En vernepleier på feltarbeid

«Du vet, hvis man skal snakke og lytte hele tiden, så er det ikke så lett å konsentrere seg», sier Sara.

Jeg er med Sara på jobb. Hver onsdag vasker hun et menighetshus. Vanligvis alene. I dag får jeg være med for å observere og intervjue henne om jobben hennes.

Sara har utviklingshemming og fast jobb i en ordinær bedrift: en gravertjeneste på en kirkegård. Det er sjeldenhet i en verden der utviklingshemmede flest i yrkesaktiv alder er på dagsenter, i skjermet virksomhet, eller går hjemme. Bedriften har fire ansatte: graveren, graverassistenten, Sara, og fjerde som også har utviklingshemming.

Å komme dit har vært en prosess. Jeg har fått hjelp av en kommunal tjeneste som hjelper ordinære bedrifter skape jobber for ansatte med utviklingshemming, og følger opp både bedriften og den ansatte. De tok kontakt på mine vegne for å spørre om jeg fikk komme og gikk gjennom en forenklet utgave av informasjons- og samtykkeskjemaet med Sara.

Hun vet dermed at jeg holder på med en doktorgrad om hva ordinære bedrifter må lære for å bli mer tilgjengelige for ansatte med funksjonsnedsettelse, særlig kognitive typer. Hun vet jeg skal se, spørre og notere, har lovet å oppbevare notatene trygt, at alt jeg får vite vil bli anonymisert, at hun når som helst kan trekke seg.

Hun samtykket. Samtidig, som med andre informanter med utviklingshemming, må et slikt samtykke forstås som en prosess: om hun på slutten av dagen sier det har vært en fæl dag og at hun angrer på at hun sa ja, hjelper det lite å ha en signatur.   

Vi er i menighetshuset. Sara vasker. Jeg holder litt avstand, går litt til og fra, setter meg så ned i rommet der hun vasker. Er litt beklemt. Usikker på stillheten, hva slags stillhet det er, vil ikke være han som bare glaner og noterer – hvem vet hva, kanskje noe negativt? – en wannabe-forsker som gjør informanten usikker.

«Jeg håper det er OK at jeg følger deg rundt og noterer», sier jeg.

«Det er helt i orden», sier hun, og så, litt etter: «Du vet, hvis man skal snakke og lytte hele tiden, så er det ikke så lett å konsentrere seg».

Ingen tvil om at hun mener jeg godt kan være stille. Slike avklaringer er gull. Å være i felt er også en forhandling om hvordan en skal være tilstede.

Sara vasker rom etter rom. Vi snakker innimellom, på hennes initiativ. Hun vasker speil og vask, toaletter og dører, gulv og vinduskarmer, bord og bilderammer. Det blir rent.

Sara har en mentor: graverassistenten, som i mitt materiale bare heter M6. Det er M6 som har lært Sara å vaske menighetshuset. I løpet av dagene jeg er på kirkegården intervjuer jeg M6 flere ganger. Jeg intervjuer også lederen deres: graveren, L16.  

Over to dager danner jeg meg et bilde av Saras jobb. Den fremstår som et produkt av hennes egen innsats og M6 og L16s tilrettelegging og oppfølging. Deres tilrettelegging og oppfølging fremstår som et produkt av deres læring med henne over flere år, støttet av innspill og råd fra den kommunale tilretteleggeren, og hans væremåte i deres felles samtaler med Sara.

Sara jobber fra 8.30 til 14.30 tre dager i uken. Hun har fire faste pauser hver dag og jobber aldri mer enn to timer i strekk. Planen er tilpasset hennes utholdenhet. Det er viktig for Sara å ha faste tider å forholde seg til, forteller M6, vite at hver økt er avgrenset, overkommelig.

De strukturerer dagen hennes fortløpende, muntlig. Skrevne lister med oppgaver fungerer ikke, beskriver de hver for seg. Sara setter kryss på alt enten det er gjort eller ikke, forteller M6. «Det nytter ikke med skjemaer, selv enkle», sier L16, «vi må holde styr på når de ulike oppgavene skal gjøres. Vi administrerer planen for henne.» Flettet inn i deres daglige rutiner er rutiner for å organisere Saras rutiner.

Noen oppgaver er hun så vant til at de bare kan be henne gjøre dem. Med andre oppgaver må hun ha mye mer konkrete beskjeder, gjerne også vises. Men, poengterer M6, også med de vante oppgavene er det viktig å ha et blikk på utførelsen: I oppfølgingen ligger å gi ros på alt som er bra, men også å gi rask og konkret tilbakemelding på det som ikke er bra nok. Uten det sklir oppgaveutførelsen ut.

