Et lite valg til besvær? En betraktning om alt fra rus og romantikk til kaloriinntak

Livet kan betraktes på mange måter. Et interessant, om enn ikke romantisk aspekt, er å betrakte livet som en serie med sammenhengende valg. Fravær av romantikk ved en slik innstilling kan imidlertid kompenseres for ved at dette perspektivet gir mulighet til en faglig refleksjon over forhold som i neste omgang er av betydning for romantikken. Begrunnelsen er at hver dag står vi i en rekke valgsituasjoner hvor vi kan gjøre den andre vel, eller vi kan skape distanse og splid. Summen av valgene avgjør om romantikken og relasjonen bevares, eller om den visner. Utfordringer med eksempelvis rus kan også sees på som en serie med valg; rusinntak eller noe annet enn rusinntak. I forkant av hvert rusinntak er det dermed en valgsituasjon, og en serie med denne type valg utgjør til sammen et atferdsmønster. På et tidspunkt er det mulig å si at vi har beveget oss fra et enkeltstående valg om rus eller ikke-rus, til at det vi velger per gang er intet mindre enn en videreføring av et større atferdsmønster.

Tilsvarende vil det være for alle som har lagt til seg vanen med å spise litt ekstra godt med kaloriholdige varer per dag; hver eneste gang vi står ovenfor potegullposen, eller sjokoladeplaten, utgjør det som kan kalles en valgsituasjon. En serie med slike valg er avgjørende for grunnlaget for å kalle noe for et atferdsmønster. Etableres atferdsmønster for småspising av ekstra kalorier i løpet av dagen, vil vi ved hvert av valgene til slutt ikke bare velge noen ekstra kalorier fordi vi er «verdt det» der og da, men vi velger opprettholdelse av et større atferdsmønster. Hvorvidt rusinntak, eller forhøyet kaloriinntak er noe å bry seg om, er langt på vei et normativt spørsmål. Vi besvarer delvis det normative spørsmålet med å koble valgsituasjonene til ønsker for et godt liv. Først vil vi utdype noen aspekter ved de deskriptive sidene ved valgsituasjonene.

Atferdsøkonomi og diskontering

Endringer i preferanse skjer til stadighet for oss mennesker. I små og store dagligdagse valgsituasjoner kan vi erfare sterke krefter som drar oss mot å velge alternativer som foretrekkes i mindre grad i utgangspunktet. For eksempel har de aller fleste av oss opplevd å dumpe ned i sofaen med en god kopp te og Netflix etter middag og den planlagte treningsøkten på helsestudioet gikk i vasken i dag igjen. Hva kjennetegner slike endringer eller variasjoner i preferanse? Hva er grunnene til at mennesker i mer eller mindre grad, på ett tidspunkt kan uttrykke preferanse for eksempelvis trening, for så i neste omgang å velge et uforenelig alternativ?

I atferdsøkonomisk forskning (Heather & Vuchinich, 2003) har man over tid studert slike preferanseendringer. Atferdsøkonomi har som et sentralt utgangspunkt at kunnskaper om hvordan mennesker tar beslutninger og gjør sine transaksjoner, må baseres på psykologisk kunnskap. At mennesker har begrensninger i sin evne til å være rasjonelle, er således en viktig forutsetning. I tillegg er det på det rene at daglige valg i menneskers liv påvirkes av en rekke faktorer. To slike faktorer som er veldokumentert i atferdsøkonomisk forskning, er hvordan Tid og Sannsynlighet spiller inn når folk foretar valg. Usikkerhet er et sentralt aspekt, men i denne teksten berøres ikke dette nevneverdig. I stedet fokuseres Tidsfaktoren, nærmere bestemt tidsutsettelse som en sentral faktor i valg mellom ulike og uforenelige alternativer på kort og lang sikt (i.e. Smaller Sooner [ss] versus Larger Later [LL] ).

