Vi vernepleiere kan jobbe på akutt psykiatrisk avdeling!

«Kan vi gjøre det samme som sykepleierne på akutt psykiatrisk avdeling» er et tema som stadig dukker opp på facebook! Anne Mette Borg Almeland er vernepleier og jobber på Sandviken sykehus, avdeling for stemningslidelser, som er en akutt psykiatrisk avdeling i spesialisthelsetjenesten. Her sidestilles vernepleiere og sykepleiere om sitt ansvar på avdelingen.

Hvor lenge har du vært vernepleier Anne Mette?

Jeg studerte ved Høgskolen i Bergen fra 2004 til 2007, så 11 år nå. Jeg tok utdanningen i voksen alder, etter å ha vært hjemmeværende med egne barn, og dagbarn, i 20 år. Jeg har i tillegg tatt «Videreutdanning i psykiatri og/ eller aldersdemens hos utviklingshemmede» (15 stp), og SEPREP som er en videreutdanning i psykiatri og rus (60 stp). Den siste var betalt og støttet av Helse Bergen. Så nå er jeg spesialvernepleier, eller det som tidligere ble kalt psykiatrisk vernepleier.

Hva er dine erfaringer som vernepleier?

Jeg startet som assisten (helgevakt) i et bofellesskap, før jeg startet på vernepleierutdanningen. Der fortsatte jeg gjennom det første studieåret. Jeg ser det som en nyttig erfaring, og jeg ser på dette som en nyttig erfaring. Videre i studietiden hadde jeg praksis på Amalie Skrams Hus. Dette er et lavterskeltilbud for mennesker som har, eller har hatt kontakt med psykisk helsevern. Her fortsatte jeg som fast søndagsvakt i to år. Videre har jeg jobbet som sommervikar på Hallvardsstuen som er et lavterskeltilbud for rusavhengige.

Etter endt studie jobbet jeg i flere forskjellige bofellesskap for utviklingshemmede. Beboerne hadde tilleggsutfordringer som diabetes, epilepsi, døv-blindhet, tvangsproblematikk og utagering. I perioder var enkelte av disse bofellesskapene uten leder, og i perioder var jeg den eneste med medisinkompetanse. Dette medførte mye ekstra ansvar og merarbeid, og jeg likte det, men det ble «for mye av det gode». Jeg ønsket meg vekk fra små bofellesskap og inn i et større system, som er mindre sårbart. Dette ble utslagsgivende for at jeg søkte på en stilling i Helse Bergen, psykiatrisk divisjon.

I dag jobber du fast på Sandviken Sykehus, avdeling for stemningslidelser. Kan du fortelle om dine arbeidsoppgaver der?

Vi har 12 pasientrom, og pasientene har stort sett mani/ depresjon som hovedutfordring. I tillegg kommer psykoser, og en del uavklart problematikk. Behandlingstiden er gjennomsnittlig 4 uker, men det varierer veldig, fra dager til måneder. Noen pasienter er frivillig innlagt, men de fleste er tvangsinnlagte. En del drar rett hjem herfra, med tilbud om videre oppfølging poliklinisk, men majoriteten blir overført til DPS for videre stabilisering.

Jeg har først og fremst pasientkontakt – altså det å bare være tilstede, som trygghet, og tilgjengelig for samtale og praktisk hjelp. Mange er redde og trenger trygging på at dette går bra, noe de får gjennom samtaler. Dette er jo noe vernepleierutdanningen legger stor vekt på. Vi har også en del kontakt med pårørende og andre offentlige instanser. Dessverre går det med mye tid til dokumentasjon og annet kontorarbeid, men dette er jo og viktig i vårt arbeid.

Jeg har samme arbeids- og ansvarsoppgaver som sykepleierne. Det innebærer blant annet at vi rullerer på å ha ansvar for avdelingen. Jeg har da morgenmøte med behandlerne, behandlingsmøte, organisering av vakten og overlapping til neste skift. Det innebærer også ansvar for at pasientene får medisiner og annen foreskrevet oppfølging (måling av vitalia, EKG osv). Videre har jeg ansvar for at all dokumentasjon blir riktig utført. Noe som er spesielt viktig i forhold til medisinering og en eventuell bruk av tvang. I tillegg har alle sykepleierne og vernepleierne primærkontakt- ansvar for 1-2 pasienter. De siste to årene har jeg vært avdelingens DHLR-instruktør. Dette innebærer at jeg, for alle mine kollegaer, har ansvar for opplæring og øving i hjerte-lunge-redning med hjertestarter.

Har du som vernepleier måttet gjennomgå noen spesiell form for opplæring, i forhold til sykepleierne?

Vi er alle pålagt å ta en del e-læringskurs. Utover dette er alle ansatte pliktige til å be om opplæring hvis det er områder vi ikke er trygge på. Dette gjelder både vernepleierne og sykepleierne. Når denne opplæringen er utført kan vi gjøre akkurat de samme arbeidsoppgavene, som f eks å sette injeksjoner, fatte vedtak, ta EKG osv. Vi tar ikke blodprøver – til det kommer det personell fra laboratoriet på HUS. Hvis vi en sjelden gang må sette intravenøs ber vi om hjelp fra mottaksavdelingen. Vi har per nå ikke nok trening i dette, og jeg ser ikke hensikten i å be om opplæring siden vi sjeldent har bruk for det. Skulle det vise seg nødvendig, vil jeg kunne få opplæring, og utføre det på lik linje som sykepleierne. Fra ledelsens side er vi altså likestilte.

Har du som vernepleier opplevd kommentarer om at du som vernepleier ikke innehar nødvendig kompetanse til å jobbe på avdelingen?

På alle disse årene har jeg kun opplevd EN sykepleier som mente at vernepleiere ikke har kompetanse nok til å jobbe på Sandviken. På direkte spørsmål har Betanien sykepleiehøyskole sagt at de er fornøyd med vernepleiere som veileder for sine studenter, men de har da bedt om å ha en sykepleier som back-up i medisinske spørsmål.

Hva tenker du om at ledelsen likestiller sykepleiere og vernepleieres profesjoner på deres avdeling?

Jeg tenker at det er naturlig at vi blir sett på som likeverdige, men litt forskjellige. Vår utdanning går tross alt ut på å kommunisere med, og veilede mennesker som trenger hjelp. Mens sykepleierne nok har et ekstra blikk for det somatiske. Vi utfyller hverandre godt synes jeg, og i personalgruppen er ikke forskjellene noe tema. Personlige egenskaper og erfaringer utgjør uansett de største forskjellene.

Hvilket grunnlag tenker du vernepleierutdanningen gir til ditt arbeid?

Da jeg begynte her ble jeg faktisk litt overrasket over hvor godt grunnlag utdanningen, og erfaring med utviklingshemmede har gitt meg for å kommunisere med mennesker som har kognitive utfordringer av helt andre grunner – psykiatriske pasienter har ofte det, midlertidig. Og kanskje har det gitt meg et ekstra blikk for endring? Jeg merker i hvert fall av og til at jeg er litt mer opptatt av tegn på bedring.

Jeg har altså samme ansvar og arbeidsoppgaver som sykepleierne, men kanskje vi gjør det på litt forskjellig måte!

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.