Autonomi krever god tenkning og sjølkontroll; men uvaner utfordrer oss

Mennesker er vanedyr. For de fleste inkluderer det uheldigvis også utviklingen av uhensiktsmessige vaner. Imidlertid er hva som blir definert som uhensiktsmessig på ingen måte et nøytralt spørsmål. Hva som til enhver tid blir definert som uhensiktsmessige vaner, varierer over historiske epoker, steder og konstellasjonen av folk til stede. Ikke minst er det et spørsmål om hvem som sitter med definisjonsmakten til å avgjøre slike spørsmål. Så sant det ikke er snakk om ulovlige handlinger, eller handlinger med høy risiko for vesentlig skade eller som er dypt umoralske, er det et godt utgangspunkt å la den enkelte selv sitte med definisjonsmakten på å klassifisere sine egne vaner som enten hensiktsmessige, eller uhensiktsmessige.     

Autonomi i en kantiansk forstand krever to komponenter (Carson & Kosberg, 2011). For det første må personen være i stand til å formulerer morallover (fullkommende- og ufullkommende plikter), og for det andre utøve tilstrekkelig sjølkontroll til å handle i tråd med morallovgivningen. Morallovene kan gi oss påbud som går mot våre dyriske drifter og lyster, og utøvelsen av sjølkontroll kan åpenbart være en prøvelse. Det er denne kombinasjonen, formuleringen av morallover og etterlevelsen av disse morallovene, som i denne tradisjonen utgjør et vesentlig skille mellom menneske og dyrene – det vil si menneskets evne til å både motstå og handle imot sine naturlige tilbørligheter, på bakgrunn av ideer fra ideenes verden.   

Definisjonen som Kant gir på autonomi er streng, og i sin strengeste tolkning er det ikke sikkert at noen mennesker er i stand til å leve i tråd med idealet. Allikevel gir autonomibegrepet noen relevante innsikter i forbindelse med uhensiktsmessige vaner. For det første må personen være i stand til å oppfatte og dermed være enig i at vanen bør klassifiseres som uhensiktsmessig. Neste skritt er å avgjøre om det er noen poeng i, og om det er ønskelig, å endre uvanen. Deretter om ønsket om å endre uvanen er såpass stort og heller ikke kommer i konflikt med andre forhold som også bør prioriteres. Hvis svaret er ja på disse spørsmålene, kan første del av Kants autonomibegrep være dekket – vi har en idé fra ideenes verden (legg imidlertid merke til at det ikke her er snakk om moralske påbud nødvendigvis i denne sammenhengen) om hva vi bør endre på; dvs. motstå noe, og/eller gjøre noe annerledes.

Uvaner er trøblete og kommer hvert fall i to varianter; a) det er de uvanene som vi er aktive engasjert i og som forårsaker problemer i seg selv, eller b) så er det unngåelsesatferd, eller prokrastinering, det vil si uvanen som genererer en rekke andre vaner vi er engasjert i. Fellesnevneren for vanene er at selv om vannene ikke nødvendigvis er problematiske, er de problematiske ettersom de forhindrer personen fra å gjøre noe annet konkret som er viktig. Eksempelvis å rydde huset, istedenfor å gjøre lekser. Å rydde huset i seg selv er ikke problematisk, men blir det når andre viktige oppgaver utsettes.

Vi har et problem, men hvordan løse det?

Nå gjenstår den vriene delen. Det vil si hvis en uhensiktsmessig uvane lar seg løse bare ved at en person har blitt klar over problemet, har det i utgangspunktet ikke vært et problem i noen alvorlig forstand. Imidlertid er det en rekke uvaner mennesker ikke klarer å endre på, til tross for at de både blir klar over dem og at de ønsker å endre på uvanen. Eksempler kan være for høyt bruk av rusmidler, bruk av ulovlige rusmidler, utroskap, dårlige kostholdsvaner, for lite trening eller mosjon, dårlige studievaner, tar for lite hensyn til venner og familie, yter ikke tilstrekkelig på jobben, for dårlige økonomistyring, slutte med å lyve og lure andre, osv.

Et skritt på veien er å skaffe seg en plan over hvordan fikse uvanen (Watson & Tharp, 2013). Slike planer kan ofte være forskningsbaserte, og de kan være detaljerte fremgangsmåter for hvordan den enkelte skal gå frem for å nå sine mål. Eksempler på planer kan være mange. Eksempelvis kan en kostholdsekspert gi en beskrivelse av hvor mange kalorier og hvordan kaloriinntaket bør være fordelt over dagen, ut fra den enkeltes alder, kjønn og nåværende vekt. En annen plan kan være økonomibudsjett levert av økonomirådgivere, om hvordan kalkulerer hvor pengene distribueres basert på inntektskilder og utgiftsposter. En tredje plan kan være utviklet av treningseksperter og tilpasset den enkeltes forutsetninger. Poenget er at slike planer kan være forskningsbaserte, utarbeidet av eksperter og tilpasset den enkeltes uvaner. Allikevel vil slike planer kunne ha begrenset effekt. Det er en rekke personer i samfunnet som har fått en treningsplan fra en PT, men som likevel ikke trener. Tilsvarende er det en rekke personer som har fått utlevert en plan for kostholdsregulering, men som likevel sliter med uvanen å innta for mange kalorier. Det sentrale poenget er at det er et skille mellom å vite hva du skal gjøre og hvordan du faktisk skal gjøre det. I tillegg til en god begrunnelse og vite hva en skal gjøre for å få bukt med problemet og dermed uvanen, bør folk i tillegg har tilstrekkelig kompetanse på selvendringsteknikker.

Selvendringsteknikker bidrar til sjølkontroll

Selvendringsteknikker er et omfattende kunnskapsområde å bevege seg inn i, men her i teksten begrenses det til tre områder; a) kunsten å observere og dermed gi presise beskrivelser av seg selv og sine omgivelser, b) kunne anvende teknikker som å manipulerer foranledninger til uvanene eller alternativene til uvanene, jobbe med pågående sjølsnakking og etablere nye former for sjøsnakking, og kunsten med å formidle hensiktsmessige konsekvenser på rett måte, og c) kunne gjennomføre tilstrekkelige evalueringer til å fatte gode beslutninger. Et viktig moment i denne sammenhengen, men som ikke blir berørt videre her i teksten, er at endringer av rammebetingelser, eller større endringer i livssituasjonen, ofte kan og bør være et viktig virkemiddel i seg selv.          

Observasjon

Profesjonsutøvere blir trent opp til å bli gode i observasjon. Trening foregår ofte gjennom teoretisk skolering og via praktisk øving under kyndig veiledning. Det er krevende å bli gode i å observere og rapportere presise og etterrettelige observasjonsdata (Bertelsen, Halvorsen, Løkke, Solvang & Løkke, 2013). Trening hvor profesjonsutøveren får rikelig med anledninger til å få hurtig og umiddelbar feedback på observasjonene sine, har store muligheter for å utviklet gode observasjonsferdigheter. Observasjonsferdighetene kan i neste omgang brukes til å observere eget miljø forstått som både eksternt miljø i betydning ytre omgivelser, men også indre miljø i betydning forhold inne i kroppen (Løkke, Løkke & Arntzen, 2011) og egne atferdsprosesser (Halvorsen & Granmo, 2016). Observatørene kan observere sin ytre atferd, men også sin indre atferd slik som sjølsnakking (e.g. tenkning og visualisering) og emosjoner. I fravær av gode feedback-systemer fra andre, kan det være at vi ikke blir fullt så gode på å observere vår egen indre atferd, men det er uansett mulig å få til.

Jobbing med foranledninger er givende

Uansett hvilke uvane det er snakk om, vil det alltid være mulig å jobbe med foranledninger som går forut for den. Det er mulig å manipulerer foranledninger til uvanen slik at den blir mindre sannsynlig, og/eller at uvanen blir vanskeligere å gjennomføre. Det er også mulig å manipulerer foranledninger slik at det øker sannsynlighetene for andre atferder der hvor uvanen vanligvis ville funnet sted (Watson & Tharp, 2013). Eksempler på slike manipulasjoner er mange; For en som sliter med å bruke for mye penger ute på handleturer, kan opprettelsen av en ny konto hvor det er begrenset med penger på det nye kortet være til hjelp under handleturer, særlig hvis de øvrige bankkortene får bli igjen hjemme. En som sliter med å småspiste snacks i løpet av kvelden, kan sette frem flere alternativer med frukt og grønnsaker på bord og benker, samtidig som tilgangen på snacks i hjemmet begrenses (særlig åpne poser).  En som sliter med å gi venner og familie tilstrekkelig med oppmerksomhet i løpet av dagen på grunn av overdreven mobilbruk/databruk, kan installerer apper som begrenser tilgangen automatisk ved å kutte programmene etter en viss tid.

Sjølsnakking

Vi holder på med snakking kontinuerlig, og når snakkingen ikke er offentlig (ytre atferd), så er vi engasjert i sjølsnakking (indre atferd) (Granmo, Halvorsen & Løkke, 2017). Når folk er opptatt med uvaner slik som å nyte rusmidler, fortære kalorier, bruke penger på handleturen, spille dataspill, engasjerer seg på sosiale medier, osv., er sjeldent sjølsnakkingen preget av negativ sjølsnakking. Typ; «Huff så kjedelig dette dataspillet er, skulle ønske jeg kunne slutte ettersom det er så pyton», «Nei, nei, nei – denne vesken er skrekkelig, ikke tving meg til å kjøpe den», eller preget av visualisering av ulike skrekkelige scenarioer. Derimot har vi trolig en tendens til å snakke om uvanene på måter som øker verdien av dem (Herikstad og Halvorsen, 2018). Blir vi trente observatører, også av vår egen indre atferd, blir vi bedre i stand til å oppdage slik kontraproduktive sjølsnakking – sjølsnakking som oppmuntrer til uvanene og som øker verdien av uvanene. Det å oppdage denne form for kontraproduktive sjøsnakkingen kan i seg selv ha en dempende effekt, men det er verken nødvendig at den dempes, eller at den gjenopptas etter en reaktivitetsperiode (en observasjonseffekt som er kjent for at vi midlertid endrer oss når vi blir klar over at vi blir registrert, men som ofte går over når vi blir vant med observasjonen).

Ettersom vi har en tendens til å snakke opp verdien av uvanene, er det rimelig å manipulerer med sjølsnakkingen når vi blir klar over hva som foregår. Et alternativ er og ikke prøve og påføre ubehag til seg selv når uhensiktsmessig sjølsnakking blir oppdaget, typ; «slutt med det, din tulling», eller «du er latterlig som ikke klarer å slutt med det her». Derimot kan en aksept og forpliktelses strategi være et bedre alternativ. Når kontraproduktiv sjølsnakking blir registrert, kan denne anerkjennes samtidig som vi legger til en, eller flere, nye sjølsnakkingsinstruksjoner. Eksempler kan være; «Jeg skjønner at det er fristende å kjøpe med de skoene der, de er jo fine. Men de kan godt være fine uten at jeg kjøper dem, og dessuten sparer jeg pengene til en weekendtur til Praha», «jeg skjønner at den sjokoladen er god og at jeg har lyst på den nå, men det kan godt være slik at den både er god og at jeg har lyst på den, uten at jeg spiser den – det går helt fint. Dessuten er planen og ikke spise sjokolade, fordi jeg skal passe inn i forrige sesongs bukser innen 3 måneder». Det flotte med sjølsnakking, er at når vi først har blitt klar over hva vi holder på med, så kan vi alltids lett manipulerer med hva slags instrukser vi gir til oss selv. Det er mulig å lage en liste med passende setninger på forhånd, og så si dem høyt eller inne i oss selv, på de riktige og passende stedene.

Det å jobbe på konsekvenssiden og da fortrinnsvis med forsterkersystemer

Kreativ bruk av konsekvenser etter at vi demper våre uvaner, eller gjennomføre alternative og ønskede andre vaner, er av stor betydning. Gjør vi det effektivt nok kan det til og med være at vi klarer å forsterk opp de alternative vanene som erstatter uvanene (Watson & Tharp, 2013). Kreativitet i utformingen av forsterkersystemer er en fordel. For noen fungerer sosiale kontrakter og sosial støtte, ustrakt bruk av offentliggjøring kan også være til hjelp, og arrangering av tegneøkonomisystemer for en selv kan være en stor fordel (etter en bestemt antall ganger en uvane ikke har blitt gjennomført, eller alternativ atferd har blitt gjennomført et bestemt antall ganger, kan en handletur til New York cashes inn). Noen vil kunne oppleve at når ulempene ved å gjennomføre uvanene blir redusert, så øker verdien av gjennomføringen av atferdsendringene betydelig. Det samme hvis etableringen av de nyetablerte vanene genererer betydelige fordeler, kan dette i seg selv bidra til at vaneendringen etableres og opprettholdes.

Evaluering

Lager vi oss systemer for å registrere observasjonsdata som er relevant for vår demping, eller fjerning av uvaner, så kan vi oppdage en rekke forhold rundt (u)vanene vi bør ta hensyn til (Watson & Tharp, 2013). Eksempelvis kan vi finne årsaker til at uvanene oppsto, eller hva som opprettholder dem nå. Bruk av kontinuerlige evaluering, slik som å gjøre fortløpende vurderinger om det går bra, hvor bra/dårlig det går, om det er behov for å gjøre endringer, vurdere om målet er nådd, er av stor betydning for å gjøre eventuelle nødvendige kursendringer i løpet av arbeidet med å bryte uvaner, eller erstatte uvanene med mer hensiktsmessige vaner. Dataene og vår fortolkning av dem, kan brukes for å gjøre velkvalifiserte gjetninger om fremtiden og gjøre nødvendige kursendringer på kortsikt og på langsikt. Det hjelper oss å planlegge for fremtiden. Samtidig kan fortløpende dataregistrering virke oppmuntrende på vaneendringer, særlig når endringene fungerer og effekten blir visuelt synlig på registreringssystemene. En annen effekt av å måtte registrere uvanene fortløpende, er at dette kan bidra til at omkostningene for å gjennomføre uvanene blir såpass store at registreringen kan ha en dempende effekt på uvanen.

Denne typen tekning kan overføres til en rekke tjenestemottakere   

Det er ikke bare profesjonsutøvere som utvikler uvaner. Tjenestemottakere, uavhengig av alder, funksjonsnivå og diagnose, er også kapable til å utvikle dårlige vaner. Imidlertid vil mange tjenestemottakerne av ulike grunner ha dårligere forutsetninger enn profesjonsutøverne for å jobbe selvstendig med å oppdage at det er snakk om dårlige vaner, jf. den første delen av analogien til Kants autonomibegrep. Primært grunnet ulike funksjonsvariasjoner, særlig kognitive funksjonsnedsettelser, kan kapasiteten til å formulere ideer ut fra ideenes verden være begrenset. På samme måte kan kapasiteten til å utøve god sjølkontroll på innspill fra idéverden, når disse innspillene går på tvers av naturlige tilbøyeligheter og dermed på tvers av drifter og lyster, være underutviklet og vanskelig å håndheve.

