Tjenestetilbudet i kommunene er i endring. Mange steder i lander utvikles det ulike tjenestetilbud. Selv om disse tilbudene oppleves som nyttige både av fagfolk og de menneskene som bruker tjenestene, står de under press.
Tjenestetilbudet i kommunene er i endring. Mange steder i lander utvikles det ulike tjenestetilbud. Selv om disse tilbudene oppleves som nyttige både av fagfolk og de menneskene som bruker tjenestene, står de under press. De forstås som tilleggsgoder, som kommunene tilbyr utover det de er pålagt å gi sine innbyggere. Noe av utfordringen er at det er uklart hva lavterskeltjenestene bidrar med som er annerledes enn de tradisjonelle tjenestene. I denne teksten ønsker jeg å synliggjøre hvordan åpne møteplasser kan bidra til integreringsprosesser for de som av ulike grunner opplever utenforskap. Når vi snakker om integrering snakker vi ofte om innvandring, men alle kan oppleve utenforskap i ulike kontekster og roller. Foreldrerollen er en slik posisjon som kan oppleves som utforendre.
Det som presenteres her er en del av et forskningsprosjekt der jeg utforsket samhandlingen i tre norske familiesenter (Bulling, 2017). Familiesentrene er basert på en samhandlingsmodell der tjenester for barn, unge og deres familier er samlokalisert med mål om å tilby tilgjengelige og helhetlige tjenester (Adolfsen et al., 2011). Som en del av sentrenes virksomhet tilbys ulike lavterskeltilbud som språk cafe, leksehjelp, treningsgrupper, drop in time på helsestasjonen eller samtale med fysioterapeut eller psykolog (Bulling, 2016). Jeg har blant annet benyttet deltagende observasjon som metode for datainnsamling, og en av arenaene jeg så spesielt på var de åpne barnehagene i familiesentrene. Åpen barnehage er et kommunalt lavterskeltilbud, en møteplass for barn og deres omsorgspersoner. De åpne barnehagene skiller seg fra de ordinære barnehager med at barn og voksne deltar sammen. Familiene kommer og går når det passer dem innenfor åpningstiden, de trenger ingen avtale, innenfor åpningstiden er alle med små barn velkommen. I de åpne barnehagene har jeg møtt mennesker jeg aldri møter ellers. Jeg har sett mennesker finne hverandre i korte møter og i varige vennskap.
Jeg sitter på gulvet i et rom fylt til randen av mennesker. Voksne og små barn. Jeg lukker øynene og hører et mylder av stemmer, noen snakker somali, en snakker tysk med datteren sin, to damer snakker fransk i et hjørne, det er flere språk jeg ikke kjenner igjen, mange snakker norsk. Noen med sterk aksent. Jeg åpner øynene og tar inn resten av bildet. Inn gjennom døren kommer en mann med nystrøket skjorte og press i dressbuksa, i hendene har han to kopper kaffe. Han går forsiktig, rundt lekende barn, og foreldre som sitter på gulvet, med retning mot en ledig stol nesten i hjørnet av rommet. På gulvet foran stolen sitter en mann, kledd i hettegenser. Ermene er trukket opp til albuen, og avdekker armer der hver centimeter er fylt med tatoveringer. «Jeg regnet med at du også ville ha en kaffe» sier mannen med nystrøket skjorte og gir den ene koppen til mannen på gulvet. Stadig kommer det nye mennesker inn i rommet, de som allerede har funnet seg en plass hilser og gjør plass mellom leker og mennesker.
Til de åpne barnehagene kommer mennesker fra alle samfunnslag. De har ulik økonomi, arbeidssituasjon, etnisk bakgrunn og alder. Her møtes de med barna som fellesnevner, og gjennom barna får de kontakt med mennesker de sansynligvis ikke ville ha tatt kontakt med på andre areaner. Lekemattene er barnas domene, og den frie leken på gulvet som er fullt av barn og voksne gjør at de fleste av dem på ulike måter kommer i kontakt med voksne de ikke kjenner fra før. Når barna utforsker rommet, menneskene og lekene trekker de med seg de voksne inn i samhandling med andre. Ved å knytte kontakter med mennesker fra andre sosiale grupper åpnes muligheter for tilgang til informasjon og praktisk støtte (Granovetter, 1973) som familiene ikke hadde tilgang til før de besøkte arenaen.
