Ville du levd livet uten ønsker?

«Hvor kommer vi fra, hvem er vi, hvor går vi?» (Fineart.no). Det oversatte sitatet fra kunstneren Paul Gauguin kan være tankevekkende å reflektere over. Ikke bare som art på en overordnet måte, men helt konkret i denne sammenhengen; som individ. Vi forholder oss i større eller mindre grad til vår egen historie og til vår nåværende tilstand i den konteksten vi inngår i. Denne teksten er engasjert i spørsmålet «hvor går vi», eller rettere sagt «hvor vil du gå»? For mange profesjonsutøvere, særlig der bistanden av ulike grunner strekker seg over lengre tidsperioder, vil profesjonsutøvelsen engasjere seg i nettopp denne type spørsmål – spørsmål som handler om hvilke retning i livet de som mottar bistand ønsker. En utfordring mange profesjonsutøvere vil møte, særlig profesjonsutøvere som bistår mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser, er at de bistår mennesker som har både utfordringer relatert til å oppfylle andreordensønsker og samtidig gjøre seg opp noen tydelige tredjeordensønsker for sine liv.

Kunnskap om første-, andre- og tredjeordensønsker gir oss språklige muligheter til å kunne differensiere mellom ønskene våre (Griffin, 1986; Halvorsen, 2018). I det minste gir denne kunnskapen profesjonsutøvere en mulighet til å kunne snakke om ønsker på en potensielt god måte. En fordel er at vi kan knytte bestemte egenskaper, eller trekk, ved hver av kategori med ønsker og dermed øker vi muligheten for å kunne snakke både mer nyansert og komplekst om ønsker mennesker kan ha. Eksempelvis kan førsteordensønsker sees som utrykk for hedonistiske preferanser. Andreordensønsker handler om ønsker om ønsker og indikerer dermed at kapasiteten til å utvise sjølkontroll spiller inn som et viktig element. Tredjeordensønsker kan betraktes mer som vurderinger av hvilke retning livet kan og bør ta, og indikerer at behovet for kognitive ferdigheter som å kunne se for seg ulike framtidsscenarioer og dermed kunne gjøre bedømminger ut fra ulike aspekter ved scenarioene.

Flere har kapasitet til å se for seg ulike livstiler og med tilsvarende variasjoner i måter vi kan leve livene våre på. Eksempelvis kan det med rimelighet antas at et valgt liv som vernepleier engasjert i direkte tjenesteyting ut i distriktet, vil kunne fortone seg betraktelig annerledes enn livet som revisor inne i storbyen, eller fisker ute på havet. Det ene livet er ikke nødvendigvis noe bedre enn det andre, men annerledes. Det er rimelig å anta at mennesker både kan og ønsker å forholde seg til sin historie, sin nåværende situasjon og samtidig har forventninger til hva slags type liv de ønsker å leve. Profesjonsutøvere bør også være i stand til å hjelpe mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser til å støtte, eller forme, tredjeordensønsker. For å kunne ha meningsfulle dialoger av denne karakter, bør profesjonsutøvere samtidig kunne snakke meningsfullt om hva som er verdifulle mål, eller mål i seg selv, og ikke kun middel for å oppnå noe annet.

Griffin (1986) tilbyr en verdipluralistisk tilnærming til å forstå verdier, eller mål som er ikke kun betraktes som instrumentelle midler for å oppnå noe annet. Verdifulle mål er kategorisert inn i fem uavhengige kategorier; a) det å oppnå noe, b) gode opplevelser/unngåelse av uønskede opplevelser, c) de nødvendige komponenter av menneskelig liv, d) kunnskap og e) nære personlige relasjoner. Et sentralt poeng er at kategoriene ikke kan sammenlignes direkte med hverandre, så vi er nødvendigvis henvist til å måtte gjøre ulike trade-off bedømmelser når vi må velge mellom ulike konstellasjoner av ønskene. Vi kan gjør vurderinger innenfor en kategori; eksempelvis kan vi innenfor kategorien gode opplevelser vurdere at en godt stekt kvalitetsbiff er smaker bedre en micromat, eller at vin fra Nord-Italia generelt smaker bedre enn vin fra Hellas. Derimot gir det ikke noen mening å sammenligne god vin fra Nord-Italia med en hyggelig weekendtur til London – de tilhører rett og slett ikke samme kategori. Samtidig er det eksempler på at folk som i utgangspunktet setter verdien «frihet» høyt, likevel er villig til å reise tilbake til et territorium hvor friheten begrenses, fordi verdien «nære personlig relasjoner» til bestemte andre oppleves som betydelig viktigere.

Kategori a) handler om å være engasjert i et prosjekt i livet, det å ha tilhørighet, eller å oppnå noe. Det å oppnå noe i livet, eller som deltaker i et større livsprosjekt, handler ikke om og bør ikke reduseres til å handle om å oppnå mestringsfølelse – en slik forståelse ligner mer på hedonisme (Griffin, 1986). Et eksempel kan være tilhørighet som deltaker i en «supporterfamilie» til en fotballklubb – en som deler ut flyers før kampstart og synger med de øvrige medlemmene med ryggen mot kampen for å bidra til stemningen, rett og slett fordi man opplever å ta del i noe som er større enn seg selv. Slike prosjekter kan vi engasjerer oss i over en rekke felt, inklusivt politisk engasjement, religiøst engasjement, frivillighets engasjement, og ulike særinteresseforbunds engasjement.