For å forstå hvordan preferanseendringer skjer, benyttes begrepet diskontering (nedskriving). Diskontering relateres til hvordan den subjektive verdien av ulike valgalternativer, nedskrives som et resultat av tid (Temporal diskontering). Med andre ord, eller med et vokabular som vernepleiere kjenner godt; Verdien av en forsterker endrer seg avhengig av hvor lenge det er til forsterkeren blir tilgjengelig. Verdien av en forsterker er med andre ord relativ og mister verdi dess lengre utsettelse det er til den faktisk leveres. Dette gjør sitt til at andre og mer umiddelbare forsterkere (SS) kan utkonkurrere større, men mer utsatte forsterkere (LL). Sett at du får valget mellom å motta kr. 100,- nå, eller kr. 105,- om 2 uker. Sannsynligheten er stor for at de fleste av oss velger kr. 100,- nå. I dette eksempelet reduseres verdien av kr 105,- som følge av tidsmessig utsettelse, og du lander på å velge kr. 100,- nå i stedet for en litt større pengesum om 2 uker. Dersom man tar tankeeksperimentet litt lenger, og du får valget mellom kr. 100,- om 12 måneder, eller kr. 105,- om 12 måneder og 2 uker. Hva skjer da? Jo, de aller fleste av oss vil velge kr. 105,- om 12 måneder og 2 uker fremfor kr. 100,- om 12 måneder. Så selv om størrelsene objektivt sett er like, så endrer vår preferanse seg når tidsutsettelsen endres. Ett tredje element i det samme tankeeksperimentet er at selv om du i dag velger kr. 105,- om ett år og 2 uker, så vil du etter 12 måneder når de 100,- kronene blir tilgjengelige, kunne komme i en situasjon hvor din preferanse endrer seg, og du velger allikevel kr. 100,- fremfor kr. 105,- to uker senere. Begge alternativene diskonteres, men eksempelet tyder på at denne diskonteringen ikke er konstant. Den subjektive verdien av de to pengesummene endrer seg ulikt.

Eksempelet ovenfor illustrerer kanskje det mest slående funnet i forskningen, nemlig at diskontering ikke skjer i en konstant rate. Diskonteringsraten er hyperbolsk (            hyperbolsk diskontering), da den foregår i en rate som er relativ til tidsutsettelsen (Green & Myerson, 2004).  Dess nærmere forsterkeren man kommer, jo hurtigere skjer diskonteringen (merk at selv om diskontering betyr nedskriving av verdi, så vil dette innebære at når du nærmer deg forsterkeren, så øker verdien). Dette innebærer at forsterkere som blir tilgjengelige, kan øke betraktelig i verdi og dermed overskygge større, men utsatte forsterkere. Ta eksempelet med trening. Klokken 08.00 bestemmer Pål seg for å gå på treningsstudio kl. 18.00 samme ettermiddag (trening er forbundet med mange positive konsekvenser, som foretrekkes av Pål). Han har lyst til å bryte mønsteret sitt hvor han dumper ned i sofaen etter middag og blir sittende inaktiv foran TV’n i flere timer. Etter middagen kl. 17.30, føler han seg god og mett, litt trøtt og sliten, og han setter seg ned i sofaen. Valget er på mange måter knyttet til forholdet mellom SS versus LL hvor det å sette seg i sofaen er en mindre forsterker som er umiddelbart tilgjengelig (SS), versus trening som er forbundet med større forsterkere på lengre sikt (LL). I eksempelet endres preferanse, og Pål repeterer atferdsmønstret som han ønsker å bryte.

Det er to hovedpoenger i dette eksempelet. Det ene er at hyperbolsk diskontering beskriver hvordan slike preferanseendringer skjer, mens det andre poenget er at slike selvkontrollsituasjoner ofte er knyttet til valg mellom ulike atferdsmønstre. I eksemplet uttrykker i realiteten Pål kl. 08.00, preferanse for et alternativt atferdsmønster (LL) som er forbundet med store og kumulative gevinster på sikt (regelmessig trening), fremfor det eksisterende atferdsmønstret (SS) preget av inaktivitet (sofa og TV). Dynamikken er omtrent som følger: Atferdsmønsteret regelmessig trening foretrekkes fremfor atferdsmønsteret inaktivitet. Samtidig er valget mellom sofa/TV versus trening i dag, et enkeltstående valg, og i dette enkeltstående valget foretrekkes sofa/TV foran trening (se for eksempel Rachlin (2000), som utdyper denne dynamikken mellom enkeltstående valg og atferdsmønstrene disse er forbundet med). Kunnskap om diskontering er med andre ord viktig for å øke kunnskapen om hvilke atferdsmessige og motivasjonelle prosesser som er i sving når mennesker utvikler atferdsmønstre av overdrevent og repeterende forbruk.

