Vårt tilsvar vil omhandle følgende; (a) til tross for at det som skrives er fint, er kritikken av begrepet «sensitive barn» samtidig på sidelinjen i forholdet til originaltekstens hovedbudskap, (b) andre betegnelser enn både «sensitive barn» og «temperament» er mulig, men fortsatt ikke av avgjørende betydning, og (c) vi mener at vernepleiere fint kan inngå som fagpersonell i barnehager.
I en reaksjon på teksten «Sensitive barn og vernepleiere i barnehagen», har Orm og Løkke (2018) skrevet en lenger kommentar. Først vil vi berømme Orm og Løkke for et godt og grundig arbeid, og konkludere med at vi langt på vei enig i mye av det som skrives. Kommentaren viser at vi har stor enighet, men det er særlig to punkter de ønsker å fremheve uenighet; a) nytteverdien av betegnelsen «særlig sensitive barn», og b) at det ikke er ønskelig med vernepleiere inn i barnehagen for å arbeide utfordringene som skisseres i forbindelse med sensitive barn. Vårt tilsvar vil omhandle følgende; (a) til tross for at det som skrives er fint, er kritikken av begrepet «sensitive barn» samtidig på sidelinjen i forholdet til originaltekstens hovedbudskap, (b) andre betegnelser enn både «sensitive barn» og «temperament» er mulig, men fortsatt ikke av avgjørende betydning, og (c) vi mener at vernepleiere fint kan inngå som fagpersonell i barnehager.
Teksten «Sensitive barn og vernepleiere i barnehagen» (Jarsletta-Halvorsen & Halvorsen, 2018) har tre sentrale poenger; a) et normativt utgangspunkt ved å konstatere barns rett til medvirkning, til å bli hørt og til å påvirke barnehagehverdagen. I tillegg til at forholdene skal legges til rette av de voksne for at barna skal utvikle selvbestemmelse og ha en positiv utvikling. b) Barnehager kan preges av rutiner og faste gjøremål til omtrent faste tider. Blir rutinene og konformiteten for stor, vil dette i flere situasjoner kunne være i motstrid mot det ovenfornevnte normative grunnlaget for barna i barnehagen. Problemet blir av naturlige grunner større for alle de barna som ikke passer inn i majoritetsgruppa. c) Fremover en rigid gruppeforståelse hvor alle barnehagebarna skal behandles helt likt, ut fra en misforstått likhetsprinsipp fremfor resultatlikhet, bør arbeidet være mer person- eller individsentrert, særlig for alle de barna som har et reaksjonsmønster som ikke passer inn i majoritetsbilde.
Kunnskapsbasert praksis vil være å kunne operere i tråd med disse utgangspunktene, og da med særlig fokus på brukererfaringer (barna selv i dette tilfelle) og en individbasert tilnærming (forskningsbasert; datainnsamling og gradvis tilnærming). Vanligvis blir ikke det normative grunnlaget for tjenesteyting inkludert i begrepet kunnskapsbasert praksis, men det er verdt å dvele ved det poenget at uten et normativt grunnlag kan vi faktisk havne i den situasjonen at det bedrives kunnskapsbasert praksis, samtidig som den samme praksisen bryter grunnleggende menneskerettigheter.
Ut fra Orm og Løkke (2018) sine kommentarer kan det virke som om de er enige i alle disse hovedpunktene – det er det viktigste. Da gjenstår det sekundære, nemlig det å finne ut av hvor ligger en eventuelt uenighet? Det kan se ut som om stridens kjerne kommer til benevnelsen av de barna som faller utenfor majoritetsgruppa av barn som håndterer en mer rigid barnehagehverdag med etablerte fellesrutiner. Et viktig poeng er at den gruppa er åpenbart uensartet, og kan strekke seg fra de barna som har medfødte hjerteproblemer, leukemi, eller ulike syndromer, for ikke å snakke om de barna som er og har vært utsatt for omsorgssvikt og andre traumer, til de barna som rett og slett faller utenfor majoritetsfellesskapet uten at det er noen kjent grunn til det. Uavhengig av det mangfoldige, og ofte sammensatte grunnene, til at enkelte barn faller utenfor det en majoriteten av barna ikke har noen problemer med – hevdes det her at våre tre skisserte hovedpoenger står seg.
