Sarpsborg: en fremoverlent kommune går nye veier i tjenestene til utviklingshemmede

FOTO: MIKKEL EKNES

To vernepleiere: Arnfinn Andreassen er enhetsleder for Boveiledning sentrum. André Paulsberg har vært prosjektleder for et spennende utviklingsarbeid i Sarpsborg kommunes tjenester til utviklingshemmede, “Fagutvikling og implementering i Boveiledningstjenesten”. Med forankring i kommuneledelsen skal de nå sammen med de ansatte fornye og utvide kommunens arbeids- og aktivitetstilbud for personer med ulike funksjonsnedsettelser.

Dere er i startfasen med å utvikle kommunens arbeids- og aktivitetstilbud for personer med utviklingshemming. Hva er det dere skal i gang med?

André: Vi ønsker å strekke oss ut mot eksterne private og offentlige aktører. Men i første rekke handler det om å videreutvikle det tilbudet vi allerede har – for eksempel ved å prøve å treffe et bredere spekter av funksjonsnivåer med arbeids- og aktivitetstilbudet. Her tenker vi blant annet på de som sjelden blir hørt – de som har dyp eller alvorlig utviklingshemming. Vi ønsker å tilby større variasjon i aktiviteter, aktiviteter som er mer tilpasset den enkelte, der vi kan ta utgangspunkt i det vedkommende ønsker selv.

Arnfinn: Fra før har vi to store arbeids- og aktivitetssenter. Vi har VTA-plasser i skjermet virksomhet og en og annen arbeidsplass her og der i bedrifter som vi har hatt samarbeid med oppigjennom, men bare helt enkeltvis. Nå ønsker vi å gå utenfor de rammene vi har operert innenfor. Vi har noen brukergrupper som faller mellom flere stoler og ønsker å se om vi kan utvikle et tilbud til dem også.

Er dette noe som kommer fra ledelsen, eller er det dere som har ivret frem dette?

Arnfinn: I forlengelsen av arbeidet med «Platform for livslange tjenester» der over 100 tjenesteytere har bidratt direkte, begynte mange av oss, samt kommuneledelsen å snakke om utvikling av tilbud knyttet til arbeid og aktivitet. Vi la frem en skisse for kommunesjefen på noe vi kunne tenke oss, og hun oppfordret oss til å gå videre med det og lage en prosjektbeskrivelse. Så det har vært en dialog. En annen driver er at brukergruppen er i ferd med å endre seg. Det kommer yngre mennesker som aldri har vært innom en institusjon. De har bodd hjemme hele sitt liv, er blitt voksne og flytter ut, og de kommer til oss med helt andre forventninger til aktivitet og arbeid

Hva sier de?

Arnfinn: Det er flere som sier at de kunne tenke seg å gjøre noe annet enn det de har av arbeids- og aktivitetstilbud i dag. For eksempel er ett av arbeidstilbudene vi har hatt å pakke skruer for en lokal bedrift. Det skal vi fortsette med, for flere av de som gjør det trives med det. Men,

André: Noen ønsker seg også noe annet og da ønsker vi aktivt å se på mulighetene for å kunne tilby noe annet.

Arnfinn: Ja, og så er selvfølgelig pårørende også er pådrivere her. De ønsker flere muligheter for sine nå voksne barn, noe annet enn bare aktivitetssenter

Så, her har vi altså en ny generasjon personer med utviklingshemming med nye forventninger og en tjeneste og en kommune som ønsker å komme dem i møte?

Arnfinn: I forbindelse med «Plattform for livslange tjenester» har vi satt veldig fokus på brukermedvirkning – brukerstemmen, som vi foretrekker å si – over tid. Vi jobber på ulike måter for å ivareta at brukernes ønsker og synspunkter skal gjenspeile seg i det tjenestene de mottar. Gjennom de siste fire årene har det vært en økning i antallet som deltar i ansvarsgruppearbeidet: vi spør hva de ønsker, og sakte men sikkert står de mer i fokus selv.

André: Og akkurat det spørsmålet, «hva ønsker du?», det forplanter seg ut i tjenestene. Det er en gradvis, men klar endring i fokus: fra å spørre «hva er dine utfordringer?» til «hva er dine ressurser?»

Er det slik at det setter i gang en prosess hos tjenestebrukerne når de møter samme spørsmålet gjentatte ganger?

