Profesjonsutøvere utsettes for betydelig krysspress i sin profesjonsutøvelse. Det er få holdepunkter for å si at profesjonsutøvere i sin alminnelighet er indifferens til det betydelige ansvaret som følger av å opprettholde kvalitativt gode og forsvarlig tjenester.
Profesjonsutøvere utsettes for betydelig krysspress i sin profesjonsutøvelse. Det er få holdepunkter for å si at profesjonsutøvere i sin alminnelighet er likegyldighet til det betydelige ansvaret som følger av å opprettholde kvalitativt gode og forsvarlig tjenester. En ansvarsfull profesjonsutøver vil derimot antagelig både erfare og ta på seg betydelige krav og forventninger, fra egen profesjon og samarbeidende kollegaer, om å være faglig oppdatert på det kunnskapsområde tjenestene til virksomheten skal levere på. Kunnskapsområdet vil nødvendigvis være basert på en rekke normative og deskriptive premisser, og det er uten tvil en omfattende kunnskapsbase for den enkelte profesjonsutøver å holde seg faglig oppdatert på. Utfordringen med å holde seg faglig oppdatert kan tenkes økes i takt med distanserte år fra siste gjennomførte formelle utdanningsløp og ved ansettelser i bedrifter som har avsatt lite midler til internkurs, konferansedeltagelse og tilbud om relevante videreutdanninger.
Profesjonsutøvere møter tydelige, og noen ganger diffuse, forventninger av mottakerne av tjenestene. Ofte vil det også være til dels store forventninger fra både pårørende og brukerorganisasjoner. En viktig erkjennelse er at uansett hvor god allmennkunnskap og spesialkunnskap profesjonsutøverne måtte besitte, vil de nødvendigvis måtte forholde seg til mottakerne av tjenestene først og fremst som mennesker. En slik erkjennelse vil nærmest kreve at profesjonsutøveren anser mennesker som eksperter på egne liv, og profesjonsutøverne må tilpasse sine generelle kunnskaper i møte med den konkrete bruker med sin ekspertise, behov, ønsker og verdier. Det krever en stor vilje og kompetanse til å ivareta brukerkunnskap på en god måte.
All profesjonsutøvelse foregår samtidig i en arbeidslivkontekst, og profesjonsutøvelsen er dermed underlagt en rekke statlige og andre offentlige styringssignaler. Innenfor arbeidslivskonteksten blir nødvendigvis profesjonsutøvere disiplinert via en rekke bestemmelser utenfor egen kontroll. Budsjettdisiplin og lojalitet til linjeledelse er to blant mange, tydelige forventninger til profesjonsutøveren, selv når kvaliteten på faglige tjenestetilbudet kan diskuteres ut fra et profesjonsperspektiv. Profesjonsutøvelse er på linje med øvrig offentlig forvaltning, styrt av en rekke kvalitetsindikatorer. Fordelen med kvalitetsindikatorer er at de fungerer styrende på profesjonsutøvernes handlinger, og noen kvalitetsindikatorer er nok på sin plass. Imidlertid er kvalitetsindikatorstyring ikke helt enkelt å forholde seg til; Oslo-skolens testregime, publiseringskravene i nivå 1 og 2 tidsskrifter i Universitet- og høgskolesektoren (UH) og stoppeklokke-regimet i enkelte hjemmesykepleietjenester, er alle eksempler på kvalitetsindikatorstyre som har blitt kritisert.
En utfordring med kvalitetsindikatorer, slik de har blitt kritisert i de nevnt eksempelvis i Oslo-skolen og UH-sektoren, er at de fungerer for godt etter intensjonen. Altså profesjonsutøvere begynner å handle i tråd med indikatorene, de omfordeler ressursbruken og tilpasser praksisen sin slik at både de og virksomheten scorer bra på de indikatorene som de blir målt på. Samtidig som annet viktig, og ofte helt nødvendig arbeid, blir neglisjert ettersom arbeidet ikke blir omfattet av kvalitetsindikatorene. Kvalitetsindikatorer kan neppe, eller sjeldent, fange opp den fulle kompleksiteten i en omfattende profesjonsutøvelse i en kompleks tjeneste. En bekymring er at presset under et sterk kvalitetsindikatorstyre, leder oppmerksomheten og arbeidskapasiteten til profesjonsutøvere og virksomheten ut i det som noen ganger oppfattes som et jag på overfladiske og lite dekkende indikatorer.
En ansvarsfull profesjonsutøver må til tider leve med et ganske sterkt krysspress av ulike krav og forventninger, både utenfra og fra seg selv. Mange profesjonsutøver kan nok mestre dette krysspresset på en tilfredsstillende måte, men samtidig er det antagelig mange som sliter. For de som velger å forbli i en krevende profesjonsutøvelse over flere år, kan det være fare for at både at den personlige belastningen er såpass stor at det går uforholdsmessig utover egen velvære, eller at den enkelte profesjonsutøver kan distansere seg for mye fra press og lidelse, som de er vitne til i sin profesjonsutøvelse. Det å utvikle en innstilling og kompetanse for å kunne stå i et vedvarende press, og samtidig kunne utøve faglig kritikk av systemet de er en del av, er en krevende prosess. Arbeidsgivere burde i større grad lagt inn som en del av sine planer for tjenesteutvikling og dertil hørende budsjetter, et rom hvor profesjonsutøvere kan få utvikle både sin faglige kompetanse og det å føre faglige diskusjoner. Det siste inkluderer utvikling og aksept for kritikk av egen praksis og virksomhetens samlede virke. Antagelig vil mange profesjonsutøvere ha godt av et område i arbeidslivet de ikke utsettes for verken sterkt krysspress, eller krevende indikatorstyre som trekker dem i uønskede retninger.
Derfor er dette tekstens viktigste hovedanliggende; profesjonsutøverne trenger et friområde avsatt i sin ordinære arbeidstid. Knyttes profesjonsutøvelsen nærmest utelukkende opp til tjenesteproduksjon, kan det stilles spørsmål om hvor og når profesjonsutøverne skal få rom til å utvikle seg til reflekterte og kritiske medlemmer av fagsamfunnet. Det å få tid og rammer til å utvikle en klokskap, som skal til for å tilegne seg og anvende kunnskap på en god måte, er krevende. Samtidig som det utvikles en innstilling til det å tåle belastning, men likevel være en tydelig formidler når belastningen overskrider det som er rimelig. En innstilling til at det er mulig å ha offentlig samtale, selv der hvor partene har problemer med å forstå hverandres utgangspunkt og har åpenbare ulike interesser for tjenestene. Et rom, eller en kultur for frie meningsutvekslinger – noe som kanskje er en av de viktigste forutsetningene for å utvikle evnen til å stille kritiske spørsmål til egen profesjonsutøvelse, kollegaenes samlede bidrag i tjenesteutøvelsen og selve virksomhetenes legitimitet, egnethet og mulighet for å levere tjenester til brukerne av tjenestene. En slik innstilling som her skissert er det vrient å lese seg til i teorien. På samme måte vil en profesjonsutøvelse som er altoppslukende bundet opp i direkte tjenesteproduksjon, neppe heller være gunstig for å utvikle denne innstillingen.
