Beltelegging av mennesker med utviklingshemming – hvilket grunnlag har de for å forstå?

«Utviklingshemmet 17-åring ulovlig beltelagt i seks uker» var overskriften, i en nyhetsreportasje fra TV 2, som slo mot meg onsdag morgen. Jeg sammen med mange andre ble lamslått. Reportasjen viser flere svakheter ved tjenestetilbudet som blir gitt. Men jeg undres over hvilket forståelsesgrunnlag mennesker med utviklingshemming har, for å bli utsatt for et slikt behandlingstiltak.

I følge reportasjen på TV 2, er den lengste perioden med beltelegging på 8 dager sammenhengende – ulovlig! Gutten har tidligere vært utsatt for overgrep. Advokaten hans fortalte, at han av den grunn opplevde dette som tortur. Dette har medført stor engstelse, og han har tidligere reagert svært negativt på beltelegging. Likevel velger sykehuset å bruke denne formen for tvang og makt. Ifølge ICD-10, som er et internasjonalt diagnosesystem, tilsvarer lett grad av utviklingshemming en kognitiv alder på 9 – 12 år. Hvordan oppleves dette for en 9-12 åring og hvilket forståelsesgrunnlag har han.? Det er mye jeg kunne tatt tak i ved denne nyhetsrapporten. Lovgrunnlag, kompetansen til de ansatte som utførte tiltaket, internkontrollen ved sykehuset osv – men det er viktig å informere hvordan en person med utviklingshemming forstår denne formen for behandlingstiltak. Dette for å gi informasjon til de som ikke har denne kompetansen.

For å kunne gi leserne et best mulig svar på overskriften, har jeg intervjuet Karl Elling Ellingsen. Han er selv vernepleier, og har en doktorgrad i helsevitenskap og sosial omsorg. Han er også professor i funksjonshemming og deltakelse, og leder i NAKU som er et nasjonalt kompetansemiljø for utviklingshemmede.

Karl Elling, Hvilket forståelsesgrunnlag har en med utviklingshemming og samtidig traumer for å bli beltelagt?

Først må jeg si at jeg ikke kjenner gutten det gjelder og heller ikke saken. Mine uttalelser er sånn sett generelle, men det jeg har lest i mediene gjør et sterkt inntrykk.

Utviklingshemming er en kognitiv funksjonsnedsettelse. Den deles som kjent inn i fire grader, lett, moderat, alvorlig og dyp. De som har lett grad av utviklingshemming vil ha en betydelig kognitiv kapasitet men kan oppleve vansker med teori og abstrakt tenkning, mens de med dyp grad har betydelige vansker og behov for hjelp. Utviklingshemming i seg selv, og ikke minst graden av utviklingshemming har sånn sett betydning for personens mulighet til å analysere, tolke og forstå situasjonen.

Er det andre faktorer som kan ha betydning?

Ja, situasjonen i seg selv har også betydning for i hvilken grad personen greier å gjøre bruk av sin kognitive kapasitet. Dersom situasjonen er oversiktlig med lite press på personen eller andre i den, og alle er vant til det som foregår, er det er forholdsvis lite press på personens kognitive kapasitet. Når situasjoner endres til det ugjenkjennelige, når det stilles høye krav, når personen presses eller trues, når det oppstår hendelser som aktiverer personen emosjonelt osv., øker også presset på personens kognitive kapasitet.

Under testing av personers psykologiske, kognitive kapasitet, er det ikke uvanlig at en øker presset for å se hvordan vedkommende reagerer under stress. Vi kan ofte greie å finne ut av nye ting, for eksempel en bruksanvisning, når alt rundt oss er rolig. Det er de færreste som greier å lese og gjøre bruk av en komplisert bruksanvisning på et brannslukningssystem når flammene står høye rundt en. Selv innlærte rutiner kan komme til å svikte under sterkt press. Vi vet også at tidligere alvorlige hendelser og traumer kan skape stress i det som for andre framstår som en helt normal situasjon. Vi omtaler ofte dette som flashback, og referer til små glimt av tidligere hendelser som var skremmende eller livstruende. Psykiske tilstander som angstlidelser, psykoser og paranoia virker negativt inn i forhold til personens evne til å gjøre aktiv bruk av sin kognitive kapasitet til å analysere situasjonen på en adekvat måte på grunn av det presset og det stresset som slike tilstander er med og skaper. Når våre emosjoner aktiveres, enten det er snakk om frykt, sinne, avsky, sorg eller glede, så er vi avhengig av å kunne regulere disse. I noen situasjoner vil de aller fleste av oss ha store vansker med akkurat det. Eksempelvis kan sorg sette mange ut av spill i lange perioder. Frykt kan få mange til å bruke mye tid og krefter på å unngå situasjoner. For å regulere emosjonen slik at de ikke setter oss ut av fatning, er det den kognitive delen av hjernen vår som griper inn og regulerer gjennom bruk av enzymer og hormoner som sendes ut i sentralnervesystemet. Denne reguleringen er et samspill mellom kognisjon og emosjon. Hvis personen er så høyt aktivert at han/ hun ikke selv greier å roe seg, indre regulering/ selvregulering, er det ofte bruk for ytre regulering. For at den skal være funksjonell må den gjennomføres slik at personens emosjonelle aktivering avtar, og slik at vedkommende gjenvinner sin evne til selvregulering. Det er særlig viktig at virkemidlene og tiltakene som benyttes, ikke oppleves som traumer eller forsterker allerede etablerte traumer.

Hva kan et behandlingstiltak, som beltelegging, gjøre med en som har utviklingshemming og samtidig traumer?

Bruk av tvang og makt overfor personer er potensielt krenkende og traumatiserende. Hvis den er gjentagende og øker i styrke, øker faren for og omfanget av skadevirkninger. Dersom tvangsbruken er identisk med eller tilnærmet lik situasjoner hvor vedkommende har blitt utsatt for alvorlige og traumatiserende hendelser, kan dette forverre situasjonen og i verste fall påføre personen alvorlige skader med fare for en svært negativ utvikling. Eksponering benyttes noen ganger i selve behandlingen, men på helt spesielle måter og vilkår. Eksponeringsterapi forutsetter at pasienten er klar over at den gjennomføres som del av terapien, at vedkommende er i en stabil situasjon hvor vedkommende er i stand til å gjøre bruk av sine kognitive krefter, og det handler ikke om å utsette personen for hendelsen på nytt, men om å gjenkalle den. Vi ser også fra forskning at det er en utstrakt bruk av psykofarmaka hvor det er bivirkningene eller sekundærvirkningene som motiverer medisineringen. Altså den seduktive effekten. Dette kan også virke sløvende på persons kognitive evner.

Du kan kontakte Kar Elling Ellingsen her: karl.e.ellingsen@ntnu.no

Du kan lese om saken her: https://www.tv2.no/a/10774102/