For ett drøyt år siden, i starten av august 2018, trodde ikke professor og språkforsker ved Universitet i Sao Paulo, Lynn Mario T. Menezes de Souca, at han og over 205.000.000 brasilianere skulle få høyrepopulisten og «Trump copy-cat`en» Jair Bolsonaro som sitt statsoverhode.
For ett drøyt år siden, i starten av august 2018, trodde ikke professor og språkforsker ved Universitet i Sao Paulo, Lynn Mario T. Menezes de Souca, at han og over 205.000.000 brasilianere skulle få høyrepopulisten og «Trump copy-cat`en» Jair Bolsonaro som sitt statsoverhode. Det var rett og slett for utenkelig. Få måneder etter, altså 1. januar i år, fikk Brasil, som er verdens femte største land, en president som kalte kampen for likestilling og kampen for lesbiske-, homofiles-, biseksuelles- og transseksuelles rettigheter for «a thing of the devil» – en djevelsk ting.
Mandag 19. august besøkte professor de Souca OsloMet – storbyuniversitetet. Tittelen på et av hans foredrag mens han besøkte OsloMet var «Under attack: Why are authoritarian regimes targeting academia?: The case of Brazil”.
Skoler uten ideologi
Professor de Souca beskrev et svært dystert bilde av situasjonen som oppstod da Bolsonaro tiltrådte som president. Status nå er at offentlige universiteter risikerer å måtte stenge innen kort tid på grunn av 30 prosent kutt i offentlig støtte, militære utdanningsinstitusjoner prioriteres (Bolsonaro har selv en militær bakgrunn), barne-, ungdoms- og videregående skoler forbyr lærerne å undervise om ideologi og verdier («schools without ideology» – ideologiløse skoler bygger ikke elever med kunnskaper om- og ferdigheter som trengs i et demokrati) og de offentlige skolene har fått et slags militært preg. Det er omfattende endringer også på andre områder.
Antidemokratiske- og høyrepopulistiske trender
De fleste nordmenn, vil jeg anta, er skremt over internasjonale politiske trender, hvor antidemokratiske krefter, hvorav mange kan beskrives høyrepopulistiske, eller høyreradikale, står støtt eller får et stadig stødigere fotfeste, altså sitter i posisjon eller er i opposisjon med medvind i seilene. Dette er krefter som jobber mot det liberale demokratiet og for å nedkjempe viktige humanistiske verdier og rettigheter, klimakampen, ytringsfrihet og demokrati. Her vil jeg nevne, foruten Brasil, USA, Polen, Ungarn, Russland og Tyrkia som regimer hvor slike krefter sitter i posisjon. I tillegg står høyrepopulismen sterkt i flere sentraleuropeiske land og i de søreuropeiske landene Frankrike, Spania og Italia (delvis i posisjon i Italia). I skrivende stund er det ikke usannsynlig at den britiske statsministeren, Boris Johnson, lykkes med å få til en fire ukers suspensjon av britiske parlamentspolitikere. Resultatet av suspensjonen kan være en dramatisk og splittende «no-deal brexit». Høyrepopulismen står sterkt også i Finland (Samfinnene; 17,6 prosent oppslutning ved riksdagsvalget i 2015) og i Sverige (Sverigedemokratene; 17,5 prosent oppslutning ved riksdagsvalget i 2018). Jeg kunne helt sikkert nevnt andre land i andre verdensdeler hvor slike krefter herjer, men jeg er ikke opplyst nok til at jeg tørr å gi konkrete eksempler.
Kampen for rettigheter vinnes ikke én gang for alle
Det er ikke særlig kontroversielt å hevde at situasjonen i Norge er nokså god, sammenliknet med mange andre land. Selv om dette er tilfellet, så er det viktig å tenke at vi, altså samfunnet, aldri kommer i mål – det er farlig å tenke at kampen for et inkluderende samfunn, eller kampen for likestilling, er kamper som avgjøres med et evigvarende resultat – på lik linje med at resultatet av en ferdigspilt fotballkamp står seg inn i evigheten. Disse verdikampene er kamper vi kan lede, men som vi aldri kan vinne. Rettigheter, som likestilling, inkludering, kjønnsnøytrale ekteskap, ytringsfrihet mv. er, på lik linje med kampen for et bedre klima, bedre velferdstjenester og en god skole, ikke noe som nås én gang for alle. Disse rettighetene er evigvarende prosesser, eller kamper om man vil, som man risikerer å tape den dagen man ikke står opp for de, som for eksempel dersom man ikke gidder å stemme ved et politisk valg.
Vernepleiere har, igjennom sin yrkesutøvelse, kjennskap til flere av velferdsstatens utfordringer, samt at inkludering, ikke-diskriminering, demokrati og ytringsfrihet, for å nevne noen, er sentrale verdier for profesjonen. Vernepleie er en profesjon tuftet på humanistiske- og demokratiske verdier og prinsipper. Det å være vernepleier er å ta et politisk standpunkt.
For å motvirke antidemokratiske krefter er det å benytte demokratiske rettigheter helt grunnleggende. Om vernepleieren stemmer på et politisk parti på den røde-, grønne- eller blå- siden i norsk politikk er selvfølgelig et individuelt valg. Det viktigste er at vernepleiere benytter stemmeretten og andre demokratiske rettigheter. Å stemme er en yrkesetisk plikt vernepleieren har. Å stemme er en yrkesetisk plikt du har!