Praksisstudier er en viktig del av vernepleierutdanningen. Men det kan være en utfordring å tilrettelegge for et gjensidig samarbeid mellom praksisstedene og høgskolene/universitetene som sikrer studentene god praksis.
Det er godt dokumentert at samarbeid mellom høgskolene/universitetene og praksisstedene er en av de viktigste rammebetingelsene for å sikre relevante og kvalitativt gode praksisplasser (Kårstein & Caspersen, 2014; Universitets- og høgskolerådet, 2016). På tross av denne kunnskapen er spørsmålet om hvordan utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet kan jobbe bedre sammen, fortsatt en svært relevant problemstilling (Hegerstrøm, 2018).
Praksisstudier er en viktig del av vernepleierutdanningen. Men det kan være en utfordring å tilrettelegge for et gjensidig samarbeid mellom praksisstedene og høgskolene/universitetene som sikrer studentene god praksis. Utfordringene handler blant annet om å ivareta praksisstedenes behov, og tilrettelegge for at studentene tilegner seg praktiske ferdigheter samtidig som de benytter sin teoretisk kunnskap. I tillegg har utdanningsinstitusjonene behov for å ha kjennskap til praksisfeltet og deres organisering.
For å forstå utfordringene som ligger i dette samarbeidet, er det relevant å se tilbake på vernepleierutdanningens opprinnelse. Utdanningen har gått fra å være en yrkesrettet utdanning som du tilegnet deg i praksisfeltet, til å bli en utdanningen som tilbys ved universiteter og høgskoler, og som i dag har et mye sterkere teoretisk tyngdepunkt (Horndalen, 2001; Terum & Smeby, 2014). Dette byr på utfordringer for dagens utdanningsinstitusjoner fordi de ferdig utdannede kandidatene i tillegg til teori, også skal tilegne seg en lang rekke praktiske ferdigheter (Hatlevik, 2015). Utfordringer som kan oppstå i dette spenningsfeltet har i hovedsak vært løst ved å innlemme praksisstudier som en del av utdanningene. Praksisstudiene skal gi studentene mulighet til å tilegne seg de forventede praktiske ferdighetene, og knytte teoretisk kunnskap til de praktiske utfordringene som skal løses i tjenesteutøvelsen (Sullivan, 2005, kap. 6).
Samarbeid mellom utdanningen og praksisfeltet står helt sentralt hvis utdanningsinstitusjonene skal kunne tilby kvalitativt gode praksisplasser slik at studentene kan tilegne seg utdanningens læringsutbytter (Haugdal, 2009; Hegerstrøm, 2018; Universitets- og høgskolerådet, 2016). Samarbeidet må bidra til en felles forståelse for hva studentene skal lære, og hvordan vekslingen mellom læring i utdanningsinstitusjonene og læring i praksisfeltet skal bidra til dette. For å kunne legge til rette for læring i dette spenningsfeltet er det nødvendig med kunnskap om faget, om hvordan studenter lærer, om pedagogikk og veiledning (Hatlevik, 2015).
I denne artikkelen ønsker vi å beskrive en modellen for hvordan vernepleierutdanningen ved tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus (HIOA, nå OsloMet – storbyuniversitet) i samarbeid med Bærum kommune tilrettela praksisstudiene for vernepleierstudenter. Modellen hadde som mål å skape bedre rammer for samarbeid mellom Bærum kommune og høgskolen, og fremme studentenes læring i vekslingen mellom læring i utdanningsinstitusjonen og læring i praksisfeltet.
Noe av bakgrunnen for prosjektet som beskrives i denne artikkelen har vært at læringsutbyttebeskrivelser, organiseringen og gjennomføringen av praksisstudiene har vært definert av høgskolen. Samarbeidetmellom Bærum kommune og vernepleierutdanningen har vært preget av at kommunene har mottatt og fulgt opp studenter i ulike praksisperioder. Det har vært et manglende samarbeid og dialog om læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudiene. Veiledere fra begge parter ønsket derfor å forbedre samarbeidet mellom høgskolen og kommunen
Veilederne fra høgskolen har gjennom flere år vært organisert slik at de har vært tilgjengelig for praksisveilederne og studentene via telefon, skype eller e-post i praksisperioden. Praksisbesøk fra høgskolen derimot har kun vært gjennomført der en av partene meldt inn et behov for et slik besøk. Det er praksisveilederne som har hatt ansvar for at studentene har fått veiledning, og blitt vurdert i praksisperioden. Høgskolen har ivaretatt sitt veiledningsansvar ved at høgskolens lærere (veiledere) har møtt studentene til gruppe- og individuell veiledning på høgskolen.
