Kunnskapens tilgjengelighet

Lider kunnskapens kår samme skjebne som tobakken? Den er kostbar å skaffe seg og hvis en skulle risikere å bli hekta, står en ovenfor en langvarig og kostbaraffære. Kunnskapssøk er en helt sentral nødvendighet i en kunnskapsbasert praksis. Profesjonsutøvere må løse en nærmest uendelig mengde utfordringer og har derfor behov for å gjennomføre en tilsvarende, nærmest uendelig mengde kunnskapssøk. Problemet er at hvert søk gir mange «treff», og mange av disse treffene er ganske så kostbare å skaffe seg.  

En velkjent tese går på at økt tilgjengelighet øker faren for misbruk. Tilsvarende at redusert tilgjengelighet minsker faren for misbruk. Riktignok er begge av de nevnte setningene heftet med både normative antagelser og fravær av et saksforhold. Normative antagelser fordi det er verdiladede begreper, det vil si «faren for misbruk». Hvem som har definisjonsmakten til å definere noe som misbruk er verken problemfritt eller verdinøytralt. Saksforholdet er åpenbart fraværende fordi det mangler et fenomen relatert til hva som utgjør «misbruk», det kan eksempelvis være rusmisbruk eller økonomisk misbruk. I tillegg mangler det empirisk forskning som påviser en form for sannsynlighetsberegning av hvor stor, eller liten, denne formen for «fare» er. Alkoholpolitikk og drivstoffpolitikk bygger i hvert fall på en logikk som tar utgangspunkt i mindre tilgjengelighet begrenser forbruk. 

Forfatteren av denne teksten kjenner ikke til om det er gjennomført store prevalensstudier, som med en gitt sannsynlighet kan beregne i hvilke omgang og med hvilke kvalitet, medlemmer i vernepleierprofesjonen har til å stadig tilegne seg fagkunnskap i sitt virke etter å ha avsluttet sin profesjonsutdanning. Det er rimelig å anta at vernepleiere som er innrullet i videreutdanninger, eller i mastergradsløp, naturlignok leser det som kreves for å løse arbeidskrav og bestå eksamener på sine respektive utdanninger. Derimot er det mer usikkert hvor mye profesjonsutøvere, utenfor formaliserte løp, evner og stadig orientere seg mot forskningsbasert kunnskap. Bøker har den fordelen at det ofte gir muligheten til å gi en breiere innføring i temaer, fagfelt, behandlingsteknikker, diagnoser/fenomener, bruker- og pasientopplevelser. Samtidig vil bøker som hovedregel ha den ulempen at den alltid vil være på etterskudd av hva som skjer på forskningsfronten, naturlig nok ettersom det består av at bokforfattere må fungere som andrehåndskilder og er henvist til å gjengi og fortolke hva forskerne har presentert. Fagbøker er særdeles nyttig og viktig for profesjonene, men de vil alltid ha denne tidsforsinkelses- og andrehåndsfortolkningsproblemene. Bøker har også den ulempen at den kommer med en priskostnad.

Hvis den innledende tesen stemmer, så vil priskostnaden på bøker virke dempende på profesjonsutøvernes villighet til å bruke av sine egne midler til å kjøpe inn mengder med bøker for alle de mulige faglige utfordringer utøveren kommer opp i sin profesjonsutøvelse. Gitt mengde fenomener, diagnoser, opplærings- og behandlingsteknikker vi profesjonsutøvere kan havne opp i bare i løpet at et enkelt år, så kan bok-kostnaden bli formidabel. Noe alle som har drevet med gode litteratursøk veit, så må en utøver i tillegg til de kunnskapskildene en velger å anvende til slutt, ha gjennomgått og forkastet et betydelig større mengde kunnskapskilder. Denne kunnskapsinnhentingen er en nødvendighet hvis profesjonsutøvelsen skal kunne klassifiseres som kunnskapsbasert. Det er ikke urimelig at arbeidsgivere også vil være uvillig til å forsyne et stort antall profesjonsutøvere med bøker for store beløp hvert år.

En kunnskapsbasert praksis basert på bøker, uavhengig av hvem som tar regningen av arbeidsgiver eller profesjonsutøver, vil antagelig fungere som dempende på tilgjengeligheten. En redusert tilgjengelighet, gitt at de innledende tesene stemmer, vil fungere dempende på en kunnskapsbasert praksis. Tilfeldige kursing av profesjonsutøvere vil ikke løse dette problemet. Fordi uten tilgang til primærlitteraturen vil utøverne være henvist til å ha blind tro på autoriteter (kursholdere), uten nettopp mulighet til å konsolidere og kritisk vurdere litteraturen selv. Databaser med forskningslitteratur ville selvfølgelig løse alle disse problemene, i hvert fall problemene med hurtig tilgang på kunnskapen (trenger ikke å vente på bokbestilling), nyeste forskningen tilgjengelig med et tastetrykk og kunnskap presentert direkte fra primærkildene.

Dessverre er det også problemer knyttet til databasene med forskningslitteratur. Så sant profesjonsutøverne ikke tilhører helseforetakene, eller har tilknytning til Universitet og Høgskolesektoren, så er sannsynligheten stor for at arbeidsgiver ikke har tilgang på de store og nødvendige databasene hvis praksisen skal være kunnskapsbasert. Uten tilgang på databaser kan en profesjonsutøver risikere å betale store summer på å skaffe seg oversikt på et tema; slett ikke uvanlig at en må betale opp til femhundre kroner for en artikkel, som kanskje attpåtil i etterkant viser seg å ikke engang være relevant. Det skal antagelig ikke mange slike søk til før tilgjengelighetstesen slår til på nytt. Det kan alt i alt virke som om kunnskapens tilgjengelighet har magre kår – de som blir skadelidende er dessverre mottakerne av profesjonsutøvernes tjenester. De risikerer å betale enn helt annen pris.