Under arendalsuka i august sa Erna Solberg at dersom det ikke kommer flere inn i arbeidslivet, må de som allerede er i arbeid jobbe 43 timers uke for å dekke dagens inntekter. Videre påstår hun at arbeidsmarkedet er såpass bra, at det er mangel på arbeidskraft.
Under arendalsuka i august sa Erna Solberg at dersom det ikke kommer flere inn i arbeidslivet, må de som allerede er i arbeid jobbe 43 timers uke for å dekke dagens inntekter. Videre påstår hun at arbeidsmarkedet er såpass bra, at det er mangel på arbeidskraft.
Mangel på arbeidskraft er ikke nødvendigvis hovedproblemet, men ønsket om å ta i bruk den arbeidskraften som er der . I følge SSB finnes det i 2018 1.182.000 personer mellom 15-74 år som regnes som arbeidsledige eller ikke er i jobb. 177.000 personer av disse er ikke aktive jobbsøkere, men de ønsker arbeid (steigan.no).
Som tidligere Barne – og likestillingsminister (FrP), Solveig Horne skriver på Aftenbladet.no (2017), har over 15% av befolkningen i Norge en form for funksjonsnedsettelse og mange av disse strever med å få innpass i arbeidslivet. Hvordan kan dette ha seg når vi i en årrekke har heiet frem inkludering, likeverd og mangfold i arbeidslivet?
Vi som vernepleiere mener at alle individer fortjener en sjanse til å vise hva vi kan. Alle er vi mennesker med ulike behov og ønsker i livet. Ung eller gammel, funksjonsnedsettelser eller ikke. Fellesnevneren er at vi alle trenger å føle at vi mestrer. Ikke bare gir arbeid oss en mening med tilværelsen, en rutine i hverdagen og en mestringsfølelse, men det gir oss også mulighet til å delta i et fellesskap og skape relasjoner til andre. Så hvordan har det seg at mennesker med en funksjonsnedsettelse fortere faller på utsiden av arbeidslivet?
Kan det være fordommer om at mennesker med en funksjonsnedsettelse ikke er bra nok for jobben? Eller kanskje jobben vil gå fortere om man ansetter en som ikke har en funksjonsnedsettelse? Hvorfor trenger vi stadig påminnelse om at vi skal se mennesket og ikke diagnosen? Selv om man har en funksjonsnedsettelse kan man likevel mestre ulike arbeidsoppgaver. Mannen i gata trenger gjerne også litt ekstra opplæring, det er ikke noe som kun gjelder mennesker med kognitive utfordringer. En person med kognitive vansker vil i mange tilfeller gi et helt likt sluttresultat eller produkt som noen uten, til tross for at veiene de tar er forskjellige. For å gjøre arbeid til en mulighet for alle, må man kanskje i noen tilfeller tilrettelegge og tilpasse mer enn hva man så for seg i utgangspunktet.
Tilrettelegging av arbeidsplass er individuelt. Noen kan trenge ting i system som huskelapper eller alarmer, for å gjennomføre de planlagte arbeidsoppgavene uten å falle ut. Andre kan ha behov for hyppigere pauser, kortere eller færre arbeidsdager. Som arbeidsgiver kan det være vesentlig å vite at NAV er en viktig samarbeidspartner. NAV har kunnskaper om tilrettelegging, hjelpemidler, tiltak, virkemidler, økonomisk bistand og koordinering for å bidra til inkludering og mangfold på arbeidsplasser. Et eksempel på dette er en rema 1000 butikk på torggata i Oslo. Kjøpmannen, David Adampour, har blitt trukket frem av NAV som en av de som ansetter flest etter endt praksis.
Mennesker er mennesker, uansett hvor de kommer fra. For meg er det viktig å ikke bare se de for hvem de er, men for hva de kan bli. For meg er det enkelt – jeg ansetter kun de som ikke får jobb andre steder, sier David Adampour.
De siste årene har det blitt større fokus på å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet, men arbeidsandelen har ikke økt. Samtidig har fokuset på konsekvensene av arbeidsledighet generelt økt. I følge forskning.no, som skriver om arbeidsledighet, ser vi at arbeidsledighet kan føre til blant annet depresjon eller mindre selvtillit som igjen påvirker motivasjon til å finne seg en jobb. Andre psykiske lidelser og rusproblemer kan også oppstå, og gi ytterligere konsekvenser. Samtidig kan man oppleve økonomiske problemer da man kanskje vil ha en lavere inntekt og levestandard. Dette kan påvirke muligheten til å skaffe seg nødvendig helsehjelp, medisiner eller bolig og næringsrik mat.
I teorien skal alle stille likt i arbeidslivet. Artikkel 27 i FN- konvensjonen, omhandler personer med nedsatt funksjonsevne og deres rettigheter. Den har ført til forbud om diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Likevel ser man at mange mennesker med nedsatt funksjonsevne er uten jobb, men ønsker å inkluderes i arbeidslivet. Flere arbeidsgivere er positive til arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne, men fra vårt perspektiv gjøres det tilsynelatende lite for å bryte ned deres barrierer i arbeidslivet.
Vi kan jo spørre oss selv;
Hvor blir det av mangfoldet, og ønsker man virkelig å ansette mennesker som skiller seg ut?
Fra 6 vernepleierstudenter ved Universitetet i Sør-øst Norge: Marita Windsland, Susann Andersen, Lena Songedal, Susanne Kringlebu Rørholt, Ingvild Hørte og Linn Porslid Myhren
Relaterte linker:
https://steigan.no/2018/09/arbeid-til-alle-er-logn-nr-1/
https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/LKjq1/Mulighet-for-alle-gir-bedre-liv
https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Nedsatt_funksjonsevne/Arbeid/
http://www.kunnskapsbanken.net/i-arbeid-og-hoyere-utdanning-med-kognitive-vansker/
https://www.tv2.no/a/10062731/
https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/faktaside/arbeid
https://www.rema.no/ansvar/mangfold-og-integrering-2/