Problemet ser dermed ut til å handle om hvordan benevne gruppen av de som faller utenfor majoritetsbildet. Her gjorde vi muligens en uheldig manøver. Vi kunne bare sagt de som faller utenfor majoritetsbilde, punktum. Imidlertid benyttet vi anledningen til å eksemplifisere med de som faller utenfor majoritetsbilde uten å ha en «håndfast og konkret» diagnose, syndrom eller fysisk funksjonsnedsettelse. Formålet var heller ikke å kategorisere hele gruppen, eller stadfeste en undergruppe som skulle diagnostiseres. Det kan mistenkes at det er lettere å få anerkjennelse for tilpassing hvis det er kjente og synlige diagnoser, fremfor de mer skjulte. Det vil si vi antar at de barna med kjente somatisk sykdommer, fysiske funksjonsnedsettelser og andre påvisbare og kjente diagnoser, vil lettere bli fanget opp av de voksne i barnehagene og at utfordringene dermed anerkjennes og tas hensyn til. Antageligvis er det dessverre unntak også fra denne tendensen, men det er en annen sak. Vårt anliggende var ikke å gjøre et stort nummer ut av hva denne resterende gruppen med barn, som fortsatt må kalles en uensartet gruppe, hvordan deres utfordringer best kan benevnes, eller hvor godt utfordringene kan operasjonaliseres og måles.
Det kan se ut som det er tre steder i teksten hvor Orm og Løkke (2018) reagerer på dette med benevnelsen; overskriften til teksten «Sensitive barn og vernepleiere…», andre avsnitt hvor vi beskriver at det finnes barn som faller utenfor majoritetsfungeringen «…Dette kan være de barna med personlighetsstrekk som kan kjennetegnes som særlig sensitive, der nervesystemet i en metaforisk forstand kan beskrives som ekstra ømfintlig…», og i nest siste setning i siste avsnitt «…For et siktemål, også for særlig sensitive barn, bør være å kunne utvikle seg som gode menneske og medborger, men poenget er at veien til dette målet ikke bør tvangsmessig følge en strømlinjet majoritetsrute…».
Påstander om at noe, eller noen, er sensitive, burde verken forarge, eller generere protester. Helt ukompliserte eksempler kan være at noen er lyssensitive, eller har sensitiv hud. At både barn og voksne er sensitive på enkelte områder, det bør kunne aksepteres uten at det verken fører til et diagnosesamfunn, eller påfølgende kategorisering med uheldige stigmatiseringer som følge. Det som kritiseres kan virke som det er selve ordet, eller begrepsbruken «personlighetstrekk». Imidlertid kan selve ordet «personlighetstrekk» med største letthet fjernes fra den kommenterte setningen og tekstens hovedpoeng vil fortsatt stå like grunnstøtt. Det er ingenting som står og faller på begrepet «personlighetstrekk». Med velvillig lesning, tatt i betraktning det korte formatet på denne nett-teksten, og at tekstens formål tross alt burde være åpenbar (vi har normative grunner til at det bør være mer individtilpasset fokus i barnehager, barnehager kan ha tendenser til litt for mange rigide gruppeløsninger, for noen barn passer rigide fellesskapsløsninger dårlig og at vernepleiere kan bistå i individtilpasset barnehagetilbudet til den enkelte) – burde det være innlysende at vi ikke argumenter for en ny diagnostisk praksis.
Ordet sensitivt burde dermed i seg selv være uproblematisk. Koblingen sensitiv og personlighetstrekk er det problematiske – men personlighetstrekk er som nevnt irrelevant for teksten budskap. Det sentrale er om fenomenet vi omtaler eksisterer og om vi skal ta hensyn til at fenomenet eksisterer; ikke hvorvidt fenomenet er medfødte, er ervervet, om det er situasjonsavhengig eller uavhengig, over hvor lang tid fenomenet strekker seg, eller hvor mange barn som omfattes av fenomenet. Vi har imidlertid en enighet i ontologien, det vil si at Orm og Løkke (2018) benekter ikke at følgende fenomener eksisterer; «barna som trenger litt ekstra ro, litt ekstra hvile og søvn og litt ekstra kos», «[barn som]..er mer årvåkne, tar til seg flere inntrykk, merker seg lukt, lyd, lys og berøringer på mer intense måter enn andre og viser både glede og sinne litt ekstra godt», og «barn som blir fortere overstimulerte og utmattet enn andre». Derimot anerkjenner de det ontologiske utgangspunktet; «det er individuelle forskjeller i barns sensitivitet for omgivelsene» og at vi i noen tilfeller bør ta hensyn; «i visse tilfeller kan det være behov for å ta spesielle hensyn til slike forskjeller». Det er all enighet vi trenger for å fremme poengene i originalteksten.
Uansett er det slik at de ansatte i barnehagen må forholde seg til fenomenet uavhengig av om det er medfødt eller ervervet i løpet av leveårene. De ansatte må fortsatt forholde seg til fenomenet om det kun inntreffer på noen utvalgte tider og steder i barnehagen og om det i trygge hjemmeforhold inntreffer i mindre grad, de ansatte må forholde seg til fenomenet uavhengig om det varer i 6 måneder eller i alle årene barnet befinner seg i barnehagen, og de ansatte må forholde seg til fenomenet uavhengig av om det kun er ett barn som har det på denne måten, eller om det er et større antall barn.
Orm og Løkke (2018) argumenterer godt for at temperament er et bedre begrep for å fange opp de navngitte fenomenene hos barna i barnehagen, og vi er på ingen måte uenige i at temperament er godt begrep i denne sammenhengen. Samtidig ser vi at flere andre begreper kunne også vært passende, altså ulike faglige innfallsvinkler og tradisjoner er mulige. Eksempelvis fra utviklings- og traumepsykologien har det blitt etablert begrep som «toleransevindu» (Nordanger & Braarud, 2014), og denne tradisjonen dekker langt på vei flere av momentene Orm og Løkke (2018) fremhevet for temperament. Tradisjonen har en god forskningstradisjon bak seg og det er et voksende forskningsfelt. Samtidig kan alles sies å ha et «toleransevindu», og begrepet er ut fra samme logikk som anføres av Orm og Løkke, ikke stigmatiserende i seg selv. En mulig ulempe med begrepet «toleransevindu» er gjerne assosiasjoner til når det blir brukt, altså ofte når det foreligger en mistanke om en forutgående traume og/eller omsorgssvikt.
I en diskusjon om hva som stigmatiserer mest har vi ikke mye å tilføye, men så lenge fenomenet eksisterer og det er grunn til å ta hensyn til det, må det benevnes på et eller annet vis. Det er mange alternativer, listen stopper ikke på sensitiv eller temperament – det betyr et eget navn eller et bindestreknavn sammen med et større etablert navn. Temperament duger ikke i seg selv, for begrepet gjelder alle – det betyr at du må skilles ut som en person som har et helt eget spesielt temperament adskilt fra andre som har et mer «vanlig» temperament. Brukes begrepet sensitiv, eller særlig sensitivt, slik det brukes med begrepsapparatet «motivasjonelle operasjoner» i atferdsanalyse – blir det straks klart at vi samtlige er sensitive i ulik grad på en rekke stimuli og situasjoner; vi kan ha særlig sensitive for stimuli vi deler med mange, eller som vi deler med få. Begrepet særlig sensitivt i denne sammenhengen vil være fullstendig i tråd med atferdsanalytiske fortolkninger i tråd med blant annet Børge Holden sine analyser av sammenhengene mellom funksjonelle analyser, motivasjonelle operasjoner og psykiske lidelser (2006). En videre diskusjon om hvilke fagtradisjon og hvilke begreper som best vil fange opp barna som omhandles i denne teksten, ønsker vi selvfølgelig velkommen, men det er ikke vårt hovedanliggende og følgelig heller ikke noe vi har interesse av å forfølge videre i denne sammenhengen.
Orm og Løkke (2018) mener at vernepleierens mer spesialiserte kompetanse bør forbeholdes barn med utviklingshemming og alvorlige nevroutviklingsforstyrrelser, og at behovene som omtales i Jarsletta-Halvorsen og Halvorsen (2018), bør ivaretas av det ordinære fagpersonellet i barnehagen. Vi er i det minste enige om at det ordinære fagpersonellet i barnehagen er kapable til å drive barnehagedrift. Vår innstilling er at vernepleiere bør ha særskilt kunnskap om de nevnte brukergruppene, men ikke fastlåses til eksklusivt til å kun yte bistand til denne brukergruppen. Barnehager kan også, som i mange andre arenaer i arbeidslivet, profilere på tverrfaglig samarbeid. Vernepleiere har en særskilt kompetanse som passer utmerket inn i barnehager, også for de med særskilt behov, uavhengig om det er barn som trenger somatisk/medisinsk oppfølging, andre diagnoser (inklusivt utviklingshemming og alvorlige nevroutviklingsforstyrrelser) som trenger ekstra kompetanse, eller om det er barn som har utfordringer uten å være diagnostisert.
Janne Jarsletta-Halvorsen (Vernepleier og masterstudent i Psykososialt arbeid)
Lars Rune Halvorsen (Førstelektor)
Relaterte innlegg:
Referanser
Holden, B. (2006). Funksjonelle analyser av atferd som inngår i psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Et atferdsanalytisk supplement til tradisjonelle ICD-10-diagnoser. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 33, 119-139.
Jarsletta-Halvorsen, J. & Halvorsen, L. R. (2018). Sensitive barn og vernepleiere i barnehagen. Hentet fra: https://vernepleier.no/2018/11/sensitive-barn-og-vernepleiere-i-barnehagen/
Orm, S. & Løkke, J, A. (2018). Er begrepet «særlig sensitive barn» et godt valgt begrep og trenger disse barna vernepleiere? Hentet fra: https://vernepleier.no/2018/11/er-begrepet-saerlig-sensitive-barn-et-godt-valgt-begrep-og-trenger-disse-barna-vernepleiere/
Nordanger, D, G. & Braarud, H, C. (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 51, 530-536.
