Vernepleier i NAKU

Kim Berge startet på elektrolinja, så gikk han videre til gymnaset. Her ble han støttekontakt for «Lars». I dag er han vernepleier, seniorrådgiver og nestleder i NAKU. I dette intervjuet forteller han om sin spennende vei dit!

Hvilken utdanning har du og hvor utdannet du deg?

Etter grunnskolen startet jeg på elektrolinja ved Ørland videregående skole. Min hjemplass, Vallersund, ligger 3 mil nord for Ørlandet. Ørland er vel fortsatt en av Norges minste steder med bystatus, men etter å ha gjennomført første studieår der jeg hadde lært meg Omhs lov og laget en batterilader ville jeg heller gå på gymnaset. Ikke fordi jeg visste hva jeg jeg ville, men kanskje heller det motsatte. Mens jeg gikk på gymnaset var det en person som trengte støttekontakt. Jeg ble støttekontakt for «Lars». Jeg spilte håndball og Lars var med. Jeg ble etter hvert utdannet vernepleier fra Høgskolen i Sør-Trøndelag. Av annen utdanning har jeg blant annet videreutdanning i habilitering og rehabilitering med fordypning i krevende atferd fra samme utdanningssted, i tillegg har jeg en master i funksjonshemming og samfunn fra NTNU. Jeg er også kompetansevurdert til å ha gjennomført forskning og utviklingsarbeider som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling. Jeg kvalifiserer til førstelektor i helsevitenskap (vernepleie) ved NTNU. 

Kan du fortelle om din erfaring som vernepleier?

Kanskje det som har formet meg mest er møtene jeg har hatt med personer som har hatt en atferd som var så voldsom at jeg i perioder har møtt de med fysisk tvang. Ofte har jeg arbeidet med personer som beskrives til å ha utfordrende atferd. Dette har trigget meg i den forstand at jeg har hatt et ønske om å forstå hvorfor dette skjer. Jeg tror ikke det tok lang tid før jeg skjønte at folk som har utfordrende atferd ikke har det bra. Det tok litt lengre tid før jeg forsto mekanismene som står bak det og kunne være med å gjøre noe med det.

Etter gymnaset arbeidet jeg to år i hel stilling på en privat barnevernsinstitusjon som lekselærer og miljøarbeider. Det var ingen som arbeidet der som hadde helse- og sosialfaglig utdanning som bakgrunn. Vi var utdannet ved livets skole, som vi selv sa. Kona til sjefen var utdannet vernepleier. Det var en uttalt sannhet at virkelig dyktige miljøarbeidere var vernepleiere. Jeg tror hun var den første vernepleieren jeg møtte. Mange av ungdommene som bodde på denne institusjonen hadde erfaringer som barn og ungdommer ikke skal ha. I dag, noen og tyve år seinere er snart halvparten av disse ungdommene døde. 

Under vernepleierstudie i Trondheim fikk jeg jobb som tilkallingsvikar ved et bofellesskap der det bodde personer med utviklingshemming og autisme. Alle hadde det som vi i dag beskriver som utfordrende atferd og de hadde hatt det lenge. Samme sted fikk jeg fast stilling som miljøterapeut og faglig ansvarlig i forhold til kapittel 6A når jeg var ferdig med skolen. Kapittel 6A i Sosialtjenesteloven (i dag kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven) ble innført og var en medvirkende årsak til at vi fikk et fokus på å finne, og fant, andre løsninger til tvang og makt.  

Etter hvert som jeg fikk mer erfaring og utdanning har jeg blitt flinkere til å arbeide systematisk og fått en forståelse av faktorer som spiller inn i arbeidet med å finne på noe annet enn å bruke eksempelvis tvang. Veldig ofte har jeg vært heldig i den forstand at løsningen har kommet frem gjennom at de som har stått nærmest personen med utviklingshemming eller personen med utviklingshemming selv har hatt løsninger som har ført til endringer, til det bedre. 

I 2002 var jeg ferdig med videreutdanning og søkte meg over til en vikarstilling ved Habiliteringstjenesten for voksne i Sør-Trøndelag. Ved hab.tj fikk jeg mulighet til å møte svært mange personer med utviklingshemming og de miljøene de bodde i. Dette gav meg mulighet til å få en oversikt og erfaringsgrunnlag som har vært gull verdt. I 2007, samme året som jeg hadde startet på master i funksjonshemming og samfunn, søkte jeg på en rådgiverstilling ved NAKU og her har jeg vært siden. 

Hva fikk deg til å søke stilling i NAKU?

Jeg så muligheten for å arbeide med fag på en annen måte. Jeg startet som rådgiver og fikk blant annet bidra med å bygge opp kunnskapsbanken som ligger på www.naku.no. Jeg har vært redaktør for kunnskapsbanken frem til høsten 2018. Jeg er i dag seniorrådgiver og nestleder. 

Hva er målsetningene til NAKU – og kan du fortelle om dine arbeidsoppgaver der?

NAKU skal være et knutepunkt for utvikling av tjenestene som ytes til utviklingshemmede i kommunene. NAKU skal formidle relevante fagressurser i en kunnskapsbank, som kommunale tjenesteytere kan bruke som støtte og veiledning i sitt daglige arbeid. NAKU skal knytte etater, forskningsinstitusjoner og miljøer fra både første- og andrelinjetjenesten sammen, slik at fagkompetansen kommer utviklingshemmede til gode. NAKU er i dag administrativt lagt til NTNU og får årlige tildelingsbrev gjennom Helsedirektoratet. Jeg har stort sett fått anledning til å arbeide med de fleste områdene NAKU har befatning med. Dette innebærer kontakt med svært mange kommuner som vi har tatt kontakt med eller kommuner og pårørende som selv har ​tatt kontakt. Vi får årlig et par hundre henvendelser som dreier seg om alt fra hvor mange personer med utviklingshemming som finnes i Norge til hvordan man bygger opp et dagtilbud, eller hvordan man kan sikre at kommunen gir et forsvarlig tjenestetilbud. Vi fire som i dag arbeider ved NAKU deltar i å arrangere konferanser og fagdager, og bistår på de områdene vi har kapasitet til. Veldig ofte videreformidler vi fagpersoner og miljøer som vi kjenner rundt omkring i Norge og internasjonalt. I perioder har vi prosjektstillinger og en fellesnevner for alle som har vært innom NAKU har vært at de har blitt overrasket over hvor mye informasjon det tross alt finnes tilgjengelig når det gjelder tjenester til personer med utviklingshemming. Vi gjør også noe forskning, skriver rapporter, driver prosjekter og sitter i ulike råd og utvalg på regionalt og nasjonalt nivå.

Hva tenker du er viktig med det arbeidet dere utfører i NAKU? 

Kanskje det viktigste vi har gjort ved NAKU er at vi har samlet svært mye kunnskap som i dag er lett tilgjengelig via våre nettsider, i tillegg har vi dekket noen kunnskapsområder der det tidligere har vært kunnskapshull. Kunnskapsbanken er bygget opp på en slik måte at søkemotorer som Google prioriterer den informasjonen vi legger ut. Neste gang du søker via Google kan du se hvem som har publisert materialet. Den kunnskapen som formidles i vår kunnskapsbank har et svært forskjellig nivå med hensyn til vitenskapelighet. Alt som ligger ute i selve kunnskapsbanken er vurdert av sentrale forskere og fagpersoner med god oversikt over det aktuelle området. Lover, forskrifter, offentlige dokumenter, fagbøker, fagtekster, forskning og utviklingsprosjekter har den standard som en kan forvente av slike. Disse er å regne som gyldig kunnskap innen det aktuelle fagområdet. Vi forsøker å være pådrivere for at tjenestene til personer med utviklingshemming skal bli enda bedre. 

Mange personer med utviklingshemming har gode tjenester, men fortsatt er det eksempler på at folk ikke har den tryggheten som skal til for å ha det godt,  – men dette går det an å gjøre noe med.​

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.