Har vi glemt hvor vi kommer fra? En rettighetskamp for utviklingshemmede!

Arbeidet med å utvikle nye nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene startet i 2017 (RETHOS), med programgrupper for den enkelte profesjon. Forslaget til retningslinjer ble sendt ut til høring våren 2018, med et tilleggsspørsmål om målgruppe for vernepleierprofesjonen skulle nevnes i formålet og det bes om en begrunnelse for svaret. Spørsmålet kan betraktes som å være formulert åpent for fortolkninger. Det spørres ikke konkret om personer med utviklingshemming fortsatt skal være en sentral målgruppe, slik den eksisterende rammeplan definerer (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005). Dette kan ha påvirket måten de ulike institusjonen har svart på spørsmålet på.

Høgskoler og universitet skal være i kunnskapsfronten, med god oversikt både over forskning, samfunnsbehov og samfunnsforhold som må integreres i utdanninger.  Jeg har i dette innlegget derfor avgrenset meg til å se på hva vernepleierutdanningene svarer på denne delen av høringen.

May Østbye – Vernepleier og førstelektor ved Høgskolen i Østfold

Hensikten med innlegget er å levere et bidrag til diskusjonen om personer med utviklingshemming fortsatt skal være nevnt spesifikt i formål for vernepleierutdanningene. Jeg vil i den sammenheng poengtere vernepleierens særskilte ansvar for å være pådrivere (Brask, Østby og Ødegård, 2016). I denne sammenheng vil jeg relatere dette til samfunnsoppdraget og en rettighetskamp for personer med utviklingshemming.

For å ramme inn innlegget videre, finner jeg det rimelig å ta et lite historisk tilbakeblikk på profesjonen, selv om dette vel er kjent for de som er lesere av Vernepleier.no. Vernepleierutdanningen ble opprettet med utgangspunkt i behovet for kvalifisert personale i tjenester for personer med utviklingshemming. Direktør ved Emma Hjorths hjem, overlege Ole. B. Munch, så på 50-tallet behov for et personale som ikke kun hadde medisinsk kunnskap, men også kompetanse når det gjaldt opplæring, og spesielt i forhold til denne målgruppen. Den 3-årige utdanningen ble opprettet i 1961 og har vært gjennom flere endringer siden den gang. Men som nevnt over, personer med utviklingshemming står fremdeles som en sentral målgruppe i 2005. Hva har hendt siden den gang, som gir grunn til en endring på dette?

Ansvarsreformen i 1990, hvor institusjonene ble nedlagt, hadde til hensikt å skape bedre livsbetingelser og bedret livskvalitet for utviklingshemmede. NOU 2016:17 «På lik linje» viser svikt når det gjelder menneskerettighetene for denne gruppen, det vises til rettighetsbrudd på sentrale områder som for eksempel selvbestemmelse og rettigheter, helsehjelp, hjem, fritid, skolegang og arbeid. Statens helsetilsyn gjennomførte i 2016 et landsomfattende tilsyn med tjenester for personer med utviklingshemming. Tilsynet viste store avvik i flertallet av de undersøkte kommuner. Manglende kompetanse fremheves i begge dokument. Dette er viktig informasjon når vi skal vurdere om det er «på tide» å ta vekk vernepleieres spesifikke ansvar for personer med utviklingshemming.

Programgruppen for vernepleierutdanningen formulerte følgende i formål i høringsutkastet: «Utdanningen er i tråd med nasjonale og internasjonale regler og har som formål å fremme, verne om og sikre rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, og utviklingshemmede spesielt». Vi ser her at utviklingshemmede er nevnt spesielt, men formuleringen er avgrenset til rettigheter. Dette mener jeg ikke er tilstrekkelig presisering av det særskilte ansvaret vernepleieren fortsatt bør ha for denne gruppen.

Tilleggsspørsmålet til høringen var som sagt åpent. Jeg har i fortsettelsen derfor også forholdt meg til det som diskuteres mye blant vernepleiere, og som jeg antar også er bakgrunn for at spørsmålet i det hele tatt ble stilt: skal vi ha et spesielt ansvar for utviklingshemmede eller ikke. Hva svarer så vernepleierutdanningene på tilleggsspørsmålet? Svarene er ikke entydige, hverken med tanke på om de med svaret tenker på målgruppe generelt, eller om de tenker på utviklingshemmede spesielt. 10 institusjoner har svart, og svarene ligger tilgjengelig på regjeringen.no.

Institusjonene deler seg relativt likt mellom «ja», «nei» og «vet ikke». En av de som svarer «ja» foreslår en alternativ formulering og ikke bruke utviklingshemming. Det er interessant at en institusjon som svarer «nei» til en spesifisering i formålet, likevel sier at personer med utviklingshemming fortsatt skal være en sentral målgruppe. En annen institusjon sier nei, men tilføyer at det må komme tydelig inn i læringsutbyttene for utdanningen. En utdanningen som svarer «vet ikke», sier også at det var et marginalt flertall for å spesifisere utviklingshemmede som en målgruppe. En annen institusjon svarer «vet ikke», men i begrunnelsen ses argument for begge sider. Det ligger altså mer informasjon i begrunnelsene, uten at synet til de ulike institusjonene nødvendigvis kommer tydelig nok fram. Konklusjonen kan derfor ikke ha vært så enkel å trekke.