Motivasjonelle faktorer, diskontering og rusmiddelmisbruk

Motivasjonelle faktorer spiller en sentral rolle i preferanseendringer. Deprivasjon og metning vil være en avgjørende faktor for i hvilken grad atferdskonsekvenser er forsterkende. Motivasjonelle operasjoner er foranledningshendelser som påvirker verdien av forsterkere, og sannsynligheten for atferd (Laraway, Snycerski, Michael, & Poling, 2003). Slike hendelser kan for eksempel ha etablerende (øker verdi), eller avtakende (reduserer verdi) effekter på forsterkeren. I tillegg vil motivasjonelle operasjoner ha effekt på selve atferden, ved at de kan øke eller redusere sannsynligheten for at atferd vil forekomme. I for eksempel rusmiddelavhengighet, vil for eksempel følelsesmessige problemer og ubehagelige tanker kunne ha den effekt at når personen opplever disse vanskelige følelsene og ubehagelige tankene, så øker forsterkerverdien av for eksempel medikamentet Sobril (etablerende operasjon), og samtidig øker sannsynligheten for inntak av Sobril (evokativ effekt på atferd – ubehaget blir borte ved inntak). Motivasjonelle operasjoner bidrar dermed til å kaste lys over hyperbolsk diskontering, eller hvordan endringer i preferanse ikke kun er et resultat av tidsmessig utsettelse, men også et resultat av personens læringshistorie og de kontekstuelle og til dels komplekse motivasjonelle faktorene som er i sving når personer tar valg i nåtid.

På hvilken måte er dette relevant? Diskontering har vært undersøkt i flere studier på mennesker med rusmiddelmisbruk og avhengighetsproblematikk. Gjennom å la deltakerne gjennomgå valgprosedyrer hvor de skal gjøre hypotetiske valg på kort og lang sikt, er det mulig å beregne seg frem til i hvor stor grad personen diskonterer fremtidige konsekvenser. På denne måten kan man beregne en persons diskonteringsgrad, og siden diskontering relateres til tendensen til å velge SS foran LL, har man i atferdsøkonomien foreslått at diskonteringsgrad er et nyttig mål på impulsive valg. De slående funnene i slike studier, knytter seg til at mennesker med rusmiddelavhengighet viser høyere grad av diskontering, enn personer som ikke har rusproblemer. Med andre ord så viser forskningen at rusmiddelavhengige nedskriver (diskonterer) verdien av fremtidige konsekvenser i signifikant større grad enn ikke-avhengige. Disse resultatene er funnet i en rekke internasjonale studier, og på tvers av ulike rusmidler (som for eksempel alkoholavhengighet, opiatavhengighet, avhengighet til sentralstimulerende rusmidler, kokain o.l.) (Koffarnus, Jarmolowicz, Mueller, & Bickel, 2013). Funnene kan gi optimisme i et felt hvor det er utfordrende å finne gode måleindikatorer på effekt av behandling. Diskontering kan være ett slikt mål, og det er også publisert en del studier med lovende resultater som forsøker å se på om det er mulig å endre personens grad av diskontering ved ulike intervensjoner.

Et hovedspørsmål i forlengelsen av denne kunnskapen om hvilke prosesser, kontekstuelle og motivasjonelle forhold som er tilstede når endringer i preferanse oppstår, knytter seg til hva som skal til. Hva skal til for å klare å stå imot de sterke og umiddelbare fristelsene som utkonkurrerer langsiktige preferanser og ønsker?  Langsiktig tenkning, og det å inkludere fremtidige konsekvenser i valgene man gjør i nåtid, blir en hovedutfordring. I behandling av rus og avhengighetsproblematikk, så vel som i ulike typer av selvendringsprosjekter, vil én fellesnevner være til stede. En avgjørende faktor vil knytte seg til snakking og særlig da til hvordan man snakker med seg selv.

Regelstyring og sjølsnakking

Regelstyring er en teknisk betegnelse på et velkjent fenomen hos mennesker (Watson & Tharp, 2013); det handler om de gangene vi, eller andre, gir oss instrukser om hvordan vi skal handle i gitte situasjoner og vi samtidig klarere å handle i tråd med de gitte reglene. Et viktig tilleggsaspekt er hvordan vi snakker med oss selv om hendelser, eller stimuli, har en samtidig kapasitet til å påvirke verdien av nettopp de samme hendelsene, eller stimuliene. Hvordan vi snakker med oss selv under valgsituasjoner er dermed interessant. Når vi er på trygg avstand, både rent fysisk og i tid, samtidig som vi er «mette» på stimuliene vi ofte har en tendens til å higer etter, er antagelsen at vi snakker til oss selv på en helt annen måtte enn når vi er i nær avstand til de samme stimuliene. Vi beveger oss fra en gradvis til en brå endring i selvsnakking, alt avhengig av vår nærhet til stimuliene.

Når vi nærmer oss de prefererte stimuliene, om det er ulovlige rusmidler for en rusmiddelbruker eller bolledisken på bensinstasjonen for en sliten småbarnsforelder, oppstår det endringer i sjølsnakkingen til den enkelte. Fra gradvis til ganske så brått begynner sjølsnakkingen å bli proaktiv mot de aktuelle stimuliene. Vi vektlegger i større grad de gode egenskapene som smak, lukt, taktile opplevelser og virkningen de har på kroppen vår. Samtidig har vi en tendens til å snakke mindre, eller ingenting om de mer negative aspektene ved de samme stimuliene.

Parallelt har vi ofte gode grunner til å avstå fra stimuliene; vi kan ha ønske om et liv i fravær av alle ulempene et liv med rusmisbruk medfører, eller en sunnere livsstil, som medfører at vi faktisk orker å holde ut viktige aktiviteter sammen med familie. Fra dette overordnede perspektivet, blir de mer abstrakte verdiene mindre fremtredende i sjølsnakkingen når vi nærmer oss de attraktive nåværende stimuliene. Vi kan til og med begynne å trekke frem problematiske sider ved de mer overordna verdiene; «Et firkanta A4-liv er uansett ulidelig kjedelig og ikke noe for meg», eller «Jeg er voksen og bestemmer selv. Ingen skal diktere hva jeg spiser, og dessuten er det ingen mål i seg selv å være en tynn strekk».

Diskonterings-effekten og påvirkning av sjølsnakking slik det er anvendt i denne teksten, kan settes i sammenheng med første-, andre-, og tredjeordensønsker (Griffin, 1986; Halvorsen, 2018). Rusmiddelinntak kan betraktes som et viktig førsteordensønske for rusmiddelmisbrukere, altså et rent hedonistisk ønske. Ønsket er viktig for den enkelte og det varer over tid; antagelig er det en kombinasjon av at rusinntak fører til gode effekter i kroppen og at rusinntak samtidig demper annen ubehag. Derimot er det urimelig å anta at mennesker med betydelige rusproblemer og en livsstil som genererer vesentlige negative sideeffekter over tid, ser for seg at et liv hvor man er under ruskontroll er det ultimate ønskelivet, et liv de hadde foretrukket å velge hadde de kunne velge fritt. Det er manglende samsvar mellom de konkrete og håndfaste førsteordensønskene, og de mer abstrakte og diffuse tredjeordensønskene – altså ønsker for hva slags liv som foretrekkes å leve.

Mange vil kjenne seg igjen i at det å unne seg noen gode kaloribomber, som sjokolade og potetgull, er et viktig førsteordensønske, et gode som bidrar til å gjør livet verdt å leve. Imidlertid er det mange som samtidig ønsker at de kunne klart å kontrollere, eller moderere, inntaket sitt bedre. Det vil si at de har utviklet andreordensønsker om å begrense et sett med førsteordensønsker, men de befinner seg regelmessig i valgsituasjoner hvor de mangler tilstrekkelig sjølkontroll for å velge de abstrakte og mer diffuse andreordensønskene. Kunnskap om diskonteringseffekten og effekten av sjølsnakking som oppstår i forbindelse med diskontering, bidrar med et analytisk verktøy for analysere nettopp valgsituasjonene som påvirker første,- andre, – og tredjeordensønsker. Profesjonsutøvere kan bidra til at mennesker blir bedre i stand til å håndtere utfordrende valgsituasjoner med førsteordensønsker. Et steg på veien er å utruste folk med tilstrekkelig forståelse for valgsituasjoner og den påfølgende kompetanse som skal til for å håndheve sine andreordensønsker. Dette vil være et viktig steg i retning av å faktisk være i stand til å leve et ønsket liv i tråd med sine tredjeordensønsker.

Innlegget er skrevet av Yngve Herikstad (Høgskolelektor, Høgskolen i Østfold) og Lars Rune Halvorsen (Førstelektor, Høgskolen i Østfold)

 

Referanser

Green, L., & Myerson, J. (2004). A Discounting Framework for Choice With Delayed and Probabilistic Rewards.

Psychological Bulletin, 130(5), 769-792.

Griffin, J. (1986). Well-Being: Its Meaning, Measurement and Moral Impor­tance. Oxford: Oxford University Press.

Halvorsen, L. R. (2018). Første-, andre- og tredjeordensønsker: et bidrag i arbeidet med å forstå selvbestemmelse og autonomi. Hentet fra: https://vernepleier.no/2018/09/forste-andre-og-tredjeordensonsker-et-bidrag-i-arbeidet-med-a-forsta-selvbestemmelse-og-autonomi/

Heather, N., & Vuchinich, R. E. (2003). (Red.) Choice, behavioural economics and addiction. Amsterdam: Pergamon.

Koffarnus, M. N., Jarmolowicz, D. P., Mueller, E., & Bickel, W. K. (2013). Changing delay discounting in the light of the competing neurobehavioral decision systems theory: A review. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 99(1), 32-57.

Rachlin, H. (2000). The science of self-control. Cambridge, Massachusetts.: Harvard University Press.

Watson, D. & Tharp, R. G. (2013). Self-directed Behavior : Self-modification for Personal Adjustment. International ed of 10th revised ed. London: Cengage Learning, Inc.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.