Tre steg for å se mennesket foran diagnosen

Det snakkes mye om å: «Se mennesket bak diagnosen!», eller om å: «Se hele mennesket!». Vi er mer opptatt av å se mennesket som menneske før det fokuseres på diagnosen, eller, som vi anbefaler:«Se mennesket foran diagnosen!». Vi har et forslag til hvordan mennesket kan sees foran diagnosen gjennom tre enkle steg.

Steg 1 er inspirert av et kritisk blikk på psykologisk forskning. Psykologen Jan Smedslund var opptatt av at mange forsknings spørsmål i psykologi var selvinnlysende sanne, eller slik at vi kan finne resultatet bare ved å analysere forskningsspørsmålet. Forskning på mestringstillit kan fungere som et eksempel: «Er det slik at de som tenker at de fint klarer å utføre fremtidige oppgaver får høy mestringstillit?». Forskningsspørsmålet innebærer egentlig bare å beskrive mestringstillit to ganger uten at vi har kommet til noen forklaring. Vi trenger altså ikke empirisk forskning når påstanden er selvinnlysende sann i kraft av meningsinnholdet i setningen, eller i kraft av kjennskap til det å være menneske. Empirisk forskning kan være av stor verdi, men vi bør ikke undervurdere vår erfaringsbaserte og medfødte kjennskap til det å være menneske. Så, dette kritiske blikket på psykologisk forskning understreker at det skal litt til før forskningen gir genuint ny kunnskap, og det skyldes at vi generelt kan mye fra før i kraft av å være menneske.

Hva er følgene? Jo, vi kan vite mye om hverandre uten å kjenne til ny forskning – det er mange forhold som er felles menneskelige.

Steg 1

Kunnskaper om det felles menneskelige kan vi bruke når vi treffer nye personer privat eller treffer nye personer vi er betalt for å hjelpe. Vi kan bli kjent med mennesket foran diagnosen fordi vi allerede vet ganske mye. De fleste liker oppmerksomhet, og gode relasjoner er flott, men tid for seg sjøl er også bra. Dersom vi blir dummet ut eller avkledd foran andre er det svært ubehagelig. Vi må rett og slett huske på at alle,uansett diagnose, først og fremst er mennesker. Diagnosene må ikke vippe oss av den kommunikative pinnen. Med det mener vi at vi alltid og umiddelbart først må tenke på at personen vi møter er en person, og ikke glemme at tingene vi kan anse som felles menneskelige gjelder for denne personen også – akkurat som for oss selv.

Steg 2

Dersom vi starter ut med å se etter det vi anser som felles menneskelig, hva er neste steg i bli-kjent-prosedyren? Det neste steget innebærer at vi også anerkjenner menneskelig variasjon, både utseendemessig og atferdsmessig, uten at vi velger å kategorisere variasjonen som patologisk eller avvikende. For eksempel kan vi møte personer med utviklingshemning som helst bare vil spise pølse hver dag og/eller høre på countrymusikk, men det bør vi kunne konstatere uten å koble det til diagnose. Det er jo også mange uten diagnosen som helst bare vil spisepølse og/eller høre på countrymusikk, og mange med diagnosen som helst unngår det. Så, personer med en diagnose bør, som andre, ha rett til særegenheter og uvanlige interesser uten at årsaken tilskrives diagnose.

Folk har mye tilfelles, men noe er forskjellig. Dermed bør vi også anstrenge oss for å få tak ide verdier, preferanser, interesser og erfaringer som den helt konkrete personen bærer med seg. Noen liker frijazz, andre hater frijazz. Noen liker politikk, andre bryr seg ikke om politikk. Noen må ha det ryddig dersom de skal trives – andre setter pris på at det går an å legge fra seg saker og ting der det måtte passe. Noen liker stekt sild mens andre hater stekt sild. Noen liker å være ute i snøen og bryr seg lite om det kommer snø innenfor bukselinningen. Dersom du anstrenger deg så kan du få et bilde av hva slags menneske den andre er, og hva personen setter pris på. Så er det også viktig å huske på at verdier og ønsker kan endre seg over tid. Det betyr at det ikke holder å spørre personen en sjelden gang, og så anta at verdiene gjelder for alltid.

Steg 3

Til sist bør vi vite noe om diagnosen. Altså hva som framkommer av diagnosebeskrivelsen om hva diagnosen kan innebære for personen som har fått den tildelt. Og merk at dette kommer til sist. Etter at du har sett mennesket som et menneske, og anerkjent at det er et individ med egne preferanser og verdier. Diagnosen er ikke uvesentlig og kan peke på en del hensyn som børtas, eksempelvis i kommunikasjonen med folk som har en autismespekterdiagnose.Det kan være at bruk av metaforer bør begrenses – at ironi og sarkasmer skaper utrygghet. Mange spontane innfall og endringer i planer kan gjøre situasjonen kaotisk for personen, og føre til tristhet eller sinne.

Vårt hovedpoeng er at vi kan bli godt kjent med alle mennesker ved å anvende denne tredelte fremgangsmåten og dermed unngå at diagnostiske trekk overskygger det menneskelige og det særegne som ikke er patologisk. Det er ikke noe nytt eller magisk med denne måten å tenke på, men en overordnet systematikk i hvordan man kan: «se hele mennesket», eller mennesket foran diagnosen. Det viktigste er kanskje at vi faktisk må komme på denne fremgangsmåten når det diagnostiske trykket er stort. I tabellen under viser vide tre stegene og foreslår noen stikkordsmessige eksempler på hvert trinn for å fremme forståelsen av tenkemåten.

Utover det å bli kjent med folk, så tror vi det er nyttig å tenke på denne måten ved flere anledninger. Det kan for eksempel være når det tildeles eller utformes tjenester. Selv om folk kan ha store hjelpebehov, til og med behov for døgnkontinuerlige tjenester, så er de først og fremst mennesker. Dersom innholdet og utformingen ikke tar hensyn til at folk er folk, og at folk er forskjellige, så er det storsjanse for at disse tjenestene kan virke diskriminerende. Eksempler på dette kan være tilfeller hvor personer med funksjonsnedsettelser blir tvunget til å holde seg hjemme fordi de ikke får tildelt tjenester som kunne gitt de samme muligheter til å fungere som andre ellers i samfunnet, som for eksempel BPA -eller tilstrekkelig opplæring.

Skrevet av Anders Dechsling, Høgskolelektor med master i komplekse systemer og Jon Arne Løkke, Dosent i atferdsanalyse ved Høgskolen i Østfold