Slik jeg forstår hva som blir den endelige innstillingen fra programgruppen, vil kompetanse om utviklingshemming bli nevnt i formålet, men ikke som en spesifisert målgruppe. Etter mitt syn er dette ikke tilstrekkelig i dagens situasjon.

Hvorfor ikke beholde personer med utviklingshemming som en spesifikk målgruppe?

Argumentasjonen ser ut til å gå langs i alle fall to linjer; 1. faren for stigmatisering og diskriminering og 2. en for avgrenset profesjon. For å ta det siste først. Lars Rune Halvorsen og Jon Løkke er i en kronikk i Khrono (20.10.2018) sterkt kritiske til retningen på arbeidet, og Cato B. Ellingsen (oktober 2018) tar i et blogginnlegg til orde for behovet for at personer med utviklingshemming fortsatt skal være et samfunnsoppdrag for vernepleiere. I begge innleggene nevnes faren for at vernepleierutdanningen uten dette oppdraget ikke lengre vil har like stor berettigelse. Jeg deler deres bekymringer. I høringssvaret fra OsloMet fremheves vernepleierens kunnskap og kompetanse om personer med utviklingshemming som generisk, og dette har også vært vårt (vernepleieres) argument i mange år. Kompetansen som har blitt utviklet for å bistå personer med utviklingshemming, kan brukes «overalt». Kanskje har vi framsnakket dette så mye at vi har kommet for langt vekk fra utgangspunktet? Dette bringer oss tilbake til punkt 1.

Trumfer stigmatiseringskortet alt? Hva med en forringet status som mulig konsekvens?

Faren for stigmatisering og diskriminering ved å legge vekt på utviklingshemmede i formålet må selvsagt ikke underkommuniseres. Men det er etter mitt syn andre verdier som oppveier denne faren, nettopp faren for tap av status. Vi som har jobbet en stund i høgskolen har erfart at svært mange studenter, trekker fram andre grupper når de blir spurt hva de skal jobbe med. Og hvorfor har det blitt slik? Det har vi selvsagt ikke hele forklaringen på, men det er rimelig å anta at den manglende status personer med utviklingshemming har i samfunnet ellers, også blir med inn i tenkningen inn i høgskoler og universitet. Samtidig vet vi at flertallet av vernepleiere jobber for og sammen med personer med utviklingshemming på ulike arenaer. Det er også klart dokumentert et stort behov for mer kompetanse i tjenester for personer med utviklingshemming. For meg blir det naturlig å spørre hvordan vi som ansatte i utdanningen forholder oss til dette?  Er vi i RETHOS- prosessen med på å bidra til en forringet status? Diskriminering blir trukket fram som en fare. Jeg vil hevde at det fortsatt er behov for positiv diskriminering, for å fremme status og bidra til bedring i menneskerettighetene for de det gjelder.

Det er ikke mulig å spå om framtiden og om det vil være aktuelt for vernepleierutdanningen å endre fokus. Men en ting framstår som helt klart: Med en situasjon hvor menneskerettighetene til personer med utviklingshemming fortsatt krenkes snart 30 år etter reformen, anser jeg det ikke som riktig tidspunkt for å fjerne personer med utviklingshemming som sentral målgruppe for vernepleiere. For å få dette tydelig fram, er det nødvendig å spesifisere personer med utviklingshemming som en spesiell målgruppe for utdanningen.

(Innlegget bygger på et innlegg på Dagsavisens «Nye meninger» 22.11.18)

Kilder:

Brask, Ole David; Østby, May & Ødegård, Atle. (2016). Vernepleierens kjerneroller. En refleksjonsmodell. Bergen: Fagbokforlaget.

Ellingsen, Cato Brunvand (2018). Trenger de derre utviklingshemmede en bachelor som har særskilt fokus på dem? https://vernepleieren.com/2018/10/27/trenger-de-derre-utviklingshemmede-en-bachelorutdanning-som-har-saerskilt-fokus-pa-dem/

Halvorsen, Lars Rune og Løkke, Jon Arne. (2018). Dårlige tjenester og detronisert profesjon for vernepleiere, Khrono, 20.10.2018. https://khrono.no/helse-og-sosialfag-hogskolen-i-ostfold-rethos/darlige-tjenester-og-detronisert-profesjon-for-vernepleiere/242726

Horndalen, Bjørn og Torp, Tor Rynning. (2006). Vernepleier- utdanning og yrke i et faglig og etisk perspektiv. Høgskolen i Akershus, Forskningsserie 12/2006.

NOU 2016:17 På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming.

Rethos (2018). Høringsuttalelser til utkast til retningslinjer for vernepleierutdanningen, https://www.regjeringen.no/contentassets/d476bb1933f149f4a0be7c2301a00234/universitetet-i-sorost-norge.pdf?uid=Universitetet_i_S%C3%B8r%C3%B8st-Norge, lest 5.november 2018.

Statens Helsetilsyn (2017). Det gjelder livet. Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2016 med kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Rapport fra Helsetilsynet 4/2017

Utdannings- og forskningsdepartementet (2005). Rammeplan for vernepleierutdanning.

4 Comments

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.