På idésiden kan profesjonsutøvere bidra med beslutningsstøtte. Hvis ikke beslutningsstøtte fører frem, er det åpenbart at strenge og korrekte vurderinger basert på relevante deskriptive og normative premisser må til før profesjonsutøverne påvirker tjenestemottaker såpass at den muligens vil bli overbevist og dermed internalisere ideene som sine egne. Kan tjenestemottakere gjennomføre tilstrekkelig opplæring til at denne kan observere og registrere noenlunde bra under kyndig veiledning og med pålitelige feedbacksystemer, kan disse ferdighetene for mange generaliseres til at personen kan observere og registrere det som skjer på innsiden av egen hud.

Trening i å manipulere med relevante foranledninger for å forhindre, eller redusere sannsynligheten for at uvanene forekommer, kan gjøres under veiledning og med presise feedback-systemer. For enkelte av tjenestemottakerne kan denne delen tar lang tid. Tilsvarende for det å lage systemer som bidrar med konsekvenser som øker sannsynlighetene for at uvanene holdes nede og de ønskede vanene opprettholdes. Arbeid med sjølsnakking bør inkluderes.

Selvendring for både profesjonsutøvere og mottakere av tjenestene

Det er krevende for profesjonsutøvere i sine utdanningsløp (de som blir eksponert for trening i selvendringsferdigheter vel og merke) det kunststykke som skal til for å mestre selvendringsferdigheter på en god måte, både teoretisk og praktisk. Utfordringen er nok betydelig større for en rekke tjenestemottakere med en rekke ulike funksjonsvariasjoner. Trøsten får likevel være at selv om utfordringene kan være større hos noen, er dette noe alle sliter med i ulike grader. Løsningen som består i å trene på selvendringsteknikker, er også likt for alle. Juridisk selvbestemmelse i betydning av negativ frihet (frihet fra innblanding av staten/andre) er noe alle over en gitt alder blir gitt i kraft av å være et menneske, men det å utvikle kapasiteten til autonomi i en filosofisk og psykologisk forstand, er noe som krever hardt arbeid og betydelig øvelse over mange år. Oppøving av autonomi i en kantiansk forstand er av stor betydning og antagelig kan hele barndommen sees i lys av blant annet dette perspektivet. Har ikke mennesker lært seg tilstrekkelig autonomi før de fyller 18 år og selvbestemmelse i juridisk forstand blir gjeldene, så står den enkelte dårlig rustet til å møte fremtidens uvaner.

Referanser

Bertelsen, K. A. T., Halvorsen, L. R., Løkke, J. A., Solvang, M & Løkke, G. E. H. (2013). Opplæring i ikke-eksperimentelle funksjonelle analyser eller FAK-analyser. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 40, 147- 156.

Carson, G. S., & Kosberg, N. (2011). Etikk. Teori og praksis. Oslo; Cappelen Damm akademisk.

Granmo, S., Halvorsen, L. R., & Løkke, J. A. (2017). Om begreper: intraverbaler som de viktigste byggeklossene i en atferdsanalytisk akademisk pedagogikk. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 44, 87- 92.

Halvorsen, L. R., & Granmo, S. (2016). Seleksjon er vel og bra—men hva med variasjonen? Et bidrag for varierte undersøkelser av privat atferd. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 43, 31- 42.

Herikstad, Y. & Halvorsen, L. R. (2018). Et lite valg til besvær? En betraktning om alt fra rus og romantikk til kaloriinntak. Vernepleier.no. https://vernepleier.no/2018/12/et-lite-valg-til-besvaer-en-betraktning-om-alt-fra-rus-og-romantikk-til-kaloriinntak/

Løkke, J. A., Løkke, G. E. H., & Arntzen, E. (2011). Miljøet i atferdsanalyse. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse.,2011 38, 35-38.

Watson, D., & Tharp, R. G. (2013). Self-directed Behavior : Self-modification for Personal Adjustment. International ed of 10th revised ed. London: Cengage Learning, Inc.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.