Erfaring og utfordringer knyttet til velferdsteknologi

Guro Bakke Liaskar er en engasjert vernepleier og enhetsleder i Ørsta kommune. Hun sammen med andre har et brennende engasjement for erfaringer, og utfordringer knyttet til Velferdsteknologi og vedtak etter helse og omsorgstjenesteloven kap. 9. Hun etterspør kompetansen på området fra studenter og aktuelle fagområder!

Hvor lenge har du vært vernepleier, Guro?

Jeg ble uteksaminert fra Høgskulen i Sogn og Fjordane (nå Høgskulen på Vestlandet) i 2013, så har med andre ord jobbet som vernepleier i 6 år.

Hva er dine erfaringer som vernepleier?

Jeg har vært innenfor ulike fagfelt, både før og etter utdanningen. Jeg startet på en lukket demens avdeling og botilbud for utviklingshemmede i Ørsta kommune fra 2008 – 2010. Etter at jeg var ferdig utdannet ble jeg tilsatt som fleksipleier i Volda kommune. Dette er en stilling hvor jeg jobbet ved ulike enheter i kommunen, blant annet et omsorgssenter. Jeg var her innom habiliteringsavdeling /korttids avdeling, demensavdeling, tyngre somatisk sjuke. Jeg fikk kjenne godt på dette med å ha ansvar, og følte egentlig jeg fikk brukt utdanningen min der på en veldig god måte. Jeg fikk her vise at vernepleiere kan vere til god nytte innen eldreomsorgen. Etter dette jobbet jeg på barneavlastningen. I 2016 fikk jeg ny jobb, i Ørsta kommune, som fagkoordinator for nyetablerte boliger og avlastningstilbud for barn og unge. Her har jeg jobbet siden og etter hvert gikk jeg over i en enhetslederrolle med personalansvar. Her har jeg tilegna meg kunnskap om lønn og personalansvar. Jeg er veldig engasjert og veldig glad i jobben og utdanningen min.

Har du tatt noen form for videreutdanning, eller master?

Jeg har tatt Ledelse og personalutvikling på Høgskulen i Volda, og nå tar jeg kommunal økonomi (dette blir jeg ferdig med i mai 2019).

Du jobber for Ørsta kommune? Kan du fortelle om dine arbeidsoppgaver der?

Arbeidsoppgavene mine som enhetsleder er å sørge for at enheten yter gode lovpålagte tjenester. Brukerne tilknyttet denne enheten er i alderen 8 – 30 år. Dette gir oss et bredt spekter i hva vi trenger å ha fokus på, og lære oss og se den enkelte og deres utfordring på en måte som gir brukerne en god hverdag. Jeg har personalansvar så jeg jobber med turnusplanlegging, sykefravær, legemiddelhåndtering, rutiner/retningslinjer, følge budsjett som er «tildelt» m.m. Det er en særs allsidig jobb, og selv om jeg nå sitter i en såkalt «kontorjobb» så tar jeg del i «miljøet» og arbeid rundt med brukerne våre. Ellers er jeg tilgjengelig når det trengs. Videre er jeg med i et nettverk med seks andre kommuner på søre Sunnmøre, kalt Sjustjerne nettverket. Her sitter ledere knyttet til bo og habilitering fra alle kommunene på søre Sunnmøre, vi har møter ca. syv ganger i året i tillegg til fagdager og andre samlinger. Dette er en god arena for å dele erfaringer og snakke sammen om utfordringer vi har i tjenestene våre.  

Jeg er også med i ulike prosjekt, den seneste tiden har det handlet mye om velferdsteknologi. Vi har en lokal arbeidsgruppe som jobber med å implementere velferdsteknologi i kommunen. Vi har blitt kurset i Velferdsteknologiens ABC; noe som har gitt oss innsikt i tjenesteforløp, kartlegging, lovverk og risiko – og sårbarhetsanalyser m.a.  Jeg har vært med på tilsyn med fylkesmann, og jobber etter dette med å oppdatere rutiner og se nærmere på hvordan vi kan legge til rette for gode tjenester knyttet til avlastningstilbud. I den siste tiden har vi i samarbeid med Ulstein kommune, ALV møre og Romsdal, habiliteringstjenesten på Sunnmøre og Helsedirektoratet vært engasjert opp mot en fagdag. Her snakker vi om utfordringer knyttet til velferdsteknologi og Helse og omsorgstjenesteloven kapittel 9.  Jeg har også, dette halv året, tatt del i prosjektet rundt Helseplattformen. Dette er et prosjekt som holder til i Helse Midt-Norge. (Se linker til pågående arbeid nederst).

