegner arbeidsfeltet til mange vernepleiere er at de skal bistå mennesker med alvorlige psykiske lidelser, alvorlige rusproblemer, demens, barn- og ungdommer med betydelige atferdsproblemer og lærevansker, og mennesker med utviklingshemming. Kjennetegnet for mange av profesjonsmedlemmene er dermed at de skal hjelpe mennesker med en rekke med kognitive svekkelser, hvorav noen av disse svekkelsene er av alvorlig karakter (Gjærum & Ellertsen, 2002).
Praktiske implikasjoner av dette er at mange medlemmer av vernepleierprofesjonen blir gode på å bistå mennesker med førsteordensønsker. De kan litt vulgært bli sett på som avanserte menneskelige lystmaskiner, hvor den primære hjelpen dreier seg om å støtte oppunder selvbestemmelse i form av å oppfylle ønsker basert på uttrykte preferanser. Det vil si støtte oppunder valg slik som ønsker om mat, drikke, gjennomføring av hyggelige aktiviteter, ikke presse på med uønskede aktiviteter som å stå opp på morgen, holde orden i eget hjem, gå på jobb, osv.
Arbeidet med hvordan vi skal tenke på dannelse og utvikling av autonomi, også ovenfor mennesker med ulike kognitive funksjonsnedsettelser kan virke noe underutviklet. Vernepleiermiljøet kan basert på uformelle observasjoner av antall vernepleiere som skriver om sjølbestemmelse, eller antall ganger temaet sjølbestemmelse er oppe på konferanser hvor vernepleiere deltar, fremstå som ganske gode på å støtte opp under det som faller innenfor negativ frihet. Altså at staten, i dette tilfelle profesjonene, ikke skal blande seg for mye inn i livene til folkene de er satt for å bistå. Derimot kan det virke som oppøvelse av det som ofte forutsettes ved frihet, nemlig fremelskingen av ansvar, ser ut til å være underkommunisert.
Referanser
Carson, G. S. & Kosberg, N. (2011). Etikk. Teori og praksis. Oslo; Cappelen Damm akademisk.
Gjærum, B. & Ellertsen, B. (2002). Hjerne og atferd. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Griffin, J. (1986). Well-Being: Its Meaning, Measurement and Moral Importance. Oxford: Oxford University Press.
Mill, J. S. (1859/2001). On Liberty. Kitchener, Ontario; Batoche Books Kitchener
Salthe, G. & Løkke, J. A. (2013). Normativ. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 40, 200-215.
FNs generalforsamling. (1948). Universell erklæring om menneskerettigheter (217 [III] A). Paris. Hentet fra https://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter
