Tverrfaglig samhandling – Å lære noe som ennå ikke finnes

Tverrfaglig samhandling er ofte knyttet til arbeidet rundt personer som har behov for tjenester fra flere instanser. Det kan være prosessen med å utarbeide en individuell plan, møte mennesker i krise i tverrfaglige innsatsteam eller tverrfaglige møter på en rehabiliteringsavdeling. Å arbeide tverrfaglig kan være utfordrende, men det er lite fokus på den tverrfaglige arbeidsprosessen. Det er stadig økende krav til effektivitet og konkrete arbeidsoppgaver blir ofte prioritert foran utviklingsarbeid. Fokuset blir på enkeltsaker uten at det blir satt av tid til å snakke om hensikten med å jobbe tverrfaglig eller hvilken kompetanse det er behov for i teamet. Dette kan gå på bekostning av kvaliteten i det tverrfaglige arbeidet, og føre til at man i liten grad får effekt av at flere ulike faggrupper skal jobbe sammen. Gjennom arbeid som vernepleier, som lektor på en vernepleieutdanning og i de siste årene som doktorgradsstipendiat har jeg sett tverrfaglig samhandling fra flere vinkler og blitt opptatt av hvordan vi kan sikre bedre kvalitet i det tverrfaglige arbeidet. I denne teksten vil jeg slå et slag for å se på tverrfaglig samhandling som en felles læringsprosess.

Å arbeide tverrfaglig innebærer at de som skal samhandle innehar ulik kompetanse. Å bli kjent med hverandres kompetanse er viktig for å danne et godt grunnlag for tverrfaglig samhandling. I mange tilfeller vektlegges dette i liten grad. Samarbeidet starter gjerne med en runde rundt bordet der navn, profesjon og arbeidssted presenteres. Utover det utforskes ikke gruppas kompetanse ytterligere før det «egentlige arbeidet» settes i gang. Det gir et begrenset innsyn i hvilken kompetanse som faktisk ligger i gruppa. Dette kan speile et tradisjonelt perspektiv på kunnskap som noe statisk og objektivt, i motsetning til å se kunnskap og kompetanse som noe som er dynamisk og i stadig utvikling (Irgens, 2007). Dette har igjen sammenheng med hvordan vi definerer kompetanse, om det er knyttet til erfaring både fra jobb og livet for øvrig, eller om kompetanse forstås som noe man i all hovedsak får gjennom formell utdanning.

Samarbeid er ikke i utgangspunktet tidsbesparende. I starten av et nyetablert samarbeid kan det å løse en oppgave sammen ofte kreve mer tid enn det ville gjort å arbeide alene. Profesjonelle som deltar i tverrfaglig samarbeid opplever ofte at de de skal samarbeide med ikke forstår begrensningene som ligger i den virksomheten de kommer fra. Det kan handle om krav til saksbehandlingstid, økonomi eller lovverk (Bulling, 2014; Bulling, 2011; Bulling og Berg, 2018). Doktorgradsarbeidet mitt har bygd på et feltarbeid i tverrfaglige familiesenter. Familiesentrene hadde ulike tverrfaglige team og hvor mye ressurs som skulle brukes på å drifte slike team var stadig oppe til diskusjon i ledergruppene. En av lederne var bekymret for at den tverrfaglige samhandlingen var tidskrevende og mente at det måtte være tilstrekkelig å jobbe sammen i enkeltsaker der det var nødvendig. «Hvorfor trenger vi et tverrfaglig team hvis alle vet hvor døren (til de andre tjenestene) er?» Andre ledere så det tverrfaglige arbeidet som en mulighet for å bygge en felles kompetanse(Bulling og Berg, 2018). Tverrfaglig samhandling kan ses som en arena for å utvikle konteksttilpasset kunnskap. Da blir målet for tverrfaglig samarbeid å utvikle ny viten- en merviten som den enkelte fagperson ikke kan utvikle alene (Galvin, 2008). Hvis det tverrfaglige samarbeidet skal bidra til ny kunnskap må arbeidsprosessen innebære noe mer enn arbeidsfordeling og ansvarsavklaring. Det blir viktig å diskutere hensikten med den tverrfaglige samhandlingen og se dette i sammenheng med hvilke arbeidsformer som er hensiktsmessig for å oppnå dette (Boston og Gill, 2011). Tid som ikke er knyttet til enkeltsaker vil være avgjørende for å være i stand til å løfte prosessen fra å bli oppgaveorientert til å bidra til utvikling av en felles kompetanse. Hvis tverrfaglig samhandling ses som en kunnskapsutviklende prosess vil det å delta aktivt for å øke den samlede kompetansen bli en investering for tjenesteutvikling. Personer må inviteres til å bidra med sin kompetanse «ikke bare når problemene oppstår, men også i fredstid” (Kinge, 2012).

Engström (2001) argumenterer for at utvikling av ny tverrfaglig praksis er en felles læringsprosess. Han vektlegger behovet for å forhandle fram et felles arbeidsområde for deltakerne i det tverrfaglige teamet på en måte som samtidig bevarer integriteten til den enkelte deltaker. Gjennom å erkjenne at deltakerne har forskjellig kompetanse og må forholde seg til ulike styringsstrategier som lovverk og rutiner kan ulikheten bli en ressurs som gir dynamikk og energi til arbeidet. Han kaller denne måten å arbeide på for ekspansiv læring, en kreativ prosess der deltakerne skaper noe nytt, noe som ikke fantes før samhandlingen startet.

Vi skal levere tjenester i en verden der forutsetningene for tjenesteyting er i rask endring. Det krever nytekning og utvikling. Det er behov for åpne diskusjoner om hva hensikten med tverrfaglig samhandling skal være. Når er det hensiktsmessig å samhandle på tvers? Hvilke oppgaver skal løses i særtjenestene? Når er det behov for å utvikle nye tjenester eller tilbud? Tverrfaglig samhandling kan ses som en arbeidsmåte for å utvikle velferdstjenestene. Hvis målet er å lære noe sammen, bruke kreativiteten og finne nye løsninger, blir tverrfaglig samhandling en samskapingsprosess, der alle deltakerne har en verdifull stemme.

Referanser

Boston, J. og Gill, D. (2011) Working Across Organisational Boundaries: The Challenges for Accountability. I: Ryan, B. & Gill, D. red. Future State: Directions for Public Management in New Zealand. Amazon Digital Services LLC, Victoria University Press.

Bulling, I. 2014 Samhandling- avhengig av et mangfold av faktorer. I: Nordtug, B. et al. red. Sammen fremmer vi helse: helsefremming gjennom sosial støtte og samhandling. Levanger: HINT : Forlaget Helse-Frelse.

Bulling, I. S. 2011. “Barnet er helt”: en studie av samhandling rundt barn og unge med sammensatte behov. Mastergrad, NTNU.

Bulling IS and Berg B. (2018) “It’s our children!” Exploring intersectorial collaboration in family centres. Child & Family Social Work 23(4): 726-734.

Engeström, Y. 2001 Expansive Learning at Work: Toward an Activity Theoretical Reconceptualization. Journal of Education and Work, 14 (1), s. 133-156.

Galvin, K. 2008 Det kommunale hjelpeapparatet. I: Kvello, Ø. red. Oppvekst- om barns og unges utvikling og oppvekstmiljø. . Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Irgens, E. J. 2007 Profesjon og organisasjon : å arbeide som profesjonsutdannet. Bergen: Fagbokforlaget.

Kinge, E. 2012 Tverretatlig samarbeid omkring barn : en kilde til styrke og håp? Oslo: Gyldendal akademisk.

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.