Det gjelder faktisk livet

I det siste har det vært et par artikler knyttet til vernepleierens helsefaglige kompetanse på vernepleier.no. Jeg er sterk tilhenger av at vernepleiere har en integrert helsefaglig kompetanse som er en naturlig del av den vernepleierfaglige yrkesutøvelsen, og er glad for at diskusjonen om vi i det hele tatt skal ha en slik kompetanse er lagt død. Vi er en helsefaglig profesjonsutdanning.

Legemiddelhåndtering er en liten del av vår helsefaglige kompetanse. Det er like vel god grunn til å rette oppmerksomhet på vår rolle i legemiddelbruken til personene vi gir bistand, og da særlig personer med utviklingshemming. Riktignok er det fastlege og eventuelt leger i spesialisthelsetjenesten som har hovedansvar for legemiddelbruken til sine pasienter, men ofte er dette personer som i liten eller varierende grad kan gi uttrykk for smerte, kroppslige endringer og andre forandringer i helse. Mange er avhengig av nærpersoner og stabile ansatte som kjenner personen godt både for å avdekke behov og også observere effekt av legemidler. Her spiller vernepleiere en sentral rolle.

Jeg har i disse dager lest på nytt deler av Helsetilsynets rapport fra det landsomfattende tilsynet i tjenestene til utviklingshemmede som ble gjennomført i 2016. Rapporten fikk det meget treffende navnet «Det gjelder livet». Her har de viet et eget avsnitt til legemiddelhåndtering. De peker på at dette er et svært sårbart område med stor fare for svikt. Fra rapportens oppsummering kan vi klippe følgende punkt:

• I mange av kommunene ble det påvist svakheter ved organiseringen av og ansvaret for legemiddelhåndteringen.
• I noen kommuner fant fylkesmannen at ansvar for legemiddelutdeling ble delegert til avdelingsleder uten legemiddelkompetanse eller nødvendig opplæring.
• I noen kommuner fantes det prosedyrer som var nye og ikke gjort kjent, mens andre var gamle, men ikke i bruk.
• Flere kommuner manglet systematisk kontroll med utdeling av legemidler. Det fantes ikke rutiner for opptelling av «eventueltmedisin» i alle boligene, og i én kommune ble legemidler oppbevart i ulåst skap i et åpent rom.
• Tilsynet har avdekket svakheter i kompetanse blant dem som håndterer legemidler.
• I flere kommuner er det påpekt alvorlige svakheter i administrasjon og bruk av legemiddellister.
• Legemiddelliste, diagnose, hvilke medisiner som er gitt og annen kritisk informasjon blir ikke alltid dokumentert. I noen tilfeller er det ikke samsvar mellom informasjon fra ulike kilder.
• Det er i flere kommuner fastslått mangelfull journalføring av observasjoner knyttet til legemiddelhåndtering.

Hjemmene til folk skal ikke være som helseinstitusjoner. Det er viktig å finne måter å arbeide på som ikke gir et for stort fokus på helseoppfølging som ofte kan medføre unødvendig institusjonalisering. Samtidig er det vel få som vil hevde at funnene fra tilsynene ikke er svært alvorlig. 

Samtidig som jeg leser rapporten fra Helsetilsynet leser jeg også en nylig publisert artikkel fra Oddbjørn Hove med flere. Artikkelen «Prevalence of drug use among adults with intellectual disabilities compared with drug use in the general population» er svært interessant, og bør være obligatorisk lesning for enhver vernepleier som jobber for personer med utviklingshemming. Den bekrefter at utviklingshemmede bruker mer legemidler enn resten av befolkning, og at dette først og fremst er på grunn av stor bruk av antiepileptika og psykoleptika/ antipsykotika. Samtaler med leger som jeg har hatt bekrefter overhyppighet av bruk av slik medisin, selv om jeg hadde håpet dette var noe som var fra en svunnen tid. Dette er vel noe vi «alltid» har visst om?

Det er når jeg leser resten av funnene til Hove mf. det går det kaldt ned over ryggen min. Hvis deres funn stemmer er dette svært alvorlig. Det viser seg nemlig at utviklingshemmede i mindre grad enn resten av befolkningen bruker legemidler for hjerte- og karsykdommer. Det er liten grunn til å tro at utviklingshemmede i mindre grad enn resten av befolkningen har slike lidelser. Det er vel antakeligvis heller motsatt, at utviklingshemmede i større grad har hjerte- og karsykdommer. Videre påpeker artikkelforfatterne at «it should be noted that adverse cardiovascular effects from antipsychotic drugs are common, highlighting the current findings of low prevalence of drug use for the cardiovascular system in the higher age categories in the ID sample». Med tanke på at hjerte- og karsykdommer er blant de hyppigste årsakene til død blant utviklingshemmede er dette svært alvorlig.

Det er dypt forstyrrende å lese disse to dokumentene samtidig. Legemiddelforskrivning er riktig nok legenes ansvar, men vi vernepleiere må ta vår del av ansvaret for endring. Vi må ta vårt ansvar i å bistå utviklingshemmede til å få riktig legemidler. Vi må sikre at personer vi gir bistand får tilstrekkelig legemiddelgjennomganger og oppfølging knyttet til helse. Her kan kunnskapsbanken til NAKU og nettsidene til Aldring & helse være til hjelp.

Det gjelder faktisk livet.

Innlegget er skrevet av Cato Brundvand Ellingsen – vernepleieren.com

Referanser:

Hove, O. m.f. (2019) Prevalence of drug use among adults with intellectualdisabilities compared with drug use in the general population. Pharmacoepidemiology and Drug Safety

Eget område om legemidler i Kunnskapsbanken til NAKU: https://naku.no/kunnskapsbanken?t=252#main

Det gjelder livet. Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2016 med kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. https://www.helsetilsynet.no/publikasjoner/rapport-fra-helsetilsynet/2017/det-gjelder-livet-oppsummering-av-landsomfattende-tilsyn-i-2016-med-kommunale-helse–og-omsorgstjenester-til-personer-med-utviklingshemming/

e-læring: Helseoppfølging av personer med utviklingshemming. https://naku.no/e-læring-helseoppfølging-av-personer-med-utviklingshemming

Aldring og helse om utviklingshemming: https://www.aldringoghelse.no/utviklingshemning/