Det alltid fagfolk tilstede. Arbeidet som utføres i de åpne barnehagene er dynamisk. Det er ikke de store tiltakene som settes inn her, det er de små. Nesten usynlige hvis du ikke vet hva du ser etter. Det handler om å skape en inkluderende arena, for alle. Her deles kunnskap mellom fagfolk og foreldre, men i like stor grad mellom foreldre. Her deles livserfaring, og samtalene tilpasses de menneskene som deltar i dem. Noen av de som kommer har behov for ekstra oppfølging og veiledning. Da kan de som jobber i åpen barnehage bistå med å guide foreldrene videre i systemet.
En av de jeg møtte i åpen barnehage var en dame fra Nord-Afrika. Hun hadde akkurat lagt ned sønnen i barnevogna for å sove og satt seg med en bok når jeg setter meg ved siden av henne. Hun sitter med en barnebok med ord og bilder, der begrepene er skrevet både på norsk og engelsk.
Hun forteller at hun har vært i Norge i litt over ett år. Sønnen hennes er snart 1 ½ og skal begynne i vanlig barnehage om noen måneder. Jeg spør om hun har tenkt på å begynne på norskkurs? Hun rister på hodet. «Nei jeg er gravid igjen, sier hun og legger en hånd på magen sin. «Om ett år – kanskje».
Innvandrer kvinner med omsorg for små barn faller ofte utenfor tilbudet om norskopplæring. Noen bor i Norge i mange år før de får tilgang til språkkurs og eit språkmiljø for å lære norsk. Norskkunnskap er viktig både for å følge opp barna i skolen og for å kvalifisere seg til arbeidsmarkedet. Å ikke forstå språket skaper utenforskap, og det gjør det vanskeliggjør kontakt med andre. Samspillet i gruppa i den åpne barnehagen gav også mange med lave språkferdigheter i norsk tilgang til et språkmiljø. Et sted der de kunne lære og bruke norsk i naturlige sitasjoner sammen med andre som behersket språket. Å spise sammen var ein av situasjoenene som gav gode muligheter for kontakt. Rundt matbordet var det rom for mange ulike tema, og barna gjorde settingen ufarlig og naturlig. Fordi åpen barnehage er en arena der invandrere og etnisk norske møtes, gir det en unik mulighet for integreringsarbeid.
I et samfunn der effektivitet og resultat verdsettes så høyt som hos oss, blir utfordringen å synliggjøre hva vi kan få gjennom å tilrettelegge for åpne møteplasser. I de åpne barnehagene som jeg har besøkt har de klart å få til noe veldig verdifullt. De har skapt en arena der ulike mennesker møtes, ikke fordi de må, men fordi de vil. Gjennom å tilrettelegge for slike møteplasser kan vi styrke nettverk, forståelsen av hverandre og støtte familier som trenger litt ekstra oppfølging. Det er folkehelsearbeid i praksis, og representerer en viktgig samfunnsinnsats for å fremme helse for barn og familier.
Adolfsen F, Martinussen M and Thyrhaug AM. (2011) Familiens hus- organisering og faglige perspektiver. Tromsø: Universitetet i Tromsø UiT Det helsevitenskaplige fakultet. regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Nord psykisk helse og barnevern. RKBU Nord.
Bulling IS. (2016) Stepping through the door – exploring low-threshold services in Norwegian family centres. (accessed 03.07.2107).
Bulling IS. (2017) En mangfoldig møteplass. Åpen åpenbarnehage som integreringsarena. BARN (ISSN 0800-1669) 35: 73-87.
Granovetter MS. (1973) The Strength of Weak Ties. American Journal of Sociology 78: 1360-1380.
