Deltakelse i kunnskapsutvikling og tjenesteinnovasjon – visst er det mulig! Vernepleieren som partner og pådriver

Vi ser stadig oppslag i nyhetene om hendelser som kaller på en vernepleiers engasjement og innlevelse. Eksempler kan være Tolga-saken, Vågå-saken, flere saker om «gjengs husleie», og om 15 årige Elena fra Bergen som må bo sammen med eldre.

Slike saker gir et nedslående bilde av hvordan vi i Norge bistår de av våre borgere som trenger ekstra hjelp. Med i helhetsbildet hører også FNs kritikk av Norge når det gjelder oppfølging av konvensjonen om rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelse (CRPD). Denne viser at vi ikke er så gode som vi selv tror.

Med dette som bakteppe, vil jeg i dette innlegget peke på muligheter for å fremme deltakelse fra de det gjelder, men også ta for meg vernepleierens rolle i å forbedre rammebetingelser og legge til rette for deltakelse. Her kan artikkel 29 b i CRPD (FN, 2006), være retningsgivende for videre lesning: «… arbeide aktivt for å fremme et miljø der mennesker med nedsatt funksjonsevne fullt ut og på en effektiv måte kan delta i ivaretakelsen av offentlige anliggender, uten diskriminering og på lik linje med andre, og oppmuntre til at de deltar i offentlige anliggender …»

Visst er det mulig!

Hvordan kan vi understøtte prosesser hvor de som mottar offentlige tjenester kan delta for å opplyse saker ut fra sitt eget perspektiv? Vi har de senere årene sett flere gode eksempler på prosjekter hvor personer med utviklingshemming deltar i kunnskapsutvikling og tjenesteinnovasjon. Eksemplene, som jeg vil presentere senere i innlegget, viser til deltakelse som skal gi rom for å hevde egne meninger, og til å kunne bidra i påvirkning av rammebetingelser. Men før det skal vi se på vernepleierens roller i å fremme deltakelse.

Det er forventet at vår yrkesutøvelse er basert på kunnskapsbasert praksis (KBP)(Helsebiblioteket). Brukerkunnskap og brukermedvirkning skal sammen med forskning og erfaringsbasert kunnskap gi grunnlag for vår praksis. Kunnskap om KBP er også et læringsutbytte i de nye nasjonale retningslinjene for vernepleierutdanningen. Retningslinjenes § 18 viser til at vernepleieren skal ha innsikt i metoder for systematisk å innhente brukererfaringer og brukerkunnskap, men også å planlegge og gjennomføre tjenesteinnovasjon i samarbeid med brukere (Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning, 2019).

Som vernepleiere har vi et særskilt ansvar for å bidra til at stemmene til de vi bistår skal bli hørt. Vernepleieren vil her være i en rolle som en pådriver på systemnivå for å skaffe oppmerksomhet og rom for deltakelse, men også som en partner for den enkelte gjennom å tilrettelegge for individuell deltakelse. La oss se litt nærmere på disse to rollene.

Vernepleieren som pådriver

I en nylig publisert artikkel, foreslår Thomas Owren, 9 grep for å motvirke barrierer mot deltakelse. Her vil jeg trekke fram to av grepene: «Sammen med tjenesteytere og pasienter, arbeid for at barrierer bygges ned på andre aktuelle arenaer for deltakelse» (grep 7) og «Støtt bevisstgjøring, egenorganisering og motstand mot barrierer blant tjenestebrukere og pasienter med funksjonsnedsettelse» (grep 9) (2019, s.12). Dette kan relateres til hva vi har beskrevet som vernepleierens pådriverrolle (Brask, Østby og Ødegård, 2016).

Pådriverrollen beskriver vernepleieren som viser handlekraft på et samfunnsnivå, er pågående og direkte når dialog og argumentasjon kommer til kort. Dette kan være rollen som tilrettelegger på et systemnivå, for eksempel gjennom å inkludere brukere i ulike prosjekt som omhandler tjenestetilbudet deres.

Tilsynsmeldingen (Helsetilsynet, 2016) viser at tjenestene ikke er gode nok, blant annet gis det utilstrekkelig personlig assistanse i hverdagen, det er mangelfull kompetanse om tjenestemottakeres helse, manglende kompetanse om legemiddel og legemiddelhåndtering. Vi hører også nyheter om alvorlige saker med brannskader, utfordringer i forhold til vergemål og tvangsflytting av personer. Hvor er vi vernepleiere oppe i dette? Protesterer vi, påvirker vi, er vi pådrivere når de gode argumenter strander på dårlig kommuneøkonomi og skjev fordeling? Kanskje er du veldig dyktig i miljøarbeid i samarbeid med enkeltindivid, men hva når rammebetingelsene medfører at det «butter», at det ikke er ressurser til å gjennomføre faglig og normativt godt funderte tiltak?  Her er vi inne på en annen form for pådriverrolle, nemlig det å være en helse- og sosialpolitisk aktør.

Er vi vernepleiere tilstrekkelig oppmerksomme på denne delen av vårt ansvar? Er vi rustet til å drive påvirkningsarbeid og argumentere på et systemnivå? Er vi rustet til å jobbe for å inkludere brukere i viktige prosesser? Og, for de av oss som jobber i vernepleierutdanningene, tar vi i tilstrekkelig grad med oss dette inn i vår undervisning og våre forventninger til studentene? I en tid hvor det jobbes med nye studieplaner ved alle vernepleierutdanninger i landet (Rethos), må vi se på hvordan vi kan operasjonalisere læringsutbyttene som er innrettet mot dette problemområdet, som for eksempel dette: «kjenner til politiske og administrative beslutningsprosesser, de vanligste modellene for organisering og styring av velferdstjenester og rollen vernepleieren har som helse- og sosialpolitisk aktør» (Nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning, §4 g). Her har utdanningene et ansvar for å legge til rette for at studenten skal ha den nødvendige kompetansen.

Vernepleieren som partner

Mens vernepleieren i pådriverrollen framstår som kraftfull og pågående overfor samfunnet, for å fremme små eller store endringer i betingelser, vil vernepleieren i partnerrollen (Brask, Østby og Ødegård, 2016) innta en helt annen posisjon. Vi møter her den samhandlende vernepleieren på individnivå, som tilrettelegger for den enkelte og støtter den andre i å nå egne mål. Dette vil være tilretteleggeren i brukerråd, forskeren som benytter visuell støtte til forståelse og som støtter mestring. I Brask, Østby og Ødegård (2016), møter vi i kapittel 7 «Den anerkjennende stillasbyggeren», som viser hvordan hun legger opp til et samarbeid om en presentasjon. Det legges mye arbeid i planlegging, hun lar det være opp til den andre å fortelle hva vedkommende vil ha ansvar for, og finner måter å understøtte den andres mestring og suksess under presentasjonen.

Mye av det en vernepleier gjør i det individuelle miljøarbeidet kan brukes direkte inn i en partnerrolle i ulike prosjekt. Viktige faktorer vil gjerne være tid, individuell tilrettelegging og hvordan vi samarbeider. Igjen har utdanningene et ansvar for å gjennomføre undervisning hvor studentene kan tilegne seg tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter.

Eksempler

Rådgivningsgruppa i Bærum (RGB) som ble etablert i 1993 har på mange måter vært et foregangsprosjekt i arbeidet for å sikre deltakelse fra personer med utviklingshemming. De begrunner selv hvorfor de er viktige: «RGB gir råd til politikere og administrasjonen i Bærum kommune. RGB jobber for at mennesker med utviklingshemming blir hørt i saker som gjelder dem selv. Vi mener at vi er ekspertene i våre liv». De senere årene har det blitt opprettet flere brukerråd rundt omkring i Norge. Ett eksempel på hvordan de kan påvirke er i Helsedirektoratet sitt arbeid med en ny veileder for tjenester for personer med utviklingshemming . Her har helsedirektoratet valgt å invitere inn brukerråd flere steder i Norge til å komme med innspill til veilederen. De spør: Hva synes dere er viktig når det gjelder det å motta helse- og omsorgstjenester? Hvilke ønsker og råd har dere til de som jobber i helse og omsorgstjenestene?