Kategori b) handler om hedonisme og vår søken etter gode opplevelser og fraværet av uønskede opplevelser. Hedonisme er åpenbart en av de virkelig store og viktige kategoriene for mennesker. Faktisk kan det se ut til at en av de store moralsk filosofiske tradisjonene, konsekvensetikk, er sterkt påvirket av hedonisme (Griffin, 1986). Her snakker vi om alt vi søker av ulike, gode smaksopplevelser, spille spill, forføring og sex, lytte til musikk, se på tv, osv. I moderne språkdrakt kan vi si at alt som får dopaminsystemet vårt til å bevege seg i ønsket retning, faller innenfor gode opplevelser, og alt som får dopaminsystemet vårt til å bevege seg i feil retning, faller innenfor uønskede dårlige opplevelser.

Kategori c) tar utgangspunkt i en samling nødvendige betingelser for våre liv. Åpenbare betingelser er tilstrekkelig med ressurser, slik som næring, og fravær av onder, som forhold som tar livet av oss på kort sikt. I denne kategorien inngår både negativ frihet og positiv frihet (Griffin, 1986). Negativ frihet omhandler fravær av inngrep i våre liv og er helt i tråd med tradisjonelle, liberalistiske tradisjoner hvor sentralmakten bør være svak og der det er sterkt uønsket med statlig inngrep i våre liv. Positiv frihet handler om mulighetene for sjølstyre og selvrealisering. Positiv frihet handler derfor langt på vei om å ha tilstrekkelig med ressurser, kapasitet og funksjonsevne til å nyttiggjøre seg sin tildelte negativ frihet. Fravær av positiv frihet gjør det mulig å stille spørsmålstegn ved verdien av negativ frihet; eksempelvis hvis mennesker har sterkt begrenset mulighet til å skaffe seg utdannelse, arbeid, bosteder, medisiner, sosiale relasjoner, gode opplevelser og andre viktige goder.

Kategori d) har potensialet til å generere uenighet, ettersom kunnskap av mange betraktes som noe instrumentelt og et middel til makt og dermed er uten egenverdi. Imidlertid er det mange nok eksempler på at mennesker søker kunnskap for kunnskapens egen skyld. Mange finner glede av å forstå solsystemet, hvordan demokratiet er konstituert, hvordan naturen fungerer, historiske begivenheter som den franske revolusjon, eller dagliglivet for folk i den Victorianske tidsepoken. Kunnskap har potensialet til å gi mening for mange og fremstår i en del tilfeller som verdifullt i seg selv, selv om andre ikke oppfatter dette som nyttig.

Kategori e) handler om nære personlige relasjoner og slike relasjoner gjenkjennes ved at de er kvalitative gode og ofte av en viss varighet. Nære personlige relasjoner handler dermed ikke om flyktige bekjentskaper, antall venner/følgere i sosiale medier, eller vennskap basert på ulike former for nytteverdi/byttehandler. Hvem vi utvikler nære personlige relasjoner til kan åpenbart variere; noen ganger til våre barn, søsken, foreldre, eller øvrige familie. Andre ganger er det våre partnere, gode barndomsvenner, eller varige bånd som oppstår gjennom et faglig felleskap. Relasjonene kan ta form ved en erkjennelse om at vi veit den andre vil oss vel, og at vi på vår side ønsker den andre vel.

Noen kan ha ønsker om å kun leve fra øyeblikk til øyeblikk, det er en mulig innstilling til livet. En annen innstilling er et ønske om å vite noe om hvor vi kommer fra, hvor er vi nå og hvor vil gå videre med livet vårt. Blir en rådende innstilling blant oss at det ikke er noe som helst mulighet for å ha et felles språk om hvor vi kan gå og alt vi kan vite er hvilke preferanser jeg har nå, da risikerer vi å være fullstendig avskåret fra å kunne si noe allment om hva et godt liv kan være. En slik avskjæring blir problematisk hvis vi samtidig som profesjonsutøvere forplikter oss til hjelpe andre som er avhengige av vår hjelp, til å få et godt liv. Er vi ute av stand til å ha meningsfulle dialoger om ønsker for livet, henviser vi mange som har kognitive funksjonsnedsettelser til å leve liv som i noen tilfeller ikke kan strekke seg med lenger tidsperspektiv enn fra øyeblikk til øyeblikk. En slik innstilling til livet, på vegne av en anselig samling av våre medmennesker, kan være en vrient posisjon å innta – det kan nemlig være verdifullt å ha noen ønsker for livet sitt utover hva som skjer i øyeblikket.

 

Referanser

Fineart.no (u.d.). Paul Gauguin. Hentet fra https://www.fineart.no/doc/hvorgarvihen

Griffin, J. (1986). Well-Being: Its Meaning, Measurement and Moral Impor­tance. Oxford: Oxford University Press.

Halvorsen, Lars Rune (2018). Første-, andre- og tredjeordensønsker: et bidrag i arbeidet med å forstå selvbestemmelse og autonomi. Vernepleier.no.

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.