På tide med en integrert mastergrad i vernepleie

For sykepleie er det innført karakterkrav, noe som krever at søkere til sykepleierutdanningen må ha minst karakteren 3 i både matematikk og norsk. Lærerutdanningen har i tillegg til karakterkrav 4 i matematikk for å søke opptak, utvidet profesjonsutdanningen til å bli en integrert mastergrad . Bufdir foreslår både kompetansekrav ute i tjenestene og mastergrad. I forslaget til Bufdir ligger det det to masterløp; en integrert mastergradsløp som barnevernspedagog og et 3+2 masterløp. Sistnevnte masterløpet gir profesjoner som vernepleie og sosionom, muligheten til å ta en to-åring master i barnevern. Begrunnelsen for de integrerte mastergradsløpene er komplekse og sammensatte tjenester, som på sin side krever at utøverne har en betydelig kunnskapsoversikt og kapasitet til å omsette kunnskap til praksis. Utfordringen med dagens utdanning, er urealismen som ligger i at profesjonsstudentene skal klare å tilegne seg den nødvendige kunnskapen i kun et treårig-bachelorløp.

I primærfeltet for vernepleierprofesjonen, tjenester for mennesker med utviklingshemming, har det i løpet av de siste årene kommet flere nedslående forskningsrapporter, tilsynsrapporter og en NOU, som viser til at det er store mangler og utfordringer ute i tjenestene. Det påpekes i NOUen at det er store kunnskapshull i hvordan det går med mennesker med utviklingshemming på viktige områder, fordi det er få forskere som prioritere dette område og således at dette i seg selv viser en form for uheldige diskriminering. Interessant nok, eller kanskje mest trist, ser dette også ut til å gjelde utdanningsnivået til de som skal bistå mennesker med utviklingshemming. I motsetning til Bufdir sine forslag, er det omtrent ingen offentlig diskusjon om verken kompetansekrav i tjenestene for utviklingshemmede, eller diskusjon om vernepleierprofesjonen må få både strengere inntakskrav og et utvidet utdanningsløp.

For de borgerne som trenger bistand fra det offentlige og hvor vernepleierprofesjonen er velferdsstatens fremste virkemiddel for å bistå, er det flere med komplekse utfordringer som krever at profesjonsutøverne besitter betydelige kunnskap fra flere kunnskapsområder. Et eksempel kan være når vernepleiere skal bistå borgere med redusert fysiske helse, og hvor atypisk reaksjoner på medikamentell behandling er en mulighet. Dette, i kombinasjon med at den enkelte samtidig kan ha betraktelig dårlige forutsetninger for å kunne kommuniserer sine smerteuttrykk, ubehag eller andre symptomer. I dette eksempelet må profesjonsutøverne, for å kunne gi kvalifisert profesjonelt bistand, vise at de faktisk behersker disiplinfagene i medisin (anatomi, fysiologi, nevrologi, sykdomslære, farmakologi, osv.). På grunn av flere av borgerne som trenger denne type bistand kan ha manglende forutsetninger for å både forstå hva som skjer med egen kropp og kunne kommunisere om dette, må i tillegg profesjonsutøverne kunne omsette kommunikasjonsteorier i praksis, samt beherske kunnskap fra disipliner som psykologi og psykiatri. Det holder ikke å ha overflatisk kjennskap til disse fagene, eller klare det kunststykke å bestå en eksamen hvor mesteparten av den relevante kunnskapen er forsvunnet noen uker i etterkant. Det hjelper heller ikke stort å skyve alt ansvaret over på fastlegene, eller legespesialistene.

Eksempelet ovenfor viser til kunnskapskilder som preger det som skjer på individnivå, men det er selvfølgelig også store mangler på juridisk kompetanse ute i tjenestene til mennesker med utviklingshemming, herunder også en grunnleggende forståelse for menneskerettigheter (Skarstad, 2019) og vilje til å kommunisere utfordringer offentlig. Tilsvarende kan det også settes opp på andre viktige områder, slik som å kunne utøve relevant samfunnsanalyse og maktkritikk. Samtidig er det nærliggende å påpeke at utdanningsinstitusjonene også må tilfredsstille to sidestilte løp i sine utdanningsprogrammer; løpet som kvalifiserer til profesjonsutøvelse i praksis, og et løp som kvalifiserer til en videre karrierer i akademia (bachelor-master-phd).

I tjenestene for mennesker med utviklingshemming er det få med relevant høyere utdanning, derimot er det atskillig mange ansatte på fagskolenivå eller assistenter, og med et betydelig høyt antall deltidsstillinger. Faktisk er det slik at selv i tjenester med lovpålagte kompetansekrav til relevante høyere utdanning, som ved tjenester hjemlet i kapittel 9 i Helse- og omsorgstjenesteloven, gis det dispensasjon i omtrentlig 80 prosent av tilfellene. En veldig viktig implikasjon, som antagelig ofte blir oversett, er at dette faktisk fordrer at vernepleiere ikke bare må være på et tilstrekkelig kunnskapsnivå for å fungere selv på tjenestesteder, men de må faktisk i stor grad også beherske kunnskapskildene såpass godt at de kan veilede, gi faglige råd, instruere og tilby relevante opplæringskurs for de øvrige ansatte uten formell kompetanse.

Den nye ramplanen for vernepleierutdanningen har inkludert viktige kunnskapsområder og læringsutbytter, men samtidig er det krevende for studenter å tilegne seg de nye 75 læringsutbyttene i løpet en treårs-periode. I hvert fall på en så god måte at de faktisk behersker læringsutbyttene at de bidrar til å løse utfordringene i dagens, og morgendagens tjenester. Et treåring bachelorløp utgjør som kjent omtrentlig 120 uker, det blir naturlignok derfor ikke mange dager til hvert av læringsutbyttene. For mange og omfattende læringsutbytter på kort tid oppmuntrer i for stor grad til overflatelæring og et nærmest ensidig fokus på å stå til nærmeste eksamen – med den åpenbare risikoen om at det meste er glemt et par uker etter eksamen. Den ønskede motsatsen vil være å få tilstrekkelig tid til både å lære seg faget, eller kunnskapsfeltet, og samtidig kunne reflekter over kunnskapen og sette den i sammenheng med andre relevant kunnskapsområder. Men da trenger profesjonsstudentene mer en 120 uker for å mestre 75 læringsutbytter.

Antagelig vil det være noen ulemper med å innføre en integrert mastergradsløp i vernepleie. De viktigste vil være om KS og helseforetakene vil være villig til å omgjøre stillingskodene slik at profesjonsutøverne får riktige lønnsbetingelser, hvorvidt vernepleierutdanningene klarer å opprettholde sine søkertall, og hvor raskt de ulike vernepleierutdanningene klarer å innfri kompetansekravene som følger en oppjustering fra bachelor- til mastergrad. Selv om det er ulemper med å gå for en integrert mastergrad i vernepleie, så kan det være at omkostningene ved og ikke gjøre det kan være like store, eller større. Vi trenger å ha flere offentlige samtaler om det er på tide og på alvor vurdere mulighetene for en integrert mastergrad i vernepleie.

Referanse

Skarstad, K. (2019). Funksjonshemmedes menneskerettigheter. Fra prinsipper til praksis. Oslo: Universitetsforlaget.