Boka «Venner. En bok for mennesker med utviklingshemning og deres hjelpere», skrevet av Heia og Westergård (2014), er resultatet av en felles skriveprosess. Boka omhandler Heias liv, forskjellige vennskap gjennom livet, både i glede og sorg og gir et godt bilde på hvordan Heia opplever sine vennskap. I bokas siste kapittel beskriver forfatterne hvordan de har samarbeidet om skriveprosessen.

Gjermestad m. fl. (mai 2019, kap. 12.) beskriver dialogkonferanse som metode for kunnskapsutvikling. Hensikten med prosjektet var å oppnå innsikt i deltakelse og bokvalitet i store botilbud, ut fra personer med utviklingshemming sitt perspektiv. Selv om dialogkonferanse her ble brukt som del av en forskningsprosess, viser de til at metoden og tilnærmingene de brukte også er anvendelig i annen brukerinvolvering.

Witsø og Hauger (mai 2019, kap. 14.), presenterer hvordan de har brukt workshops som en gruppemetodisk tilnærming i prosjektet «Se og hør nå her – dette vil vi si høyt!». Hensikten med prosjektet var blant annet å finne en metode for å få bedre tilgang til brukernes opplevelse av tjenestetilbudet.

Chalachanová m. fl. (2019, kap. 4.) har benyttet forskningssirkler som metode for å inkludere personer med utviklingshemming i forskning, med de overordnede tema: Medborgerskap, hverdagsliv og medbestemmelse. Arbeidsprosessen beskrives gjennom 7 ledd, hvor personer med utviklingshemming deltar i valg av tema, kunnskapsinnhenting og diskusjoner. Spesielt interessant i dette prosjektet er at det gis rom for tema som brukere selv savner kunnskap om, som for eksempel hvordan det er å bo i egen bolig, (deltakerne bodde hjemme).

I prosjektene «Mitt hjem – Min arbeidsplass» (Østby m. fl, mai 2019) og «Slik vil jeg ha det» Selvhevdelse og selvbestemmelse for personer med utviklingshemming»» (Østby m.fl., mai 2019), deltok personer med utviklingshemming som medforskere gjennom hele forskningsprosessen. Det ble fortløpende utviklet metoder og materiale (bla. lettleste tekster og visuell og materiell støtte) for å legge til rette for og understøtte deltakelse, med mål om å sikre reell deltakelse i forskningen.

Til slutt

Eksemplene over er smakebiter på hva som er mulig, og gir bare overfladisk kjennskap til gjennomføring. Den interesserte kan lese mer i originalarbeidene.

Vi bør jobbe mere aktivt med å inkludere de det faktisk handler om i viktige prosesser for eget liv. Det er fortsatt slik at vernepleieren i mange tilfeller må være en pådriver for å få i gang denne type prosesser, samtidig som at kunnskap om miljøarbeid og vår målgruppekompetanse kommer til anvendelse i den konkrete utførelsen av prosesser, ofte i en partnerrolle.  

Det er viktig også å kjenne til utfordringer man kan møte på, og jobbe for å forhindre at deltakelsen bare blir i navnet. Dette er tatt opp mer utdypende i andre sammenhenger, for eksempel i Østby og Haugenes (mai 2019) og Askheim m. fl. (2019). Utfordringer må ikke få oss fra å fremme deltakelse, men heller inspirere oss til å jobbe systematisk for stadig å forbedre prosessene, slik artikkel 29 b i CRPD inviterer til.