Arnfinn: Ja, helt klart

André: Vi ser det i forhold til å delta på ansvarsgruppemøter, og personer som vi har tenkt at deltakelse i ansvarsgruppemøter vil være for krevende for. Når de får trening og øvelse – kanskje først én til én med primærkontakten sin, så med to – så ser mange sakte, men sikkert hvilke muligheter som ligger der og at det de sier faktisk fører til konkrete endringer for dem. Det er ikke sikkert første møte fungerer så godt. Kanskje heller ikke andre, men kanskje på åttende knekker mange koden og skjønner at her ligger det muligheter. Jeg tenker at det er en vesentlig endring som flere ansatte har gitt tilbakemeldinger på. Et vedvarende fokus på brukerstemmen gjør noe med holdningen og måten vi kommuniserer disse tingene på, både med brukere og mellom kollegaer.

Arnfinn: Og så er det et faglig ønske om å gi best mulig tjenester til de vi gir tjenester til. Vi ser noen der ute som kanskje ikke har noe vedtak i dag, men som vi ser kan trenge arbeidsplasser og liknende – det er et genuint ønske i kommunen og blant de ansatte om at «vi må endre oss, vi må gjøre ting annerledes», og vi ønsker å være med på det selv også. Det er jo positivt for de ansatte også å finne på nye ting, og gjøre nye ting. Det er også en del av drivkraften her. Og ikke minst har vi en ledelse som setter medarbeiderne i Sarpsborg veldig i fokus, og på en side forventer at medarbeiderne også skal bidra inn, men på en andre siden legger opp til en flat struktur og gir spillerom så vel som tillit.

Akkurat dette er jo et viktig element i det som kalles medarbeiderdrevet innovasjon?

Arnfinn: Vi har en rådmann som er opptatt av å utvikle tjenestene i kommunen, og er innovativ, en del kommunale rådgivere har tatt innovasjonsutdannelse – så, som kommune er vi opptatt av å videreutvikle tjenestene. Jeg tror vi gir rimelig gode tjenester i utgangspunktet, men så har vi en rådmann som utfordrer oss på å utvikle dem videre. Vi har et innovasjonsprosjekt i Sarpsborg kommune som er obligatorisk og går over to år, der alle lederne – kommunesjef, enhetsledere og teamledere – skal delta. Men det skal ut til den ytterste ansatte, med et budskap om at det er lov å tenke nytt og tørre å gjøre ting og si, «Nei, det gikk ikke – nei, nei. Da må vi gjøre noe annet». Alle lederne som deltar skal ha sine innovasjonsprosjekter, ledere og ansatte sammen, så dette som vi nå drar i gang rundt arbeid og aktivitet for personer med ulike funksjonsnedsettelser, det er faktisk min innovasjonsoppgave.

Men, dette store fokuset på innovasjon, på gode tjenester – betyr det at Sarpsborg en kommune med relativt romslig økonomi?

Arnfinn: Nei, vi er jo ikke det. Men vi har i mange år vært en veldig godt økonomisk styrt kommune, med klare prioriteringer fra politisk og administrativt hold. Vi har hatt utfordringer, men vi har vært styrt så godt at vi har kunnet forutse det, og vite når, og sette inn tiltakene tidlig. Det er trangt som i alle andre kommuner, men det er godt styrt.

2 Comments

  1. Skulle ønske man hadde snakket med mottakerne av tjenester og at de får uttale seg fritt uten ytre påvirkning.
    Dessuten synes jeg at innholdet i tjenestene har et reg av institusjonalisering.

  2. En spennende og relevant kommentar, Wangen! Det hadde absolutt vært betimelig å også intervjue nåværende eller tiltenkte brukerne av tjenestene som er under utvikling. Når jeg valgte å intervjue bare disse to, var det av rent praktiske grunner. De var tilstede på en konferanse der jeg også var, og vi fikk presset inn den halvtimen dette tok. Måtte jeg gått grundigere til verks, hadde det ikke blitt noen sak nå. Jeg mente – og mener – det var viktig å få frem noe om dette, for å kunne inspirere andre kommunale tjenester til liknende videreutvikling av sine tjenester. Som Paulsberg sier, ønsker Sarpsborg å tilby større variasjon i aktiviteter, og aktiviteter mer tilpasset den enkelte tjenestebruker, der de kan ta utgangspunkt i tjenestebrukere ønsker selv (eller kan tolkes som å ønske selv, ettersom noen av de man her ønsker å utvikle tilbud til er personer med dyp eller alvorlig utviklingshemming). Slike ønsker mener jeg peker i riktig retning (og bort fra institusjonalisering i betydningen ensrettete og standardiserte ordninger, systemer av regler som styrer personer i deres valg). Men dette med institusjonalisering er Andreassen og Paulsberg i en bedre posisjon til å svare på, og det håper jeg de gjør. Vennlig hilsen, Thomas Owren, (her som journalist for Vernepleier.no)

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.