Et google-søk på begrepet «tverrfaglig» gir noe sånn som 2.4 millioner treff og bibliotekets tjeneste Oria gir 3009 treff (dato: 27.12.2018). Begrepet «tverrfaglig» finner en leser ikke kun i akademisk faglitteratur, en rekke oppslagsverk og studentarbeider, men også i en rekke offentlige NOUer og stortingsmeldinger, datert fra nåtid og mange år tilbake i tid.
Et google-søk på begrepet «tverrfaglig» gir noe sånn som 2.4 millioner treff og bibliotekets tjeneste Oria gir 3009 treff (dato: 27.12.2018). Begrepet «tverrfaglig» finner en leser ikke kun i akademisk faglitteratur, en rekke oppslagsverk og studentarbeider, men også i en rekke offentlige NOUer og stortingsmeldinger, datert fra nåtid og mange år tilbake i tid. Budskapet er ofte det samme; tverrfaglighet er bra, borgere lider unødvendig fordi velferdsstatens byråkratiske virkemidler (les; profesjoner) ikke er samstemte, suksesshistorier basert på at det ble en bedring av tverrfaglighet, og at en rekke av velferdsstatens utfordringer vil reduseres bare virkemidlene blir bedre på det tverrfaglige.
Alle er tilsynelatende enige om at tverr er bra, men velferdsstatens utfordringer ser ikke ut til å reduseres av denne enigheten. Hva er da problemet? Et problem som kan mistenkes er at et av velferdsstatens virkemidler, nemlig profesjoner, ikke får til det tverrfaglige samarbeidet godt nok. Men er dette uten videre sant, eller hele forklaringen? Deltakerne på Gunnar Vold Hansens tiltredelsesforelesning som professor på Høgskolen i Østfold (29.11.2018) fikk muligheten til å bli utfordret på akkurat denne vante måten å se på problemet på. Gunnar Vold Hansen har gjort noe så artig som å benytte seg av begge karrierestigene for høyere utdanning; førstelektor/dosent og førsteamanuensis/professor. Mye av arbeidet som ligger til grunn for denne karrieren er studier av aspekter som omhandler arbeidslivet, samarbeid og tverrfaglighet. Her følger en kortfattet og komprimert fortolkning av budskapet på den aktuelle tiltredelsesforelesningen, for egen regning og ispedd noen betraktninger.
En mulig tolkning av den omfattende litteraturen om tverrfagligheten er at problemet ligger hos profesjonene. Profesjonene er nødvendigvis en abstraksjon som eksisterer ikke per se og som en faktisk enhet ute i tjenestene, men derimot eksisterer de konkrete profesjonsmedlemmene som er ansatte på helt bestemte tjenestesteder. Når profesjonsmedlemmene, slik som vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer, velferdsvitere og sykepleiere, ikke får til et tverrfaglig samarbeid, må det nødvendigvis derfor skyldes egenskaper hos de enkelte profesjonsutøverne. De mest nærliggende forklaringene er at profesjonsutøveren enten lider av a) manglende vilje og interesse for tverrfaglighet, eller b) er kunnskapsløs om hvordan engasjere seg i og gjennomføre tverrfaglighet. Konklusjonen er uansett at det er den enkelte profesjonsmedlemmet som er problemet – det er altså et såkalt individproblem. Løsningen følger logisk av dette resonnementet; vi må reparere individet, eller i det minste sørge for at nye profesjonsmedlemmer i utdanningsløpet, ikke kommer ut med de samme defektene som de gamle profesjonsmedlemmene.
Men dette kan oppfattes som freidig, for ikke å si frekt, å hevde at manglende resultater på tverrfaglighet enten skyldes manglende vilje, eller kunnskap hos profesjonsmedlemmene. Mer brutalt kan profesjonsmedlemmene nå enten kalles dumme og/eller ukyndige. Et alternativ; hva om det faktisk er hvordan tjenestene er organisert, inkludert hva som premieres og hva blir sanksjonert, avhengig av arbeidstakernes opptreden i møte med kompliserte og kompleks arbeidsoppgaver, som har en avgjørende betydning. I tillegg vil profesjonsutøveren bli tildelt et formelt mandat, og muligens også et opplevd mandat basert på mer eller mindre uformelle kulturelle betingelser på arbeidsplassen, om hva den konkrete arbeidsrollen innebærer og arbeidsoppgaver som følger. Typ; myndighetsområde og rekkevidde på dette, ressurser tilgjengelig, pålagte arbeidsoppgaver, og andre muligheter og begrensninger. Kanskje er det dette som primært er utslagsgivende for kvaliteten på og viljen til tverrfaglighet?
Et eksempel Vold Hansen trakk frem var: Se for deg at arbeidstakere fra forskjellige etater ikke klarer å samarbeide, og hvor det tverrfaglige går tilsynelatende i stå på grunn av at profesjonsutøverne ikke klarer å snakke samme språk – de forstår rett og slett ikke hverandre og har ulike oppfatninger av hva som er viktig og mindre viktig. Et eksempel på et slik møte tok sted mellom to profesjonsmedlemmer som representerer hver sin etat. Her kan det tenkes at hadde bare de forskjellige profesjonsmedlemmene hatt et felles språk og kunnskapsgrunnlag, kanskje til og med deltatt på noen av de samme forelesningene/kursene, så ville problemet ha blitt løst på en annen og bedre måte. Imidlertid viste det seg at begge profesjonsutøverne, til tross for at de kom fra hver sin etat, faktisk hadde samme profesjonsbakgrunn. Ikke nok med det, men de kom fra samme utdanningssted og faktisk hadde de gått i samme kull. Problemet var ikke at de to konkrete profesjonsutøverne ikke hadde kapasitet for et fellesspråk, men at de representerte hver sin etat hvor de ble sendt på møte med hver sin bestemte agenda og tydelig mandat.
Dette skillet som ble tydelig for tilhørerne til Vold Hansen, er at det ikke uten videre er uproblematisk å hevde at manglende tverrfaglighet ute i tjenestene best kan forståes som et individproblem og dermed kreve at løsningen også blir behandlet som et individproblem; fiks, eller skolér individet. Det er gode grunner for å betrakte manglende tverrfaglighet ute i tjenestene også som et strukturproblem. Hvis vi først begynner å tenke på manglende «tverr» som et strukturproblem, fremfor hovedsakelig et individproblem, vil vi forhåpentligvis kunne se etter potensielt mer virksomme virkemidler; slik som hvordan tjenestene er organisert, hvor mye ressurser blir tilført tjenestene, blir tjenestene tildelt et riktig og hensiktsmessig mandat, står ressursene i samsvar med oppgavene som må løses av tjenestene og ikke minst hvilke mandat gis de enkelte profesjonsutøverne i profesjonsutøvelsen sin.
I mellomtiden kan det være en idé og legge forholdene til rette for at profesjonsutøverne faktisk får bygd opp en solid kunnskapsbase relevant for den aktuelle profesjonen det enkelte medlemmet inngår i, og så må tjenestene i neste omgang organiseres slik at denne formidable kunnskapsbasen kommer til hensiktsmessig anvendelse. Hvilke virkemidler som benyttes for å bøte med velferdsstatens utfordringer relatert til manglende tverrfaglighet, bør nok i større grad rettes mot strukturene fremfor individene. Det hjelper antageligvis ikke å bli trent opp til å være personlig mester i «tverr», hvis verktøykassa er skranten, kunnskapsgrunnlaget sviktende og dannelsen på avveie. Akkurat som det blir vanskelig å være tverr på alvor, hvis arbeidsplassens innretning trekker deg i en helt annen retning.