Referanser

Askheim, O.P., Lid, I.M. og Østensjø, S. (red.) Samproduksjon i forskning. Forskning med nye aktører. Oslo: Universitetsforlaget.

Brask, O.D., Østby, M. og Ødegård, A. (2016). Vernepleierens kjerneroller. En refleksjonsmodell. Bergen: Fagbokforlaget.

Chalachanová, A., Gjermestad, A. og Lid, I.M. (2019). Involvering av personer med utviklingshemming i forskningssirkler. I: Askheim, O.P., Lid, I.M. og Østensjø, S. (red.). Samproduksjon i forskning. Forskning med nye aktører. Kap.4. Oslo: Universitetsforlaget.

FN (2006). Konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsnedsettelse, (CRPD), norsk oversettelse: https://www.regjeringen.no/no/tema/likestilling-og-inkludering/likestilling-og-inkludering/konvensjoner/fn-konvensjonen-om-rettar-til-menneske-med-nedsett-funksjonsevne-crpd/id2426271/, lest 18.5.19.

FN, Committee on the Rights of Persons with Disabilities (2019). Concluding observations on the initial report of Norway, https://tbinternet.ohchr.org/_layouts/15/treatybodyexternal/Download.aspx?symbolno=CRPD%2fC%2fNOR%2fCO%2f1&Lang=en, lest 18.5.19.

Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning (2019). https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-411/KAPITTEL_6#KAPITTEL_6, lest 18.5.19.

Gjermestad, A., Luteberget, L., Midjo, T. og Witsø, A.E. (mai 2019). Dialogkonferanse som metode for kunnskapsutvikling. I: Østby, M. og Haugenes, M. (red.). Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming. En metodebok. kap. 12. Oslo: Universitetsforlaget,

Heia, T. og Westergård, B.E. (2014). Venner. En bok for mennesker med utviklingshemning og deres hjelpere. Oslo: Universitetsforlaget.

Helsebiblioteket (u.å.). Kunnskapsbasert praksis,  https://www.helsebiblioteket.no/kunnskapsbasert-praksis, lest 18.5.19.

Helsetilsynet (2017). Det gjelder livet. Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2016 med kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, Rapport fra Helsetilsynet 4/2017, https://www.helsetilsynet.no/publikasjoner/rapport-fra-helsetilsynet/2017/det-gjelder-livet-oppsummering-av-landsomfattende-tilsyn-i-2016-med-kommunale-helse–og-omsorgstjenester-til-personer-med-utviklingshemming/, lest 18.5.19.

Kunnskapsdepartementet. Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS), https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/utvikling-av-nasjonale-retningslinjer-for-helse–og-sosialfagutdanningene/id2569499/, lest 18.5.19.

Owren, T. (2019). Hvordan kan tjenesteytere bidra til å bygge ned funksjonshemmende barrierer? Tidsskrift for omsorgsforskning, 5,(1), s.1-15.

Witsø, A.E. og Hauger, B. (mai 2019). Å jobbe sammen i workshops. I: Østby, M. og Haugenes, M. (red.). Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming. En metodebok. Kap. 14. Oslo: Universitetsforlaget.

Østby, M. og Haugenes, M. (red.) (mai 2019). Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming. En metodebok. Oslo: Universitetsforlaget.

Østby, M., Oterhals, O.M., Haugenes, M., Sten, M., Asmyhr, Å., Moe, S. og Hellzen, O. (mai 2019). Medforskning i «Mitt hjem – Min arbeidsplass». I: Østby, M. og Haugenes, M. (red.) (mai 2019). Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming. En metodebok. Kap. 3. Oslo: Universitetsforlaget.

Østby, M., Haugenes, M., Werner, G.F., Witsø, A.E., Sten, M., Høgstøyl, C. og Oterhals, O.M. (mai 2019). “Slik vil jeg ha det?” – Slik gjorde vi det. I: Østby, M. og Haugenes, M. (red.) (mai 2019). Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming. En metodebok. Kap. 5 tom 10. Oslo: Universitetsforlaget.