Førstelektor-dosent veien er like viktig for fagutvikling og forskning innen vernepleiere som det den mer kjente førsteamanuensis-professor veien er. Allikevel er det mye som tyder på at det er få utenfor utdanningsinstitusjonene som vet hva en førstelektor er og hvordan man kan oppnå slik kompetanse. Kjetil Viken jobber på vernepleierutdanningen på Høgskolen i Innlandet og kvalifiserte seg nylig førstelektorkompetansen.
Førstelektor-dosent veien er like viktig for fagutvikling og forskning innen vernepleiere som det den mer kjente førsteamanuensis-professor veien er. Allikevel er det mye som tyder på at det er få utenfor utdanningsinstitusjonene som vet hva en førstelektor er og hvordan man kan oppnå slik kompetanse. Kjetil Viken jobber på vernepleierutdanningen på Høgskolen i Innlandet og kvalifiserte seg nylig førstelektorkompetansen.
Kjetil Viken, hva er en førstelektor og hva skiller en førstelektor fra en førsteamanuensis?
– Førstelektor er en førstekompetansestilling på linje med førsteamanuensis, men den er basert på kvalifikasjoner fra undervisning, fagutvikling og/eller annen pedagogisk virksomhet. Det er altså mindre krav til forskning, mer krav til fagutvikling.
Nivået over førsteamanuensis er professor og nivået over førstelektor er dosent. Kan du kort si noe om hva en professor er, og hva en dosent er?
Professor og dosent er administrativt sidestilte stillinger, hvor professor er opprykk fra en stilling som førsteamanuensis og dosent er opprykk fra en førstelektorstilling.
Hvorfor er førstelektor-dosent løpet like viktig for vernepleierutdanningen som det førsteamanuensis-dosent løpet er?
Begge er viktig fordi de bidrar til utvikling av fagfeltet. Mens amanuensisløpet står for bidrag til forskning fra fagfeltet vårt, er førstelektorenes bidrag at de har vært med i utviklingen av utdanningen av vernepleiere, undervisningsopplegg som ansees som bidrag til fagfeltet og andre pedagogiske opplegg. En del førstelektorer driver også med forskning.
Trenden i høyere utdanning er at man må ha kompetanse på førstenivå, altså doktorgrad eller førstelektorkompetanse, for å kunne få fast stilling i høyrere utdanning, men er det slik over alt? Har denne trenden noe å si for vernepleierutdanningen?
Det er kvalifikasjonskrav for å undervise i høyere utdanning. En vanlig holdning i høgskolene og universitetene er at man må ha minimum en mastergrad for å kvalifisere til faste stillinger. Det ligger ofte en forventning om at man deretter skal kvalifisere seg til førstekompetanse etter ansettelsen. Jeg mener at det i mange tilfeller er litt for mye fokus på akademiske kvalifikasjoner i utdanningssektoren vår. Det er viktigere med god kompetansen innen faget vårt og dets subdisipliner. Det er det som er kjernen i vernepleierutdanning.
Er førstelektorkompetanse en kompetanse for fremtiden – en kompetanse de ulike utdanningsinstitusjonene bør satse på, eller er det bare doktorgrad og forskerutdanning som betyr noe i det lange løp?
Det er mer politikk i disse diskusjonene enn jeg liker å befatte meg med. Personlig er jeg mer opptatt av kvaliteten på de studentene som kommer ut av utdanningen enn de formelle kvalitetene til de som ansettes inn i dem. Det er selvsagt viktig at de som skal utdanne vernepleiere har tilstrekkelig kompetanse i fagfeltet og at de er i stand til å være med å utvikle faget videre fra et akademisk hold. Således mener jeg at både grunnleggende forskning av kvalitativ og kvantitativ art er viktig, samtidig som at diskusjonene og undervisningsoppleggene i utdanningene trenger å utvikles. Begge deler er med andre ord viktig. Jeg håper at fremtiden ikke bringer et for stort fokus på forskning på bekostning av annen fagutvikling, eller at det som skjer i utdanningen blir fjernt fra det som skjer i praksisfeltet.
Man må være tilknyttet en utdanningsinstitusjon for å kunne søke opprykk til førstelektor, men kan vernepleiere som på sikt har som mål om å jobbe i høyere utdanning begynne å jobbe mot førstelektorkompetanse før de eventuelt begynner å jobbe i høyere utdanning? Hva kan man eventuelt begynne å gjøre?
Vernepleiere ute i praksisfeltet står for en vesentlig del av fagutviklingen. Det kommer mye spennende faglitteratur fra folk som til daglig står i kontakt med klienter og tjenestemottakere. Når vernepleiere er med og utfører kliniske studier og andre fagarbeider, vil dette kunne brukes i søknader om opprykk dersom man søker seg til akademia.
Hvis jeg skal få lov til å mene noe om fagstanden vår, så vil jeg si at jeg ønsker meg at alle dyktige vernepleiere i enda større grad er med i offentlige debatter, diskusjoner og meningsutvekslinger. Vi har en litt for dårlig tradisjon med å hevde oss og framsnakke arbeidet vårt og tjenestemottakerne våre. Jeg synes for eksempel at et fagblad som Fontene (fra FO) i litt for stor grad preges av våre søsterprofesjoner (sosionomer og barnevernspedagoger). Slik aktivitet er viktig for de vi jobber for, for profesjonen vår og for videre utvikling av faget.
Hvor går den faglige veien videre for deg?
Jeg har ikke mye fokus på opprykk, men jeg ønsker å være med videre å drive med prosjekter og annen utvikling som jeg finner faglig interessant. Jeg er veldig opptatt av gode koblinger mellom oss i utdanningsfeltet og fagfeltet for øvrig. Med fagfeltet mener jeg både de som mottar og de som yter tjenester.
Mer informasjon
Ønsker du mer informasjon om hva en førstelektor er kan du ta en titt på § 1-5 i forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger og Universitets- og høgskolerådets veiledende retningslinjer for søknad og vurdering av søknad om opprykk til førstelektor etter kompetanse.