En av hovedmålsetting med prosjektet var å prøve ut en ny modell hvor det legges til rette for et bedre og mer likeverdig samarbeid. Videre var det et mål å skape rammer for et tettere fellesskap mellom praksisveilederne og høgskoleveilederne i veiledning av studentene. Samtidig var det et ønske at den nye modellen for praksisstudier skulle gi studentene bedre teoretiske og praktiske ferdigheter i Kunnskapsbasert praksis (KBP).
Samarbeidsprosjektet med Bærum kommune ble finansiert ved to tildelinger, fra HiOA til et forprosjekt, og et pilotprosjekt, henholdsvis i 2014 og i 2015. I forprosjektet ble modellen for praksisgjennomføring utarbeidet i tett samarbeid mellom HiOA og ansatte i Bærum kommune. Videre ble pilotprosjektet gjennomført for å prøve ut modellen og høste erfaringer med samarbeidet.
Alle studenter som skal gjennomføre praksis ved vernepleierutdanningen, får tildelt en praksisplass av praksiskoordinator ved utdanningen. Studentene som deltok i pilotprosjektet fikk tildelt en praksisplass på det aktuelle tjenestestedet. Med bakgrunn i den tildelte praksisplassen fikk alle studentene informasjon om prosjektet, og takket ja til å delta.
Pilotprosjektet ble gjennomført over to praksisperioder. I første praksisperiode deltok seks andreårsstudenter, i andre praksisperiode deltok 12 førsteårsstudenter. Alle studentene fikk muntlig og skriftlig informasjon om prosjektet i forkant, og var i alderen mellom 25-30 år. Alle studentene hadde en (eller to) definerte praksisveiledere fra Bærum kommune og en veileder fra HIOA.
Praksisstudiene i vernepleierutdanningen utgjør i dag 60 av totalt 180 studiepoeng (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005). Praksisstudiene ved HIOA er fordelt over fire praksisperioder med læringsutbyttebeskrivelser knyttet til hver praksisperiode.
Praksisstudiene involvert i dette prosjektet, er lagt til første og andre studieår. I praksisstudiene i første studieår skal studentene sette seg inn i rammer for tjenesteyting, brukermedvirkning, samt tilrettelegge eller delta i et omsorgs- eller opplæringstiltak. Praksisstudiene i første studieår utgjør 10 studiepoeng og strekker seg over seks uker (Oslomet.no, 2019). Praksisstudiet i andre studieår er knyttet til ferdighets- og atferdslæring og studentene skal delta aktivt i planlegging, gjennomføring og evaluering av et omsorgs – opplærings eller endringsarbeid. Praksisstudiene i denne perioden utgjør 15 studiepoeng og strekker seg over ni uker (Oslomet.no, 2019).
Pilotprosjektet ble gjennomført ved tre tjenestesteder i «Tjenester til personer med utviklingshemming» i Bærum kommune. På hvert tjenestested var det flere boliger, og mellom 28 og 46 tjenestemottakere ved hvert enkelt tjenestested. Til sammen var det 90 årsverk knyttet til de tre tjenestestedene. Mellom 62% og 69% av de ansatte hadde relevant faglig utdanning innen vernepleie, sykepleie, annen høgskoleutdanning eller helsefagarbeider. Alle ansatte hadde relevant faglig utdanning, noe kompetanse innen KBP, og alle hadde gjennomført veilederkurs.
Praksismodellen (tabell 1) som ble testet baserte seg på et samspill mellom undervisning i kunnskapsbasert praksis og praksisstudier ved de ulike tjenestestedene. Modellen la til rette for et mer definert samarbeid mellom veilederne fra Høgskolen HiOA og praksisveilederne fra Bærum kommune. Modellen ble delt i tre faser, en fase før oppstart av praksis, under praksisperioden og en siste fase etter praksisperioden var avsluttet. Tabell 1 viser oppgavefordelingen mellom de ulike aktørene i fasene før, og etter praksisperioden, samt undervisnings- og veiledningsaktiviteter i løpet av praksisperioden, inndelt i uker.
I forkant av praksisperioden sendte Bærum kommune ut et enkelt skjema for å kartlegge studentenes kunnskap og erfaring fra tidligere praksisstudier eller annen yrkeserfaring. Informasjonen om studentene la grunnlag for hvilket praksissted de ble tildelt, og hvilket tema de skulle arbeide med. Eksempelvis, hadde en student lang erfaring fra arbeid med brukere med manglende språkferdigheter og utagerende atferd, fikk studenten andre temaer å arbeide med i denne praksisperioden.
Det var et krav både fra tjenestestedene og fra høgskolen at problemstillingene studentene skulle arbeide med i praksisperioden, skulle være relevante og inngå som en del av en tjenestemottakerens behov for tjenester. Tjenestestedene hadde derfor valgt tjenestemottaker og fagområder som to studentene skulle arbeide med i sin praksisperiode. Innenfor det valgte fagområdet utarbeidet studenten i samarbeid med praksisveileder et relevant klinisk spørsmål systematisert etter PICO modellen; Population/Problem, Intervention, Comparison, Outcome (Folkehelseinstituttet, u.å.). Spørsmålet skulle benyttes når studentene i samarbeid med praksisveilederne skulle lære om litteratursøk og kritisk vurdering av litteratur.
Gruppe- og individuell veiledning. I praksisperioden ble det planlagt for individuell veiledning og undervisning i grupper. Det ble definert spesifikke oppgaver for studenter, praksisveiledere, skoleveileder og bibliotekar. Undervisning og veiledning var planlagt, og definert både i forhold til innhold, organisering, tid og sted. Alle studenter, praksisveiledere og skoleveiledere var invitert til å delta i all undervisning og gruppeveiledninger.
Gruppeveiledningene ble avholdt i høgskolens lokaler og besto av fem studenter. I tillegg ble det tilbudt en åpen videoveiledning for alle studenter og praksisveiledere, der de som ønsket det kunne delta. Gruppeveiledningene ble ledet av skoleveileder. Studentene fikk i tillegg tilbud om en 20 minutters individuell veiledning, via videomøte (Skype eller Adobe Connect) der praksisveileder var invitert til å delta.
Undervisning i praksisperioden. Bærum kommune planla og gjennomførte et tre-timers tilrettelagt kurs i Kunnskapsbasert praksis (KBP). Tema for undervisningen var kritisk vurdering, og bruk av PICO-skjema, som et hjelpemiddel for å strukturere problemstillingen i forkant av litteratursøket. Bibliotekar fra HIOA planla og gjennomførte praktisk undervisningen/workshop i litteratursøk som blant annet inneholdt, hvordan søke etter forskningslitteratur, hvordan benytte PICO-skjema og utvikling av søkestrategi. I tillegg til undervisning i litteratursøk ble det gjennomført en workshop der studentene, sammen med praksisveileder og høgskoleveileder, kunne søke i ulike databaser med utgangspunkt i egen problemstilling, og få veiledning av bibliotekar. Det ble også gjennomført egen undervisning om kritisk vurdering av artikler med gjennomgang av hvordan sjekklister kan benyttes i dette arbeidet.
Etter avsluttet praksis fikk studenter og veiledere utdelt et evalueringsskjema. Evalueringen omhandlet hvordan de opplevde veiledning, om de var fornøyd med praksis, samarbeidet med høgskolen og faglig relevans. Evalueringsskjemaet var utarbeidet av prosjektgruppen. Skolekontakt, studentene og praksisveilederne skulle vurdere grad av fornøydhet i en tredelt likert-skala. Prosjektgruppen vurderte prosjektet i fellesskap i et avsluttende prosjektmøte.
Studentene var i stor grad fornøyd med både praksisperioden, veiledningen og den oppfølgingen de fikk underveis i praksisstudiene. Studentene rapporterte at de var særlig fornøyd med at veiledningen samsvarte med de forventningsavklaringene de hadde med sine veileder i begynnelsen av praksisperioden. I tillegg viste evalueringen at studentene kunne ta opp faglige spørsmål og problemstillinger på praksisplassen, og at personalet var positive til å ha studenter i praksis. Studentene ga også tilbakemelding på at de hadde hatt utbytte av å samarbeid med en annen student i løpet av praksisperioden. Studentene var minst fornøyd med samarbeidet mellom høgskolen og praksisplassen.
