Praksisperioder: mangfoldighet i vernepleierens erfaringsbakgrunn

Den nasjonale Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning legger til rette for at fremtidens vernepleiere går fremtiden i møte med svært ulik praksiserfaring, og åpner således opp for en interessant variasjon over hvordan vernepleiere fungerer i sin profesjonsutøvelse. Retningslinjene definerer at praksisperioden i vernepleierprogrammene skal «være minimum 30 uker brukerrettet praksis i reelle yrkessituasjoner». Det vil si at omtrentlig en fjerdedel av utdanningen vies til praksisgjennomføringer.

I utgangspunktet er det en stor variasjon over studentene som søker seg inn i vernepleierprogrammene; det er variasjons over aldersspennet som strekker seg fra de yngste som kommer rett fra videregående til de som passerer 60 under studieforløpet. Det er variasjon i arbeidserfaringen som både studentene kommer inn i studie med og som de praktiserer underveis, alt fra relevant helse- og sosialrettet arbeid til utelivsbransjen og butikker. Arbeidsinnsatsen til de enkelte studentene kan variere i alt fra 4-10 timer selvstudium i uken til de som bikker over 40 timer. De enkeltes målsetningen kan tilsvarende variere fra de som virker førnøyde med ståkarakter i emne etter emne, til de som sikter seg inn i det øvre sjiktet.

Utdanningsinstitusjonene har en også en variasjonsbredde over en rekke parametere. En åpenbart variasjonsbredde er kullstørrelser, som kan variere fra små intime kull på under 20-30 studenter, til de store kullene som har passert over 100 i størrelsen. Av de samme grunnene er det også variasjon i størrelsen og sammensetningen på de som ikler undervisnings- og forskningsstillinger på vernepleierprogrammene, samt i hvilke grad programmene baserer innleie av eksterne fagressurser. Omfang av veiledning og type veiledning som gis varierer naturlig nok. Antagelig stort mellom programmene, men sannsynligvis også internt i programmene. I tillegg til at de ulike vernepleierprogrammene har noe forskjelligartet fagligprofil, hovedsakelig basert på sammensetningen til kollegiet på de enkelte utdanningsinstitusjonene, så både fortolkes og verdivurderes læringsutbyttene ulikt. 

Det er imidlertid under praksisperiodene at de virkelige store variasjonsmulighetene åpnes opp. Arenaene, eller tjenestestedene, vernepleierstudentene plasseres på kan i seg selv innebære en god variasjon; barneavlastning, grunnskole med og uten forsterkede avdelinger, videregående, barnevernsinstitusjoner, dagsenter, vekstbedrifter, ulike former for tjenestesteder definert som bofelleskap, rusomsorg, avgiftning og/eller utredning, en rekke ulike avdelinger innenfor psykiatri, kriminalomsorgen, hjemmesykepleie, sykehjem og demensomsorg. Størrelsene på disse enhetene varierer i størrelse, ikke minst på bakgrunn om de befinner seg i folkerike bydeler eller langt ute i distriktene.

En annen variasjonsmulighet er utdanningsnivået i personalgruppen der studentene har praksis, som kan strekke seg fra personalgrupper på over 20 mennesker hvorav kun en har høgskoleutdanning, til avdelinger hvor de med lavest utdanningsnivå har bachelorgrad. Praksisveiledere har i varierende grad formell kompetanse innenfor praksisveiledning, og antagelig også varierende talent og interesse for arbeidsoppgaven. Praksisveiledere har også ulike erfaringsbakgrunn, og tidsmessig nærhet til sin egen utdanningsinstitusjon; enkelte steder kan studenter møte en blandet miljø hvor det er høgskoleutdannende som både er nyutdannede og har lang fartstid, mens andre studenter blir plassert på steder med kun en med høgskoleutdanning i personalgruppen og som tok sin formelle utdanning for 25 år siden.

I en skiftende verden kan aksept for variasjon være en god innstillig, det gjør oss antagelig mer fleksible og omstillingskapable. Variasjon er også som kjent en fundamental egenskap ved naturen, og utgjør på mange måte selve grunnlaget for seleksjon (Donahoe & Palmer, 1994). Vernepleierprofesjonen er svært mangfoldig; ikke bare fordi kunnskapskildene enhver profesjon nødvendigvis må baseres på er fragmentert, men også fordi det er stor variasjon over studentmassen, forhold knyttet til utdanningsinstitusjonene og viktigs – det er en enorm variasjonsbredde over praksissteder og praksisveiledere. En ting er sikkert, og det er at praksisfeltet har fått et stort ansvar for å kultivere nye generasjoner profesjonsutøvere inn i vernepleierprofesjonen, når en fjerdedel av utdanningsløpet foregår spredt utover tusenvis av praksissteder.                   

Referanse

Donahoe, J. W., & Palmer, D. C. (1994). Learning and complex behavior. Boston, MA: Allyn and Bacon.