L16s største utfordring i overgangen til å ha en ansatt som Sara, beskriver han, var å lære å ta seg disse fem minuttene for å vise hvordan noe skal gjøres. Han var bonde, og så ble han graver, «men jeg har aldri prøvd å arbeide med mennesker før», sier han. Når han først ble spurt om å ansette noen med utviklingshemming, var han negativ. Så gikk han med på å prøve i tre måneder. Nå, fem år senere, har han tatt en mentorutdanning. «Jeg har blomstret», sier han, «for jeg synes det er fantastisk spennende».

«Hva har tilretteleggeren bidratt med?», spør jeg.

«Han har støttet, og forklart meg hvordan jeg skal forholde meg. Han sa: ‘Du skal bare gjøre som du gjør med dine barn der hjemme. Du skal rose dem når de gjør noe bra, du skal si fra når de gjør noe galt, og så kan du ikke be dem om å tømme oppvaskmaskinen hvis de ikke vet hvor ting skal stå’.»

I samtalene blir det tydelig at L16 etterlever dette, aktivt bruker sine foreldreerfaringer som ledesnor. Det lugger i fagligheten. Jeg ville aldri latt det passere hos en vernepleierstudent, som skal bli fagperson. Men dette er en person som allerede er fagperson, bare på et annet felt, som aldri vil få fagkompetanse innen helse og sosial men likevel skal fungere som leder for Sara og andre med utviklingshemming. Og jeg ser jo at det fungerer. Når jeg hører ham forklare og vise Sara hvordan en oppgave skal gjøres, gjør han det på en tydelig, konkret måte som jeg ser hun kan nyttiggjøre seg.

Så, når den kommunale tilretteleggeren gjør denne koblingen for disse «ufaglærte» lederne, åpner det for at de kan hente frem og ta i bruk noen verktøy de faktisk har, i motsetning til de mer avanserte de aldri vil få. Det kan bli det som på fint kalles en heuristikk – en kognitiv snarvei som gjør dem i stand til å handle på måter som blir mer rett enn om de skulle stått uten verktøy. Slik blir det tilretteleggeren gjør mer rett enn feil, selv om det lugger. Hvis den omfattende arbeidsinkluderingen som trengs kun skal skapes av de «rettroende, -tenkende og -talende», vil den ikke skje. Brede koalisjoner må til. Jeg svelger fagligheten. Her er det jeg som skal lære.

På samme måte som jeg ble kjent med Saras jobb har jeg blitt kjent med andre jobber for ansatte med utviklingshemming. Til sammen åtte. Både jobbene og oppfølgingen er lagt opp på ulike måter, tilpasset nettopp dem. Og slik jobbene er lagt opp, med kostnadene fordelt mellom trygdesystem og bedrift, er disse arbeidstakerne produktive for bedriftene.

Men ikke så produktive som en ansatt uten funksjonsnedsettelse hadde vært. Derfor er det overraskende når jeg leser internasjonale studier som konkluderer med at ansatte med funksjonsnedsettelse er like produktive som andre ansatte, uten å skille mellom ulike typer funksjonsnedsettelse. Jeg har ingen grunn til å tvile på forskningen, men konklusjonene gir grunn til å mistenke at forskerne generaliserer ut fra en for smalt segment av populasjonen personer med funksjonsnedsettelse. Som Karl Popper en gang skrev, trengs det kun en svart svane for å falsifisere en teori om at alle svaner er hvite. Så, i møte med en teori om at alle personer med funksjonsnedsettelse kan bli normalt produktive ansatte, og en tendens til at forskere gjerne vil forklare bedrifters tilbakeholdenhet med å ansette dem med fordommer og feiloppfatninger om nedsatt produktivitet, har jeg en liten flokk svarte svaner å by på. Bedrifter må også kunne gjøre et informert valg.

Etter lunsj viser Sara meg rundt på kirkegården. Hun peker ut de blomstene som er satt ned nå før sommeren, forklarer funksjonen til de ulike redskapene vi ser, merkene som betyr at familien steller graven selv, de spisse sylinderne de setter ned i jorden for å romme avskårne blomster. Hun viser meg også rundt i kirken, forklarer hvilke oppgaver hun har før og etter en bisettelse, eller en gudstjeneste.

Så steller hun graver. Jeg glaner og noterer. På slutten av dagen, i den avsluttende kaffe- og oppsummeringspausen, snur Sara seg mot meg: «I dag har vært en god dag» sier hun.