Praksisveilederne vurderte at de har opplevd god støtte og oppfølging i veilederrollen fra HIOA. De var motiverte og opplevde tiden som lærerik og inspirerende. Praksisveiledere ga tilbakemelding på at de syntes det var nyttig å delta i workshop sammen med studentene, bibliotekar og skoleveileder. Velkomstmappen og sjekklisten for veiledere vurderte de som nyttig i sitt arbeid som praksisveileder. De beskriver videre at de var motivert for oppgavene og at de hadde et godt grunnlag for de ulike vurderinger de gjorde underveis, i midt- og sluttevalueringene. Praksisveilederne ga uttrykk for at de opplevde periodene som lærerike og faglig inspirerende, og at samarbeidet med høgskolen fungerte godt. Videre er praksisveilederne godt fornøyd med at studentene samarbeidet med personalgruppen og at personalgruppen tok medansvar for studenten men er i mindre grad fornøyde med studentenes deltagelse i faglige diskusjoner.
Praksismodellen som beskrives viser til et samarbeid mellom Bærum kommune og HiOA som i større grad tar sikte på å involvere de ulike partene i et mer reelt partnerskap, med fokus på å øke studentenes læringsutbytter i praksisperioden. Modellen tar også høyde for et tettere samarbeid med bibliotekar og oppmerksomhet rettet mot KBP/Kunnskapsbasert praksis enn det som har vært praktisert tidligere ved vernepleierutdanningen på HIOA.
Evalueringene viser at studenter og praksisveiledere i stor grad er fornøyd med kvaliteten på veiledning, oppfølging og læringsmulighetene i praksisperioden. Modellen var utarbeidet med et siktemål om å øke samarbeidet mellom Høgskolen og Bærum kommune, noe studentene ga tilbakemelding om at de var minst fornøyd med. På den andre siden ga praksisveilederne tilbakemelding på at de var godt fornøyd med samarbeidet med HiOA. Dette kan tyde på at betydningen av samarbeid var tett knyttet opp mot høgskolen og praksisveilederne, og at studentene i mindre grad opplevde at det var et tett samarbeid mellom høgskolen og praksisstedet. Endringene som ble gjort var nok også mer merkbart for praksisveilederne enn studentene da de i motsetning til tidligere, ble involvert i, og tilbudt undervisning og felles-veiledninger underveis i praksisperioden.
Både kommunen, høgskolen og studentene tilegnet seg verdifulle erfaringer som et resultat av pilotprosjektet. Det at praksisstedene i forkant hadde forberedt aktuelle problemstillinger som studentene skulle jobbe med i løpet av sin praksisperiode, var særlig positivt. Det resulterte i at praksisstedet fikk fokusert på et fagområde, omsorgs- eller opplæringstiltak som var relevant for praksisstedet eller en aktuell bruker. Dette bidro til at studentens arbeid i løpet av praksisperioden ble en del av det faglige arbeidet på praksisstedet og ikke noe som foregikk på «siden av» den daglige driften på praksisstedet. Dette opplevdes meningsfullt både for praksisstedet og for studentene. Videre erfarte høgskoleveilederne at studentene kom raskere i gang med problemstilling, litteratursøk og oppgaveskriving enn studenter som ikke deltok i pilotprosjektet. Dette bidro til at veiledningen fra høgskolen i større grad kunne betone det faglige innholdet knyttet til problemstillingen, enn veiledning i å velge en aktuell problemstilling. Sammenhengen mellom klinisk relevante problemstillinger og studentenes læringsutbytte i praksis trekkes også frem i lignende samarbeidsprosjekter om praksisstudier i andre profesjonsutdanninger (Berg et al., 2012). Videre var det positivt at kommunen fordelte studentene ved ulike praksissteder på bakgrunn av informasjon de hadde fått om studentene. Dette bidro til at studentenes bakgrunn og erfaringer kunne ses i sammenheng med behovene for kunnskap ved de ulike praksisstedene.
