Her på Vernepleie.no kunne leserne den 18.05.2019 få en aldri så liten opptur av å lese FO sitt skriv «Vernepleiernes helsefagkompetanse». Behovet for kompetente profesjonsutøvere, som klarer å kombinere kunnskapskilder fra miljø- og helsefag er antagelig en stor fordel ute i mange av tjenestene som omfattes av Helse- og omsorgstjenesteloven.
Her på Vernepleie.no kunne leserne den 18.05.2019 få en aldri så liten opptur av å lese FO sitt skriv «Vernepleiernes helsefagkompetanse». Behovet for kompetente profesjonsutøvere, som klarer å kombinere kunnskapskilder fra miljø- og helsefag er antagelig en stor fordel ute i mange av tjenestene som omfattes av Helse- og omsorgstjenesteloven. Særlig nå etter at Samhandlingsreformen har fått virke en tid, er det all grunn til å tro at særlig de kommunale tjenestene må håndtere et stadig økende antall mennesker som har behov for til tider komplekse helsetjenester i tillegg til tradisjonell miljøarbeid.
Spørsmålet er om utdanningsinstitusjonene er i stand til å avsette både tid og studiepoeng, til at studentene blir gitt rimelig anledning til å beherske medisinfagene i en tilstrekkelig og tilfredsstillende grad. Inntrykket, riktignok et subjektivt inntrykk basert på én enkelt skribents observasjoner, er at omtrent samtlige av de som har ansvar for den helsefaglige utdannelsen på vernepleierutdanningene er misfornøyd med en urimelig vanskelig oppgave. Det er nemlig ganske krevende å lære seg grunnleggende anatomi, fysiologi, nevrologi, sykdomslære og farmakologi for å nevne noen sentrale fagdisipliner som utgjør medisinfaget. Det er altså ikke på noen som helst måte tilfredsstillende å lære seg sykepleieprosedyrer under ferdighetstrening, uten at den grunnleggende kunnskapen som ligger til grunn for prosedyren faktisk beherskes.
Problemet for studentene er ikke å bestå en eksamen som kommer etter emnets slutt, men om kunnskapen faktisk beherskes tilstrekkelig til at den kommet til syne i komplekse, kliniske situasjoner flere år i etterkant, hvor profesjonsutøverne er garantisten for brukerne og pasientenes når deres helse står på spill. For å komme opp på et tilstrekkelig godt kunnskapsnivå i medisinfagene er det ikke tilstrekkelig med kortvarige, si alt fra 10 til 15 uker med intens pugging. Fagene krever ikke bare pugging av bestanddeler, men også en inngående kjennskap til hvordan systemene er oppbygd, fungerer og hvordan de opptrer når de blir påvirket uhensiktsmessig. Antagelig er dette en form for kunnskap som må modnes over en lenger tidsperiode, gjerne over flere studieår.
Et utdanningstilbud i vernepleie bør ikke bare undervise medisinfagene løsrevet fra de øvrige emnene i sine programmer. Forsvarlige helse- og miljøtjenester forutsetter at profesjoner som vernepleie, er i stand til å kombinere flere kunnskapskilder i sin profesjonsutøvelse. Dette gjelder alt fra å skifte perspektiv i hvordan en fortolker symptomer og miljøbetingelser der hvor brukeren/pasienten får endringer i sin tilstand (eller ikke endrer sin tilstand der det burde vært en forandring), til å kombinere både medisinsk og miljøbehandling der det er påkrevd, samt å være i stand til å evaluere effekter av kombinerte innsatser fra ulike behandlingsformer.
En hyllest av vernepleierens helsekompetanse er på sin plass, eller rettere sagt intensjonene som ligger bak en slik hyllest. En antagelse som ligger til grunn for denne teksten er at den helsefaglige kompetansen i vernepleierprofesjonen har blitt anerkjent i det offentlige, men blitt underkommunisert når det gjelder å sette av både tilstrekkelig tid og studiepoeng for å yte helsefagene tilstrekkelig rettferdighet. Samtidig er det mye som tyder på at fremtidens helseutfordringer i kommunene vil øke. Det krever at innsatsen på medisinfagene løftes frem med ressurser og ikke bare festtaler og lovnader om at arbeidsgiverne står for opplæringen.
