Fredag 25. januar ble rapporten «Hvis jeg var ditt barn. Om bruk av tvang i barnevernsinstitusjon» lansert. Under laseringen fortalte fem modige ungdommer med institusjonserfaring om sine erfaringer med tvang.
Fredag 25. januar ble rapporten «Hvis jeg var ditt barn. Om bruk av tvang i barnevernsinstitusjon» lansert. Under laseringen fortalte fem modige ungdommer med institusjonserfaring om sine erfaringer med tvang. Til stede under lanseringen av rapporten var også statssekretær i Barne- og familiedepartementet, Jorunn Hallaråker. Hallaråker fortalte at det er få rapporter som har rørt henne like mye som denne.
Rapporten er utarbeidet av Forandringsfabrikken Kunnskapssenter og baserer seg på intervju av 55 ungdommer i alderen 14 til 20 år – alle med nylig erfaring med tvang i barnevernsinstitusjon.
I rapporten påpekes det store utfordringer når det komme til bruk av tvang i norsk barnevern.
– Jeg komme fra et hjem med vold og trodde at barnevernet skulle oppleves trygt, men så opplever jeg mye av det samme der, sa en av ungdommene til de om lag 50 representantene fra myndighetene, forvaltingen, private- og offentlige institusjoner og interesseorganisasjoner som var spesielt invitert til lanseringen.
Tvangen de ble utsatt for på barnevernsinstitusjon kunne oppleves som enda et overgrep – som en form for straff.
Flere av ungdommene hadde opplevd at tvang ble benyttet som konsekvens på egen atferd mens de bodde på institusjon – tvang blant annet i form av fastholding, skjerming og fotfølging.
– Jeg kunne være urolig og irritabel. Når dette hadde pågått en stund kunne de voksne bli irritert. Da hendte det at tvang ble benyttet av de voksne på institusjonen som en konsekvens – for å få meg til å stoppe, uttalte en av ungdommene.
Det å bli utsatt for tvang kan ha alvorlige konsekvenser.
– Jeg har mistet tilliten til voksne. Min erfaring er at mine vanskelige følelser ofte har medført situasjoner med tvang fra voksne. Derfor har jeg fått vansker med å forholde meg til mine følelser, uttalte en av ungdommene.
– Institusjonen der jeg bodde hadde en Skoda. Nå blir jeg redd hver gang jeg ser en Skoda, uttalte en annen.
– Det ble vanskelig å få hjelp. Jo mer de voksne forsøkte å ta kontroll over meg, jo lengere skjøv jeg de unna, uttalte en tredje.
Det finnes ikke tall på hvor mange barn og ungdom som bor på institusjon og som har opplevd vold og overgrep i barndommen, men erfaringene fra arbeidet med rapporten tyder på at det er svært mange. Av de 55 ungdommene som rapporten omhandler var det over halvparten som hadde opplevd vold, overgrep eller andre former for alvorlig omsorgssvikt i oppveksten.
For at barnevernet skal kunne gi disse barna god hjelp og omsorg må barnevernet vite hvem som har opplevd vold og andre former for omsorgssvikt.
Ungdommene påpekte at det også har vært fine opplevelser på institusjon.
– Dette er ikke en kamp mot barnevernet – dette er en kamp for bedre rammebetingelser i barnevernet, sa en av de.
Rapporten må ikke medføre en diskusjon i retning av for eller imot tvang. Det er måten grensesetting skjer på som er det sentrale – nødvendigheten og viktigheten av å bli stoppet på en kjærlig og god måte.
Det oppstår fra tid til annen situasjoner hvor de som bor på barnevernsinstitusjon må stoppes. Da er det viktig å bli stoppet på en trygg måte.
– En gang jeg skulle rømme for å ruse meg var det en av de ansatte som holdt rundt meg og sa at jeg ikke fikk dra. Hun sa at hun var glad i meg og at hun ville bli redd om jeg rømte fra henne. Vi holdt rundt hverandre. Dette opplevde jeg som en god grensesetting, uttalte en av ungdommene.
Her kan du lese rapporten.