For å skape en bedre dialog mellom praksisveilederne og høgskolens veiledere, ble det i denne modellen lagt til rette for å bruke digitale hjelpemidler under veiledning av studentene. Dette var ment å skulle bidra til at praksisveilederne og høgskolens veileder skulle kunne ha veiledningsmøter med studentene uten at høgskolens veiledere måtte reise ut til praksisstedet. Erfaringene med veiledning ved hjelp av digitale hjelpemidler var mindre vellykket, men en av hovedårsaken til dette var manglende kunnskap, tekniske utfordringer ved de kommunale boenhetene (manglet nettilgang) og misforståelser (veileder trodde hun ikke kunne delta). Digital veiledning er en veiledningsform som i større grad bør testes/prøves ut i samarbeid med flere ulike kommuner, for å vurdere hvordan dette kan bidra til et tettere samarbeid mellom de ulike aktørene i løpet av en praksisperiode.
Etter avsluttet pilotprosjekt har Universitets- og høgskolerådet etter oppdrag fra Kunnskapsdepartementet stått for et betydelig arbeid knyttet til endringer i styringssystemet for helse- og sosialfagutdanningene. I den nye forskriften om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene, og i retningslinjene som nå foreligger for vernepleierutdanningene, er praksisstudiene fortsatt en prioritert og viktig del av utdanningen. Det nye er at praksisstudiene og kvaliteten i praksisstudiene er diskutert og i felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene forsterkes kravene til kvalitetssikring av praksisstudiene. Dette fordrer at utdanningsinstitusjonene må ha et solid samarbeid med praksisfeltet og det må utvikles nye og bedre modeller for hvordan dette samarbeidet kan gjennomføres slik at man fortsatt kan utdanne kompetente kandidater for fremtiden.
Forfattere: Tone Hee Åker, OsloMet, Hilde Lunde OsloMet, Ingrid Soltvedt Bærum kommune, Lilja Berg, OsloMet, Hege Rysstad, Bærum Kommune
Vedlegg:
Berg, M., Bruset, E.-B., Dahl, M., Sveen, U., Andersson, L., Michelet, M. & Stubbings, J. G. (2012). Utvikling av ferdigheter i kunnskapsbasert praksis: Samarbeidsprosjekt for studenter og klinikere. Ergoterapeuten, 55(2), 30-35.
Folkehelseinstituttet. (u.å.). Kunnskapsbasertpraksis: Spørsmålsformulering. Hentet 4. april 2019 fra https://www.helsebiblioteket.no/kunnskapsbasert-praksis/sporsmalsformulering
Hatlevik, I. (2015). Meningsfulle sammenhenger: En studie av sammenhenger mellom læring på ulike arenaer og utvikling av ulike aspekter ved profesjonell kompetanse hos studenter i sykepleier-, lærer- og sosialarbeiderutdanningene (Doktorgradsavhandling). Høgskolen i Oslo og Akershus, Oslo.
Haugdal, B. K. (2009). Revidering av akkrediterte sykepleieutdanninger: Kvaliteten i praksisstudiene (NOKUTS utredninger og analyser). Oslo: Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.
Hegerstrøm, T. (2018). Til glede og besvær – praksis i høyere utdanning: Analyse av studentenes kommentarer i Studiebarometeret 2016 (NOKUTS utredninger og analyser 3-2018). Oslo: Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.
Horndalen, B. (2001). Ideologi, fag og virkelighet: Vernepleierutdanningen gjennom 50 år. Oslo: Universitetsforlaget.
Kårstein, A., & Caspersen, J. (2014). Praksis i helse- og sosialfagutdanningene: En litteraturgjennomgang (NIFU rapport nr. 16/2014). Oslo: Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.
Oslomet.no. (u.å.). Vernepleie, bachelor. Hentet 4. april 2019 fra https://www.oslomet.no/studier/hv/vernepleie
Sullivan, W. M. (2005). Work and integrity: The crisis and promise of professionalism in America (2. utg.). San Fransisco: Jossey-Bass.
Terum, L. I. & Smeby, J.-C. (2014). Akademisering, kvalitet og relevans. I N. Frølich, E. Hovdhauge & L. I. Terum (Red.), Kvalitet, kapasitet og relevans: Utviklingstrekk i norsk høyere utdanning (s. 114-143). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Universitets- og høgskolerådet. (2016). Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning: Praksisprosjektet. Hentet fra https://www.uhr.no/_f/p1/iea62b429-c140-4453-91b0-93502fc2ce81/praksisprosjektet_sluttrapport_ver2.pdf
Utdannings- og forskningsdepartementet. (2005). Rammeplan for vernepleierutdanning. Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/kd/pla/2006/0002/ddd/pdfv/269377-rammeplan_for_vernepleierutdanning_05.pdf
