«Dette må ledelsen ta tak i», «ledelsen blander seg inn», «ledelsen er fraværende», «ledere med markeringsbehov», «svak ledelse», «rigide ledere», «vinglete ledere». Felles for alle frasene, bortsett fra at de er velkjente og at du selv mest sannsynlig har uttalt dem flere ganger, er at de alle sammen er symptomer på samme fenomen.
«Dette må ledelsen ta tak i», «ledelsen blander seg inn», «ledelsen er fraværende», «ledere med markeringsbehov», «svak ledelse», «rigide ledere», «vinglete ledere». Felles for alle frasene, bortsett fra at de er velkjente og at du selv mest sannsynlig har uttalt dem flere ganger, er at de alle sammen er symptomer på samme fenomen. Nemlig at alt som er vanskelig koker ned til et ledelsesproblem. Denne innsikten om at alle samfunnsproblemer kan relateres til ledelse, er like selvinnlysende sant, som at alle utfordringer i samfunnet kan kokes ned til politikk. Ta øvelsen selv; finnes det et område i menneskenes samfunnsliv som ikke blir berørt av ulike fordelinger av goder og byrder, eller rettigheter og plikter? Eller om det finnes noen områder av samfunnet vårt som ikke berøres av det som kalles uformelle og formelle ledere?
Profesjonsutøvere ikler en rekke lederstillinger, og da særlig mellomlederstillinger. Titlene er mange; virksomhetsleder, enhetsleder, avdelingsleder, seksjonsleder, boleder, boligleder, bokoordinator, osv. Felles for alle profesjonsutøvere i lederstillinger, er at de befinner seg i posisjoner hvor samtlige parter som berøres av ledelsesutøvelsen, per definisjon ikke kan være helt fornøyde med nettopp arbeidet lederen gjør. Gjennom et enkelt år er oppgavene og utfordringene for formidable. Særlig budsjettbegrensinger er noe alle ledere må forholde seg til og som genererer betydelig misnøye. Det vil si at uansett hvilke tjenestested eller oppgaver en leder er satt til å lede, vil det alltid være et misforhold mellom ressurser tilgjengelig og oppgaver som må og bør løses.
Det vil alltid være mottakere av tjenestene som både rettmessig, og urettmessig, vil kreve noe annet av tjenesteutøvelsen en det de allerede mottar. Strengt tatt gjelder dette også pårørende. Hvem er så de pårørende? Det er vel egentlig oss alle sammen i ulike kontekster. Vi syntes alltid at de som har bistått våre kjære kunne ordlagt seg litt annerledes, tatt litt mer hensyn, tatt litt mer ansvar, tatt seg bedre tid, fremfor å kjøre over, gitt litt mer ytelser som er tilpasset våre behov fremfor felleskapets normer. Ansatte ved tjenestestedene skulle gjerne hatt bedre lønnsbetingelser, og lokale lønnsforhandlinger kan alltids være et sårt tema. Fordeling av arbeidsoppgaver, fordeling av vakter, tildeling av ansvarsområder, er alle eksempler på temaer ledere alltid vil møte misnøye på. For ikke å snakke om konferanser, seminarer og videreutdanninger vi alle gjerne skulle få deltatt på.
Profesjonsutøvere har, i likhet med brukerne av tjenestene og deres pårørende, en rekke rettigheter. Disse rettighetene omhandler ikke bare fordeling av arbeidsoppgaver, men omfatter også deres ve og vel, i disse dager kalt det psykososiale arbeidsmiljøet. Det vil si at når enkelte profesjonsutøvere oppfører seg på måter det øvrige miljøet (brukere, pårørende, kollegaer) opplever som belastende, får lederen lett, i det minste delvis, skylden for at utfordringer har oppstått, at utfordringer vedvarer og har et ansvar for at utfordringene blir behandlet og forsvinner. Alt skal løses i et landskap hvor alle har rettigheter, ressursene begrenset og handlingsrommet til lederen er begrenset.
Eierne av tjenestene, det være seg politisk eller administrativ ledelse, er også alltid under krysspress. De blir målt på en rekke parametere de heller ikke kan unngå, og dette genererer naturlignok ulike parameter- og indikatorerstyring som profesjonslederne ikke kan ignorere på sin side; det være seg alt fra omfattende kvalitetssystemer, til å utvise budsjettdisiplin. En rekke folk, alt fra ulike ombud, HMS-konsulenter, kvalitetssystemansvarlige, økonomikonsulenter, fagorganisasjoner, brukerorganisasjoner, brukere, pårørende, ansatte, ledere høyere opp i systemet, står klare til å utpeke deg til syndebukk for at noe har gått galt.
Kompensasjonen tildelt våre profesjonsutøvere for å ta dette mellomlederansvaret, er ofte knapt ikke større enn det de øvrige profesjonsutøvere får via andre tillegg og noen ekstra vakter. Hvorfor noen profesjonsutøvere i det hele tatt er villig til å ta på seg mellomlederstillinger er åpenbart et godt spørsmål; de vil leve under kontinuerlig krysspress, vil aldri oppleve at deres lederskap fullt ut vil tilfredsstille alle berørte parter, de vil alltid få skylden når noen går galt, uansett hvor dyktige de er vil de samtidig aldri klare å skape Nirvana på jorden, og kompensasjonen er strengt tatt for de aller fleste ikke særlig stor. Så hvorfor tar enkelte profesjonsutøvere disse lederposisjonene?
Det kan være at det finnes flere plausible svar på det spørsmålet, men det vi kan være helt trygge på er at hadde ingen av våre profesjonsutøvere tatt på seg nettopp dette ansvaret med å lede tjenestene våre, så hadde vi blitt stående handlingslammet tilbake. Ingen tjenester fungerer uten ledere, og intet samfunn har noensinne klart å fungere uten ledere. Neste gang du hører noen konkludere at et problem til syvende og sist er et ledelsesproblem, så vit at dette i beste falle er en triviell sannhet – alt er tross alt et ledelsesproblem. Akkurat som at alt handler om politikk.
