Silje Haugland er vernepleier og førstelektor ved vernepleierutdanningen ved Universitetet i Agder. Hun deltar i InnArbeid, et forskningsprosjekt som skal jobbe frem innovative tjenester og teknologi for å få personer med utviklingshemming inn i arbeidslivet.
Silje Haugland er vernepleier og førstelektor ved vernepleierutdanningen ved Universitetet i Agder. Hun deltar i InnArbeid, et forskningsprosjekt som skal jobbe frem innovative tjenester og teknologi for å få personer med utviklingshemming inn i arbeidslivet. Vi intervjuer Silje om prosjektet, og hva hun som vernepleier særlig bidrar med!
– Silje Haugland, hvorfor er InnArbeid viktig, og hva handler det om?
– Arbeidsdeltakelse har en klar sammenheng med livskvalitet. Staten Norge er pålagt via menneskerettighetene å legge til rette for arbeidsdeltakelse for alle. Tallene når det gjelder personer med utviklingshemming er nokså nedslående. Eksempelvis viser NAKU sine tall at under halvparten av alle personer med utviklingshemming er i arbeidsrettet aktivitet og da er de fleste i varig tilrettelagt arbeid i skjermet virksomhet (VTA-S). Arbeidsdeltakelse omfatter det å finne, skaffe seg og holde på et arbeid. Prosjektets formål blir å se på en ny tjenestemodell der ulike former for teknologi vil kunne støtte alle disse delene. På et overordnet nivå så er jo hovedhensikten at personer med utviklingshemming skal ha høy livskvalitet og få utnyttet sine ressurser i arbeidslivet. Prosjektet startet med et initiativ som Elisabeth Holen-Rabbersvik i Songdalen kommune og det interkommunale habiliteringsnettverket i regionen. Det er et eksempel på hvordan et lokalt initiativ fra praksisfeltet kan utvikle seg til å bli et omfattende og ambisiøst prosjekt finansiert av Forskningsrådet.
– Hvem deltar i prosjektet?
Dette er et stort prosjekt med mange aktører med varighet frem til 2021. Vi er en del fra Universitetet i Agder (UiA) og i tillegg har vi Arkitekt og designhøyskolen (AHO), JodaCare, Egde Consulting, NHO, Mjåvann arbeidstreningssenter, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Grimstad kommune, Vest Agder fylkeskommune. I tillegg får vi råd fra et internasjonalt ekspertpanel. Prosjektet bruker aksjonsforskning som metode. Denne måten å få til endringsarbeid minner mye om det vi kjenner som målretta miljøarbeid og vernepleiefaglig arbeid. Det er snakk om behovskartlegging, samskaping, evaluering og implementering av løsninger gjennom flere runder, hvor brukerne er med i alle fasene.
Likevel er det mange flere aktører og et lengre tidsperspektiv enn jeg er vant til. Man har delt opp prosessene i arbeidspakker som kan sies å tilsvare kartlegging, utprøving, opprettholdelse og generalisering der ulike grupper av samarbeidspartnere tar seg av de ulike pakkene. Jeg deltar først og fremst i den gruppen som jobber med den innledende kartleggingen. Det er litt uvant for meg å ikke skulle være med på selve tiltaket og utprøvingen av teknologien.
– Hva er din rolle i prosjektet, og hva kan du som vernepleier særlig bidra med?
Jeg startet med å se det som min misjon å fronte deltakelse, autonomi og brukerperspektiv. Det som har vært interessant er at disse perspektivene ser ut til å være en del av også andre profesjoners forståelseshorisont. Det er mulig at jeg er optimist, men det virker som om forskning rettet mot personer med utviklingshemming har fått et løft. Det er mulig at dette skjedde i kjølevannet av utredningen «På lik linje», NOU 2016:17. Den var nok en oppvekker. I tillegg til alle dem som i årevis har kjempet for å få tematikken høyere på dagsordenen – jeg tenker nå blant annet på foreldre. Det mest opplagte jeg bidrar med er kunnskap om personer med utviklingshemming. Men også fronting av det perspektivet at det ikke er en gruppe. Jeg prøver å fremme at det er snakk om enkeltpersoner som er svært ulike hverandre og dermed også vil ha ulike behov. Vernepleiere står for individualiserte og skreddersydde løsninger. Men som jeg sa tidligere – vi er ikke alene om å mene dette. Jeg ser også at vernepleie lett inngår i tverrfaglig arbeid – det ligger jo i grunnstrukturen i utdanningen.
– Hva har vært de største utfordringene så langt i prosjektet, og hvordan har dere møtt dem?
– Den største utfordringen er hvor komplisert en persons vei fra skole til arbeidsliv er. Merk at jeg ikke sier komplekst – det er det også. Nei, det jeg mener er at hovedutfordringen i prosjektet er at det er komplisert – bent fram fryktelig vanskelig å forstå og få oversikt over. Hvordan møter man det da? Nei, da er det bare å begynne å nøste. Det er den kartleggingsfasen vi er i nå. Det er en lærerik og spennende prosess. Vi er folk som får betalt for å bruke masse tid på å forstå dette. Men de som har en utviklingshemming eller er nærpersoner må også forstå dette kompliserte systemet uten å få støtte fra en tverrfaglig forskningsgruppe. Det fremstår for meg som et stort problem.
– Hva har vært de største utfordringene for deg personlig?
– Nei, i perioder kan jeg nesten føle litt avmakt med tanke på å få oversikt over alle offentlige systemer og ordninger. Likevel blir dette også motivasjonen for å delta i prosjektet. Det å bidra til at tjenestedesign og overgang fra videregående skole til arbeidsliv kan bli noe enklere for personer med utviklingshemming blir desto mer viktig.
– Hva har du så langt lært av å delta?
– At feltet er preget av ildsjeler og enkeltpersoner som gjør en formidabel innsats for å hjelpe personer med utviklingshemming ut i arbeid. I tillegg ser vi i prosjektet at det er mange miljøer, forskningsprosjekter og enkeltpersoner som jobber med tematikken arbeid for personer med utviklingshemming. Det er flott. Og det er uvant. De fleste forskningsprosjekter med tema knyttet til utviklingshemming er nok historisk sett vant til å være nokså alene om sine nisjer. Men nå er vi der forskningen skal være – et komplekst (og komplisert) tema som arbeid for personer med utviklingshemming må belyses fra ulike vinkler og flere miljøer. I mai 2019 skal vi ha en konferanse knyttet til arbeid og utviklingshemming der vi håper å få samlet så mange av de forskningsmiljøene vi kan. Hvis noen av leserne av Vernepleier.no er interesserte – ta kontakt med oss i Innarbeid!
– Hva tar du eventuelt med deg tilbake til undervisningen din på vernepleierutdanningen?
– Først og fremst gir det meg en betryggelse på at vernepleie er et fag som trengs. Nettopp det at utfordringene knyttet til arbeid må jobbes med på tvers av fag og på både system-, gruppe- og individnivå, tilsier at en profesjonsutdanning med fokus på miljøterapi, helsefaglige og samfunnsfaglige emner er nødvendig! Jeg opplever nok at en del studenter på vernepleie velger sine favorittfag og har en tendens til å ha mest innsats i «sine» emner. Det tror jeg er en feilslått studiestrategi. Emnene dekker tema som alle er viktige dersom en skal kunne gjøre en jobb som vernepleier. Et annet perspektiv som jeg gjerne vil få frem er at vernepleiere står ikke alene. Det er mange profesjoner og aktører i næringslivet som også har mye å bidra med. Det må utnyttes.
Her finner du mer informasjon om Innarbeid
Relatert kobling:
