Vernepleieryrket – på tur mot en tredje-generasjon kunnskapsbasert praksis?

Skrevet av Kjetil Viken & Jørn Isaksen

Vernepleierutdanningene står overfor endringer med nye nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS). Fra studieåret 2020-2021 skal alle utdanningene følge nye forskrifter og retningslinjer bestående av et sett med felles læringsutbyttebeskrivelser (LUBer). Dette innebærer at læringsmålene er de samme for alle landets vernepleierutdanninger, samtidig som det legges opp til enda større frihet for hvordan utdanningene ønsker å utforme det didaktiske løpet. Dette er basert på tanken om at «alle, eller i hvert fall mange, veier leder til Rom». Etter vårt skjønn vil dette potensielt lede frem til enda mer ulike vernepleierutdanninger enn i dag, uten at vi nødvendigvis ønsker å antyde at alle vernepleierutdanninger nødvendigvis skal være mest mulig like. Vi tolker arbeidet med RETHOS dithen at man ønsker sluttprodukter (ferdig utdannede vernepleiere) som har mer eller mindre forutsigbar kompetanseprofil. De skal kunne det som er utformet av felles LUBer. Det blir spennende å følge utviklingen av arbeidet med samordning på tvers av utdanningene med utvikling av nytt didaktisk innhold som skal lede fram til det felles målet. Det er uansett spennende tider siden man står ganske fritt til å skape nye og bedre vernepleierutdanninger enn vi har i dag. Dette er, slik vi ser det, en enestående mulighet for å utforme framtidsrettede, forskningsbaserte og praksisorienterte utdanninger.

Et grunnleggende spørsmål i den samordningen man står ovenfor, er om det skal være kjernekompetanser som kjennetegner alle vernepleiere som utdannes? Det handler om hvorvidt det skal være en tydelig og gjenkjennbar profil ved det tankegodset man har med seg, den metodiske tilnærmingen man bruker til ulike problemstillinger samt valg av metodikk i klientrettet arbeid. En del stemmer tar i alle fall til orde for at dette ikke er tilfellet slik utdanningene er lagt opp i dag, før RETHOS.

Sosial- og helsedirektoratets veileder «Og bedre skal det bli» (2005) opererer med en visjon om at sosial- og helsetjenester skal bygge på følgende fire forutsetninger:

  1. Tilstrebe å utnytte den beste tilgjengelige kunnskapen
  2. Undersøke om det vi gjør faktisk bidrar til å nå våre mål
  3. Endre kurs hvis så ikke er tilfelle
  4. Ta hensyn til brukernes behov og ønsker når tjenester skal evalueres og forbedres.

Dette harmonerer godt med vernepleierfagets tradisjon om å arbeide metodisk og relasjonelt med ulike tjenestemottakere. Vernepleieryrket er preget av flere ulike forslag til arbeidsmodeller (se Viken, 2018) og særlig sjekklisten for tiltaksarbeid presentert av Løkke og Salthe (2012) har innlemmet bruken av gjeldende teori og empiri, målbare mål med kontinuerlig monitorering av progresjon, samt brukermedvirkning (begrepet sosial validitet brukes) eksplisitt inn i modellen. Det er vår påstand at kombinert bruk av kvantitative og kvalitative metoder bør være et tydelig kjennetegn ved vernepleierfaglig arbeid. Slik kombinert bruk av ulike metoder kalles metodetriangulering og gir vernepleieren gode muligheter for nøyaktig kartlegging og justering av tiltaksarbeid når dette ikke har ønsket effekt. Dersom dette premisset er gyldig, må variert metodebruk innlemmes som en del av utformingen av vernepleierutdanningen etter implementering av nye LUBer.

Første paragraf av de nye retningslinjene i et nytt system for styring av læringsutbytter i vernepleierutdanningen (les RETHOS) sier at «Vernepleierutdanningen er en kunnskapsbasert og praksisrettet profesjonsutdanning som kvalifiserer for utøvelse av helse- og omsorgstjenester i et livsløpsperspektiv». Begrepet «Kunnskapsbasert praksis» brukes ofte om en måte å jobbe på som skal ivareta kunnskapsbasert og praksisrettet tilnærming. Veldig få yrkesgrupper, eller medlemmer av slike praksisgrupper, vil hevde at de ikke bedriver kunnskapsbasert praksis. I sin reneste form kan prosessen i kunnskapsbasert praksis beskrives som følgende seks trinn:

  1. Refleksjon over egen praksis
  2. Formulere spørsmål (spørsmålsformulering)
  3. Finne forskningsbasert kunnskap (litteratursøk)
  4. Kritisk vurdere forskningen
  5. Anvende forskningsbasert kunnskap med erfaringsbasert kunnskap og brukerens behov
  6. Evaluere egen praksis

I et historisk perspektiv kan kunnskapsbasert praksis sies å ha gjennomgått ulike faser:

I første-generasjons kunnskapsbasert praksis arbeider hver enkelt fagperson, i følge Eiring (2014), etter en modell basert på følgende komponenter: 1. Refleksjon omkring egen praksis, 2. Formulering av spørsmål, 3. Søk etter litteratur, 4. Kritisk granskning av funn, 5. Iverksettelse av tiltak i praksis og 6. Evaluering. En slik arbeidsform fremstår som en arbeidskrevende modell. En slik modell er lite egnet for å imøtekomme raske kunnskapsbehov. Samtidig utgjør arbeidsformen en viktig grunnkompetanse for å forstå andre og tredje generasjons kunnskapsbasert praksis.

Videre har en det som kan beskrives som andre-generasjons kunnskapsbasert praksis (Eiring, mfl. 2014). Denne typen kunnskapsbasert praksis består av å utvikle og benytte felles beskrevet praksis, basert på pasientenes kunnskap og preferanser, kunnskap fra forskning, helsepersonell og pasient.  Denne beskrevne praksisen danner grunnlaget for dokumenter førende for praksis, som retningslinjer, fagprosedyrer, behandlingslinjer eller veiledende behandlingsplaner. Slike dokumenter beskriver den faglige praksisen de ansatte i regelen skal følge, og er en forutsetning for å skape forenlig praksis på tvers av ansatte.

I behandling av pasienter trenes for eksempel sykepleiere til å følge prosedyrer. Prosedyrer eksisterer i form av svært presise beskrivelser av hvordan en bestemt tilstand skal behandles basert på oppsummeringer av forskning. De enkelte prosedyrene er ment å virke på relativt homogene utfordringer. Bruk av slike prosedyrer basert på oppsummert forskning er det en kaller andre-generasjons kunnskapsbasert praksis.

Tredje-generasjons kunnskapsbasert praksis  tar derimot utgangspunkt i brukermedvirkning og samvalg (Eiring, mfl. 2014). Denne type kunnskapsbasert praksis baseres på at tjenestemottaker og tjenesteyter gjennomgår   kunnskap om f.eks. tilgjengelig behandling og mulige prognoser og finner frem til tiltak som  samsvarer med pasientens preferanser. Her kan det legges til at evnen til å drive ulike nivåer av faglig arbeid ligger implisitt i denne formen for kunnskapsbasert praksis. Miljøbehandlingen tiltar ulike grader av intensitet og metodisk presisjon avhengig av utfordringens art og karakter.

Den vernepleierfaglige tradisjonen er rettet mot individrettet tiltaksarbeid hvor mestring, deltakelse og brukermedvirkning har stått sentralt. Dette er grunnleggende verdier som sannsynligvis vil stå støtt så lenge vernepleiere eksisterer. Dagens vernepleiere står ovenfor heterogene utfordringer med stor sprik i gruppen av mennesker som mottar tjenester. Således er den tredje generasjonen av kunnskapsbasert praksis godt tilpasset vernepleiertradisjonen. Det bør forventes av moderne vernepleiere at det som leveres av tjenester har rot i eksisterende forskning samt tydelige kartlegginger av faktiske og ønskede forhold hos tjenestemottaker. Dette krever stor grad av ferdighet i å tilpasse kartlegging og løsning til eksisterende utfordring.

Vi mener at steget inn i tredje generasjon kunnskapsbasert praksis fordrer en del grunnleggende ferdigheter hos framtidens vernepleiere. Noen av disse grunnleggende ferdighetene er:

  • Bred kartleggingskompetanse. Evne til å kartlegge faktisk tilstand, samt ønsket tilstand hos en tjenestemottaker (deskriptive og normative forhold). Dette fordrer kompetanse innen kombinert bruk av kvalitativ og kvantitativ metode.
  • Analytiske ferdigheter hvor innsamlede data danner grunnlag for vurderinger av årsakssammenhenger og hvor slike vurderinger legger føringer for påfølgende mål og tiltak.
  • Evne til utforming av målbare mål som er i tråd med tjenestemottakers ønsker og verdier. Målenes målbarhet er grunnlaget for samme eller endret kurs etter at tiltak er iverksatt.
  • Utforming av tiltak som er etisk akseptable, som har høy sannsynlighet for å være effektive (fordi de er basert på kunnskapsbasert praksis) og som vurderes fortløpende etter at de er iverksatt.
  • Evne til å skape strukturer i behandling som ivaretar behandlingsintegritet og medfører kvalitet i arbeidet som utføres.

Utover disse punktene er det andre ferdigheter som er viktige i utøvelsen av yrket. De nevnte punktene er relatert til den metodiske kompetansen morgendagens vernepleiere bør besitte.

Skrevet av Kjetil Viken & Jørn Isaksen

Referanser

Løkke, J. A., & Salthe, G. (2012). Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid; fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering. Norsk tidsskrift for atferdsanalyse.

Viken, K. (2018). Atferdsanalytisk miljøbehandling – struktur og kvalitet i tilrettelagte tjenester. Oslo, Norway: Gyldendal.

Eiring, Ø, m fl (2014) Slik blir kunnskap til kvalitet, Strategi for kunnskapsbasert praksis i Sykehuset Innlandet. http://admininfo.helse-sorost.no/styredokumenter_/SIHF/SM_10_28112013_086-2013%20Vedlegg%20-%20Strategi%20for%20kunnskapsbasert%20praksis%202014%20-%202016.pdf

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.