En vernepleier i kriminalomsorgen

Trude er vernepleier og jobber på en avdeling for forvaringsdømte. Her har de først og fremst et mål om å beskytte samfunnet mot nye alvorlige lovbrudd. Hun kan likevel fortelle om sin nytte av vernepleierprofesjonen og målrettet miljøarbeid spesielt.

Kort om forvaring.

Gjennomsnittlig antall innsatte i forvaring var i 2018, 108 personer. Forvaring kan idømmes farlige tilregnelige lovbrytere når en ordinær tidsbegrenset fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig for å ivareta samfunnsvernet. Dom på forvaring forutsetter at det er begått alvorlig kriminalitet. Lovbryteren må ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller annen forbrytelse som krenker andres liv, helse eller frihet. Det må også være en nærliggende fare for at han eller hun på ny vil begå en slik alvorlig forbrytelse.

Beskytte samfunnet mot ny, alvorlig kriminalitet

Forvaringsordningens formål er først og fremst å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet fra den domfeltes side. Samfunnsbeskyttelsen forutsettes ivaretatt ved at den forvaringsdømte endrer adferd og dyktiggjøres for et liv utenfor fengsel.

Egne forvaringsanstalter

Forvaringsstraffen forutsettes å skulle gjennomføres mer individuelt tilrettelagt enn annen straff. Forvaringsdømte skal derfor settes inn i et fengsel eller en avdeling som er særskilt tilrettelagt for dette. Vedkommende skal som hovedregel ikke plasseres sammen med domfelte som ikke er idømt forvaring. Ila fengsel og forvaringsanstalt er tilrettelagt for forvaringsdømte menn, mens Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt er tilrettelagt for forvaringsdømte kvinner. Trondheim fengsel har også en liten avdeling spesielt tilrettelagt for forvaringsdømte.

Når var du ferdig utdannet vernepleier, Trude?

Jeg var ferdig utdannet vernepleier i 2000 ved Rogaland Vernepleier Høgskule. Siden har jeg tatt videreutdanning i risikovurdering/håndtering (VIVO1 og 2) ved høgskulen I Molde.

Hvilken erfaring har du som vernepleier?

Min hovederfaring er at vi vernepleiere har en utdanning som kan brukes til alt. Jeg begynte karrieren som student med å jobbe i psykiatrien i Stavanger. Både i akuttpsykiatri og sikkerhetspsykiatri. Det var en ypperlig måte å få knagger å henge kunnskapen man tilegnet seg på skolen. Arbeidspraksis under utdanning var i hvert fall et must for meg. Vet ikke hvordan det er nå, men da var det i hvert fall en viss profesjonsstrid mellom sykepleiere og vernepleiere. Spesielt i akuttpsykiatrien. Det virket som om man manglet kunnskap om hva vi vernepleiere faktisk har som pensum og lærer på skolen. Spesielt i forhold til medikamenthåndtering.

Etter 5 år i Stavanger, så flyttet jeg til Oslo. Der jobbet jeg ett år i en bolig med unge autister. Det er kanskje det mest utfordrende året i mitt yrkesliv. Det var en hverdag med mye utagering, selvskading og faglige uenigheter. Men jeg lærte også mye i forhold til meg selv, i forhold til samarbeid med pårørende, tegnøkonomi, og det å jobbe så tett på brukerne alene hele vakter.

Etter ett år i boligen, fikk jeg drømmejobben som miljøterapeut ved Ila fengsels og forvaringsanstalt. Dette var en jobb jeg virkelig ville ha. Forvaringsinstituttet var helt i oppstartsfasen. Hver avdeling hadde en betjentgruppe bestående av 7 betjenter og 3 miljøterapeuter, og vi fikk god tid til teambuilding før vi åpnet avdelingen. Også her møtte jeg litt profesjonsstrid igjen. Fengselsbetjentene var naturlig nok skeptiske til å få inn en ny yrkesgruppe som fikk uniformer og distinksjoner uten å gå fengselsskolen. De innsatte trodde at vi var «snillere» enn betjentene, så det var litt krøll i starten. Dette gikk imidlertid fort over, og etter hvert tror jeg ikke det var mange som tenkte over forskjellene mellom oss. Ledelsen var litt engstelig for at vi skulle bli for like, da de ønsket de faglig ulike tilnærmingene mellom oss. Jeg jobbet på ila i nesten 6 år, så gikk ferden til Trondheim da de startet forvaringsavdeling der. Samme konsept som på Ila, med 4 miljøterapeuter av en betjentgruppe på 15. Ny runde med profesjonsstrid siden forvaring var nytt i Trondheim, men også her roet det seg fort. Og nå er miljøterapeuter blitt mer og mer vanlig i hele kriminalomsorgen. Jeg har jobbet her i 10 år, med et opphold på 1.5 år som flyktningkoordinator i en kommune.

Du har virkelig opplevd noen profesjonsstrider, hvordan får du brukt din profesjon ved fengselet.

Jeg har hatt veldig god bruk for all skoleringen vi hadde i forhold til dokumentasjon på vernepleien. Kunnskap om målretta miljøarbeid har vært spesielt viktig, og tegnøkonomi har blant annet vært tiltak vi har brukt. Forvaringsavdelingen er veldig lukket, og for å oppnå progresjon spesielt i starten, må vi være kreative og bruke de små mulighetene vi har. Her mener jeg vi som vernepleiere har en styrke. Vi er vant til å jobbe med mennesker med ulike utfordringer, og det er viktig å se muligheter fremfor utfordringer. I tillegg har jeg hatt god nytte av opplæring i utviklings- og personlighetsforstyrrelser. Planarbeid og evaluering av planer er også viktig for forvaringsdømte, også her har jeg hatt god bruk av utdanningen min. Vi samarbeider mye med St.Olavs hospital avdeling Brøset, der er det mye vernepleiere og man får da frisket opp kunnskap og arbeidsmåte jevnlig. Jeg har også hatt en del studenter i praksis. Så jeg vil si at vår profesjon absolutt passer inn i et tverrfaglig samarbeid her ved fengselet.

Kan du si noe om arbeidsoppgavene dine i møte med de innsatte?

I utgangspunktet har jeg de samme arbeidsoppgavene som betjentene på avdelingen/fengselet. Vi er en del av sikkerheten og blir brukt også utenom forvaringsavdelingen til vanlig drift. På avdelingen er vi en del av kontaktbetjentgruppene rundt hver innsatt. Alle innsatte skal ha minst en miljøterapeut på gruppa si. I utgangspunktet skal alle gjøre det samme, men når det gjelder dokumentasjon, planarbeid, mål, tiltak og evaluering bidrar vi ofte pga av at vi har mer skolering på dette feltet.

Kriminalomsorgen har ikke tradisjon for å jobbe etter målrettet miljøarbeid. Jeg som vernepleier bruker her tiltak som for eksempel tegnøkonomi i møte med de innsatte. Og vi kan ved analyser se at den uønskede atferden går drastisk ned. Da er jeg veldig glad for de tre årene på høyskolen.

Dette høres veldig spennende, Trude. Har du noen siste ord til leserne?

Jeg anbefaler andre vernepleiere å søke jobb i kriminalomsorgen. Vår utdanning er veldig relevant i forhold til klientell og arbeidsmåte. Man lærer noe nytt hele tiden, også om seg selv og egne styrker, eller begrensninger.