Dere har gjort dere noen erfaring og utfordringer knyttet til velferdsteknologi og kapittel 9 vedtak. Kan du fortelle om dette?

Vi ser at lovverket kan være utfordrende med tanke på tekniske hjelpemidler. I kapittel 9 blir det skrevet mye om hva som er minste inngripende tiltak, og ifølge lovverket kan det for eksempel, satt på spissen, være mer inngripende å ha et kamera som følger med deg på natta, enn at det kommer noen inn i leiligheten din og ser til deg mens du sover. Vi må i stor grad være bevisst dokumentering og historien til brukeren dersom det er ønskelig å benytte seg av velferdsteknologi, hvis dette er et aktuelt «argument» i et evt. vedtak. Vedtak vedrørende velferdsteknologi MÅ en, ifølge loven, ha uansett. Samtykkekompetansen til den enkelte bruker spiller også liten rolle slik lovverket er utformet i dag. Vi opplever at brukere, med samtykkekompetanse, eller pårørende, med rolle som verge, ønsker å bruke velferdsteknologi, men at lovverket setter en stopper for at kommunene får prøvd det ut.

Hva tenker du på med velferdsteknologi, Guro?

Jeg definerer velferdsteknologi som noe som skal være til hjelp/betryggende for den enkelte bruker, og som kan være med på å sikre sosial kontakt, god behandling og pleie. Det kan også vere teknologi som hjelper eldre, eller andre til å kunne være mer selvstendige og bo hjemme lengre. Det kan være alt fra epilepsialarm, døralarm, medisindispenser, RoomMate, Somnofy (Radarteknologi), GPS, trygghetsalarmer, kalender med talefunksjon, iPad, telefon, Memoplanner, e-lås, Skype/FaceTime, komfyrvakt, trygghetspakker, spillteknologi/VR-briller, mulighet til avstandsoppfølging fra lege/spes.helsetjeneste etc.

Du forteller meg at dette er problemstillinger studenter og fagmiljø ellers kjenner for lite til. Hva mener du med det?

Jeg tenker at dette i større grad må inn i utdanningen. Det er viktig å ha mer fokus på hva som er viktig å ha med i et vedtak som, dokumentering og kartlegging. Videre snakke om den nye tiden som kommer og måten vi skal yte tjenester på. Dette vil si at mange av de brukerene som flytter i egen bolig nå er vant til å bruke teknologi som; iPad, kalender funksjon, SMS osv. Og dette er noe de og pårørende også ønsker å ha med videre i sine tjenester. Det samme gjelder eldre omsorgen, en selvstendig generasjon som er vant til å ordne seg selv hvor flere ønsker å bo lengre hjemme. Vi opplever at flere flinke vernepleiere/miljøterapeuter kommer ut i yrkeslivet uten kjennskap til hva vedtak i denne forstand er! Vedtak er noe en blir sittende med uansett hvilket yrke en velger å ta innen denne utdanningen; en skriver vedtak på sykehjem, rus/psykiatri, barnevernstjenesten etc. Det å ha kunnskap om hva det er og hva en bør ha fokus på, gjør at det blir enklere å utforme et slikt vedtak, gjerne i samarbeid med noen som er erfarne. Vi må ha pågangsmot til å tørre å prøve oss på vedtaksskriving og kombinere dette med velferdsteknologi. I så måte er det viktig å bemerke at vi som tjenesteytere må være bevisste på at vi ikke bruker dette for vår egen del, men for at brukerne skal få en bedre hverdag.

Jeg vil gjerne avslutte med å si at; Om du har et ønske om å bli vernepleier – enten for å yte noe for andre og gi andre en god hverdag så er du på god vei. I det du går inn på jobben så er du ikke «deg», men du er «vernepleiaren X», du er der for å yte gode tjenester, spørre bruker «KVA KAN EG GJERE FOR DEG?». Jeg ser med meg selv, at dette er noe som er med på å skape trygghet hos den enkelte, møte med et smil «kjekt å sjå deg» etc. Vær engasjert og nysgjerrig på faget, det er viktig også etter endt skolegang!

Linker vi bruker når vi jobber med implementeringen av velferdsteknologi i kommunen: