I Barnekonvensjonen, artikkel 12, 13 og 14, beskrives barns rett til medvirkning og til å bli hørt i alt som angår barnet. Lov om barnehager, § 3, sier også at barn har rett til å være med på å påvirke barnehagedagen og at barna skal bli hørt i sine synspunkter.
I Barnekonvensjonen, artikkel 12, 13 og 14, beskrives barns rett til medvirkning og til å bli hørt i alt som angår barnet. Lov om barnehager, § 3, sier også at barn har rett til å være med på å påvirke barnehagedagen og at barna skal bli hørt i sine synspunkter. I tillegg til en rekke forskrifter, blant annet NOUen fra 2012, «Til barnas beste», kommer det fram at barna i barnehagen også har rett til å ha kompetente voksne rundt seg, som kan fremme både selvbestemmelse og en positiv utvikling hos barnet. Barn uten særlig verbalt språk trenger spesielt oppmerksomme voksne, som kan kjenne igjen kroppsspråk og lyder, for at medbestemmelsesretten skal bli ivaretatt. Det kreves derfor et barnehagepersonell som ser hvert enkelt barn til enhver tid for å la barna føle seg sett og hørt. Å se alle barn til enhver tid er det ingen som makter – kunsten er i det minste at ingen barn føler seg oversett.
Barnehagen preges av rutiner og faste gjøremål til omtrent faste tider – noe som mange barn lever godt med. En slik tilnærming passer ikke nødvendigvis godt for de barna som trenger litt ekstra ro, litt ekstra hvile og søvn og litt ekstra kos. Dette kan være de barna med personlighetsstrekk som kan kjennetegnes som særlig sensitive, der nervesystemet i en metaforisk forstand kan beskrives som ekstra ømfintlig. Disse barna er mer årvåkne, tar til seg flere inntrykk, merker seg lukt, lyd, lys og berøringer på mer intense måter enn andre og viser både glede og sinne litt ekstra godt (Svatun, 2017). De er barn som blir fortere overstimulerte og utmattet enn andre og som derfor trenger å bli sett ekstra godt. For noen kan det å trekke seg unna og bli unnvikende være en flukt fra det som blir for mye. Andre barn kan agere mer og mer, for så å bli voldsomme og høylytte. Felles for begge reaksjonsmønster er utløsende uro og stress. Forhøyet kortisol og vedvarende uro i kroppen kan føre til nedsatt immunforsvar og varige endringer i nervebaner, som igjen vil være uheldig for barnets utvikling og voksenliv (Kirkengen og Næss, 2015). Dette strider imot forskrifter om at barnehagen skal tilrettelegge for hvert enkelt barn for å fremme en positiv utvikling.
Det finnes en rekke grep barnehagen kan ta for at barna skal kunne være med på å regulere dagen sin selv. Et eksempel er aktivitetsplanen. Dagene behøver ikke spekkes med utflukter, det er som regel foreldre som forventer høy aktivitet og varierte opplevelser for barna sine. Ved å planlegge dager med romslighet, der utelek ikke er en tvungen greie hvis inntrykkene blir for mange, eller soving kun foregår mellom klokken 12 og 14, får alle unger mer reell makt til å kunne være med på å styre dagene sine – også de ungene som blir fortere slitne. I fare for å fremstå som et veggordtak, kan faktisk veien til målet være mer spennende enn målet i seg selv – og noen ganger trenger ikke det å være lenger enn til utsiden av barnehageporten. Også den fysiske utformingen av barnehagen kan være bidragsgivende til å fremme selvbestemmelse. Ved å ha flere rom, der mer eller mindre aktiv lek kan foregå, eller bruk av romdelere, har barna en større mulighet til å trekke seg unna når kroppen ikke orker like mye (August og August, 2016).
I tillegg til den fysiske tilretteleggingen av selve rommet, kan barnehagepersonalet være aktivt deltagende for tilrettelegging – sånn på sidelinjen. Det er her vi mener vernepleiere ville vært en særlig stor ressurs for de særlig sensitive barna. Vernepleiere skal være gode på ulike observasjonsteknikker og kartlegging, samt inneha kompetanse om verbal og non-verbal kommunikasjon. Gjennom observasjoner og kartlegging, bør vernepleiere være i stand til å kjenne igjen barnets signaler før det blir for mye stimulering for barnet, og dermed avverge utmattelse og utagering før det topper seg. Basert på disse gode beskrivelsene av barns funksjons- og toleransenivå for ulike settinger og stimuli, kan også kunnskap om gradvis tilpasset og trygg eksponering, på sikt bidra til økt toleranse for stimulering på en god måte. For et siktemål, også for særlig sensitive barn, bør være å kunne utvikle seg som gode menneske og medborger, men poenget er at veien til dette målet ikke bør tvangsmessig følge en strømlinjet majoritetsrute. Vernepleiere kan bidra med nettopp en slik kunnskapsbasert praksis.
Innlegget er skrevet av Janne Jarsletta-Halvorsen (Vernepleier og masterstudent i Psykososialt arbeid) og Lars Rune Halvorsen (Førstelektor)
Relaterte innlegg:
Referanser
August, L., & August, M. (2016). Sensitive barn i pedagogisk arbeid. Oslo: Kommuneforlaget AS.
Kirkengen, A., & Næss, A. B. (2015). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Oslo: Universitetsforlaget.
Kunnskapsdepartementet. (2012:1). Til barnas beste – ny lovgivning for barnehagene. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Svatun, B. (2017). Høysensitive barn i barnehage og hjemme. Oslo: Kommuneforlaget AS.
